FOTO: / ILLU: Jonas Alexander Larsen

– Sutringen over hvite, middelaldrende menn irriterer meg

– Det tar et kvarter fra en ung jente med minoritetsbakgrunn har en sterk mening på trykk til hun sitter i Dagsnytt 18, sier Heidi Nordby Lunde.

Hvem eller hva var det som gjorde deg interessert i politikk?
– Debatter i klasserommet var nok grunnlaget for samfunnsengasjementet, og det begynte med urettferdighet på skolen. Men det var møtet med en politisk ungdomsorganisasjon som vippet meg inn i det politiske, fordi jeg for første gang hørte noen sette ord på det jeg trodde på – enkeltmennesket og retten til å være annerledes. Det hjalp også at Berlinmuren falt i 1989. Jeg var aldri i tvil om hvilken side jeg sto på politisk.

Nevn en politiker du er uenig med, men som du likevel beundrer og lytter til?
– Snorre Valen i SV. Jeg tror på hans oppriktige engasjement og overbevisning, han er kunnskapsrik og reflektert. Og jeg er ofte enig i problemene han tar opp, selv om jeg er veldig uenig i løsningene. Han er en tvers igjennom en fin fyr, rett og slett.

Hva irriterer deg mest med norsk samfunnsdebatt i dag?
– Polariseringen. Jeg opplever at norske politikere er enige om de store linjene, og jeg mener det er en unødvendig å få det til å høres ut som hele Norge er i ferd med å rakne. Her mener jeg mediene har et ansvar de ikke tar, når de er så konfliktorienterte som de er. Det skaper populisme og en skeiv samfunnsdebatt som ikke fanger opp det folk er opptatt av. Og så irriterer det meg at journalister tror de driver med kritisk journalistikk når de kritiserer noe, og at de trenger faktasjekk fordi de ikke kan sakene godt nok til å ta politikere i faktafeil når de dekker saken eller har dem i studio.

Og sutringen om hvite, middelaldrende menn irriterer meg. Det tar et kvarter fra en ung jente med minoritetsbakgrunn har en sterk mening på trykk i Aftenposten til hun sitter i Dagsnytt 18. Det er ikke noe galt i det, men det betyr at ganske mange blir hørt ganske ofte, hvis de bare engasjerer seg. Uff da, det er visst ganske mye som irriterer meg i norsk samfunnsdebatt, egentlig.

Hvilken bok har du oftest anbefalt?
– Jeg anbefaler ulike bøker til ulike folk avhengig av hva vi snakker om. Men jeg kan jo være grei og anbefale Peter Butenschøns praktverk om Stortinget, utgitt i forbindelse med 150-års jubileet for bygningen. Overraskende morsom lesing, og boka gir også et innblikk i tankene bak bygningen – den skulle symbolisere et åpent og inkluderende demokrati med nærhet til folket. Det synes jeg er veldig fint.

Hvilken bok som ikke er skrevet ennå skulle du likt å lese?
– «Sex, drugs and Depeche Mode» – arbeidstittelen på min egen bok som tar til orde for nytenkning rundt prostitusjonspolitikk, ruspolitikk og åndsverksrettigheter. Jeg innrømmer at det siste er med mest for å få en kul tittel.

Hvem er den beste retorikeren i norsk politikk – og hvorfor?
– Igjen: Snorre Valen. Jeg har grugledet meg hver eneste gang han skal opp på talerstolen og filleriste regjeringen i forbindelse med finansdebatten og statsbudsjettet. Både han og mine kollegaer Henrik Asheim og Stefan Heggelund er retoriske begavelser som det er en fryd å høre på – de kan sakene sine, og de har innhold, sjarm og humor.

 

nyhetsbrevet

 

Hvis du var finansminister for en dag, hvilken post på statsbudsjettet ville du prioritert opp?
– Sier som kollega Peter Chr. Frølich – prioriter kuler, krutt og skattekutt. Det vil si politi og forsvar, samt skattekutt både for å bedre forholdene for verdiskaping og arbeidsplasser, men også for å presse fram omstilling av offentlig sektor.

