Ingenting er så behagelig som å synge til sin egen menighet.
Å preke til menigheten. «Preaching to the choir». Tale til sitt eget kor. Vi har hørt det en million ganger, og det er et bilde på vår tid. Algoritmene vet hva vi liker. Så de gir oss mer av det. Mer av musikken vi allerede liker. Mer av menneskene vi allerede henger med. Mer av meningene vi allerede har. Mer av sinnet mot alt vi allerede er sinte på. Og vi elsker det.
Går vi derfra litt mindre sikre på at vi selv har skjønt alt her i verden?
Vi klikker, sveiper og deler. For så å få litt mer av det samme. Snart trenger vi ikke algoritmene engang. Vi har blitt dem selv.
I Trondheim pågår det en debatt i Adressa om Olavsfest og festivalens verdier og kirka som brubygger. Om hva vi egentlig mener kultur skal være. Den tidligere Olavsfest-direktøren Petter Myhr mener festivalen har beveget seg bort fra noe av det som var prosjektets idé.
Dagens direktør Steinar Larsen forsvarer festivalen og mener den fortsatt er en arena for refleksjon og viktige verdispørsmål. Begge kan selvsagt ha rett. Men de diskuterer litt forbi hverandre. Det handler ikke bare om at Olavsfest ikke er mangfoldig nok. Om det er nok kvinner på scenen, nok homofile, nok muslimer, nok representasjon av what not. Men gjør festivalen noe med oss? Går vi derfra litt mindre sikre på at vi selv har skjønt alt her i verden?
Vi har blitt jævlig flinke til å være enige med hverandre.
Vi kan stille de samme spørsmålene til hele festivalbransjen. Det har fått tankene mine til å svinge innom Lena Lindgrens «Ekko – et essay om algoritmer og begjær» en rekke ganger. Lindgren bruker myten om Ekko og Narcissus for å undersøke et samfunn som speiler oss selv tilbake til oss. Narcissus forelsker seg i sitt eget speilbilde. Ekko kan bare gjenta det andre sier. Det er en ganske god beskrivelse av internett. Og av oss.
En venn av meg som står kirka nær, sa nylig at Olavsfest slår inn åpne dører. Å sette en homofil og en muslim på programmet til en festival i kirka er ikke utfordrende lenger. Det var det på nittitallet, samtidig som det ble kult å namedroppe dopvalg og spille på sex i musikken. Wow! Nå er dette hypernormalt. Det er forskjell på å være progressiv og å være komfortabel med sin egen progressivitet. Det siste ser vi mye av.
Vi har blitt jævlig flinke til å være enige med hverandre. Vi applauderer de riktige menneskene, flirer av de riktige vitsene, fordømmer de riktige skurkene og går hjem med følelsen av at vi har vært på kulturfestival. Men ble vi egentlig utfordra? Fikk vi en tanke vi ikke hadde fra før? Møtte vi et menneske vi helst ville slippe? Hørte vi et argument som var så godt at vi måtte begynne å tvile på vårt eget? Eller fikk vi bare bekreftet at vi er på riktig side?
Du skal helst lese meg og tenke: For en tosk hun er.
Det er ikke kulturens oppgave å fortelle oss at vi er flinke. Det kan LinkedIn gjøre, om vi ikke har rotet vekk passordet. Festivaler skal forstyrre, og sette oss ute av spill. Såpass mye at vi må tenke oss om på vei hjem. Petter Myhr har brukt uttrykket «positiv forvirring» om noe av det Olavsfest skulle være. Det applauderer jeg.
Som den forbanna trøndersommeren som har slått trønderne i bakken, og det eneste som gjør at vi ikke har endt opp i psykiatrien er at RBK reiser rundt og pisser på. Forvirring er en elendig forretningsmodell. Den gir ikke særlig flere klikk, eller selger flere billetter. Den kan til og med gjøre folk forbanna. Men den kan gjøre mennesker klokere.