Og hva ville du prioritert ned?
– Kontantstøtte og støtte til religiøse trossamfunn hadde røket rimelig fort hvis jeg var eneveldig for en dag. Jeg ville også justert ned stort sett alle andre poster, for å få fart på omstilling og nytenkning. Det er faktisk mulig å gjøre mer for mindre, slik sykehuset i Østfold viste da de doblet antall gastrokirurgiske inngrep ved å jobbe smartere. Vi har en plikt til å bruke fellesskapets midler så effektivt som mulig, ikke bruke mest mulig.

Hvilke medier klarer du deg ikke uten?
– Facebook. I stedet for å skrolle meg gjennom kjendisnytt og underliv på VG og Dagbladet, overlater jeg til mitt personlige ekkokammer å dele artikler folk mener jeg bør lese. Da ser jeg kjapt hva som er dagens snakkis også. I tillegg er jeg veldig glad i The Economist, og starter alltid dagen med Nyhetsmorgen på NRK Alltid Nyheter.

Hvilken tv-serie er den beste, og hvorfor?
– “West Wing” holder seg ganske godt, men jeg holder fortsatt en knapp på gode gamle «Yes, Minister» og «Yes, Prime Minister». Fantastisk britisk politisk forviklingssatire, som åpenbart er veldig datert i form, men hvor mange av temaene holder seg overraskende godt i dag. Favorittepisodene er om det mest effektive sykehuset i Storbritannia med 500 ansatte og null pasienter, samt da persondata kommer på avveie.

Hva er ditt beste triks for å koble av fra hverdagsstresset?
– Netflix, is rett fra boksen og rødvin med gubben.

Hva hadde du brukt tiden til om du ble arbeidsledig i ett år?
– Da jeg fikk sluttpakke som 29-åring, solgte jeg leiligheten og backpacket rundt i Europa i et par uker, før jeg dro til Cuba og tok spansktimer på universitetet i Havana, og bodde i Sevilla i noen måneder. I dag ville jeg vel forsøkt å ta en master i strategisk ledelse eller noe annet, forsøkt å endelig få skrevet den derre boka, og kanskje reist litt dersom jeg hadde hatt økonomi til det. Men jeg tror det er lurt å komme seg inn i ny jobb så raskt som mulig, og være villig til å flytte litt på seg. Det gjør jeg gjerne.

Hvilken sak er den vanskeligste å gjøre seg opp en mening om?
– Hvor hardt vi skal trykke på internasjonale relasjoner for å fremme menneskerettigheter. Det er resultatene som teller, ikke hvor tøff du er i trynet når du kritiserer. Det er sikkert flott å fremstå som ren og rank på Dagsnytt 18, men hvis det vi gjør fører til at et land lukker seg enda mer, og menneskene vi tross alt vil hjelpe får det verre, er det problematisk. Men jeg mener fortsatt at Liu Xiaobo er Kinas ekte ansikt, og at Norge ikke skal skygge unna kritikk av forhold i frykt for å bli satt i den politiske fryseboksen.

Finnes det en elite som det er verdt å gjøre opprør mot? I så fall – hvilken og hvorfor?
– Man skal alltid utfordre det bestående. Ikke nødvendigvis for å endre det, men fordi vi alltid skal forsøke å gjøre ting bedre dersom det er mulig. Men jeg synes den norske elitedebatten generelt er fordummende. Veien til makt og myndighet er kort i Norge, og en middels velformulert 19-åring som er opprørt over noe kan havne i Dagsnytt 18-studioet med en statsråd.

Gi et råd til unge folk som vil sette spor i samfunnet. Hva bør de gjøre og hva bør de droppe?
– Snakk med folk, særlig de som er konstruktivt uenige med deg. Dropp å bruke tid på sjikane og drittslenging. Du liker ikke alle, hvorfor skal alle like deg? Senk skuldrene.

Dersom menneskene koloniserer Mars og lager et nytt samfunn. Hva bør være den første setningen i den nye grunnloven der?
– Alle mennesker er født frie, med like rettigheter, ansvar og plikter.

nyhetsbrevet