Vi har et økonomisk system som belønner det som allerede fungerer, og straffer det som ikke gjør det. Hvis noe selger, skal vi selge mer av det. Hvis noe får klikk, skal vi lage mer av det. Hvis folk liker en type journalistikk, skal de få mer av den. Hvis en artist trekker publikum, booker vi artisten igjen. Som nostalgien som herjer på alle festivaler, som Dagbladets Sigrid Hvidsten nettopp tok opp. Hvis en festival fyller salen, fyller vi salen på nytt.
Vi står igjen med en kultursektor som oppfører seg som Netflix. Festivalen blir en liten samlebåndsproduksjon: inn på den røde løperen, inn foran scenen, ut til baren, inn på dassen og hjem. Takk for besøket. Vi håper du hadde det hyggelig. Men hva faen skjedde med hodet vårt?
Jeg skal være en stein i skoa dine.
Journalistikken, eller snarere den manglende journalistikken, er delvis skyldig i det. Klikkene har blitt en redaksjonell folkeavstemning. Publikum stemmer med tommelen, og redaksjonen følger etter. Det er selvsagt ikke vanskelig å forstå hvorfor. Klikk, oppmerksomhet og tid er cash money. Og når journalistikken blir stadig mer avhengig av å selge oppmerksomheten vår, blir det jævlig vanskelig å lage journalistikk som ber oss om å bruke den på noe vi ikke visste at vi var interessert i.
Jeg kommer til å skrike og hoie for de meningsbærende mediene så lenge jeg lever. Jeg sier ikke at abonnentene er smartere enn andre mennesker. Men en avis som mener noe, kan våge å sette noe annet enn det du allerede mener på trykk. Den skal ikke bare gi deg det du kom for. Den skal irritere deg. Jeg, for eksempel. Jeg skal være en stein i skoa dine. Du skal helst lese meg og tenke: For en tosk hun er. Og så lese videre. Det er en demokratisk øvelse.
Demokratiet er avhengig at vi tåler å være uenige uten å slå av hjernen. Det krever mennesker som kan høre et argument de hater og likevel innrømme at det kanskje finnes noe sant i det. Og tvil er en av de mest upopulære varene i dagens økonomi. Vi vil ha sikkerhet. Algoritmene gir oss sikkerhet. De vet hva vi liker, og de sørger for at vi slipper å møte så mye av det vi ikke liker. Det er fantastisk for forretningsmodellen, men det er ikke særlig fantastisk for hjernen, eller hjertet.
Vi trenger festivaler og kulturliv som gjør det motsatte.
Et menneske som aldri møter motstand, blir ikke mer tolerant. Det blir mer skråsikkert, redd, og overbevist om at alle som mener noe annet, er tosker. Sånn fungerer algoritmenes ekkokamre. Gi folk mer av det de allerede vil ha. Så hvorfor skulle kulturen være annerledes?
Fordi kultur er noe av det vi har igjen som ikke skal være effektivt. Biblioteket skal ikke gå viralt. En smal souljazz-artist skal ikke konkurrere med Taylor Swift på strømmetall. Det er ikke sånn at kunstneren skal gi deg en god opplevelse. Noen ganger skal den få halve salen til å reise seg og gå. Noen ganger skal den få oss til å innse at vi har tatt feil. Det er liksom hele poenget.
Kulturens oppgave er å gjøre verden større. Og når kulturinstitusjonene begynner å oppføre seg som algoritmene, er vi ille ute. Da får vi bare mer av oss selv, mer av menigheten, og mer ekko.
Vi trenger festivaler og kulturliv som gjør det motsatte. Som åpner døra til det vi ikke kjenner, og som lar oss møte mennesker vi ikke ville valgt selv. Som får oss ta det ekstra steget ut og tørre å velge noe nytt, setter en tanke i hodet vårt vi helst skulle vært foruten, og skaper den lille, irriterende sprekken i verdensbildet vårt. Forvirrende? Det skal være det.
Kommentarer