All makt i denne sal

Det ble de store comebackenes kveld mandag 8. september. At Jonas Gahr Støre skulle klare å vinne et gjenvalg som statsminister, er etter alt å dømme det største comebacket i norsk politisk historie. Ingen regjering har vært så upopulær underveis og likevel klart å beholde makten. Reisen fra målinger på 14-tallet sent i fjor til valgseier og 28 prosent i Stortingsvalget 2025, savner sidestykke i norsk politikk.

Det samme må sies om Miljøpartiet De Grønne, som nesten var ute av Stortinget på målinger tidligere i år, men som endte over sperregrensen med god margin.

Summen av disse to comebackene sikret rødgrønn valgseier i en valgkamp der uvanlig mange velgere flyttet på seg på noen få uker – spesielt mellom partiene i sentrum, som også ble avgjørende for resultatet.

 

Karameller og kilevinker

Jonas Gahr Støre kan suge på karamellen dette gjenvalget er for ham personlig og Arbeiderpartiet noen dager, men den harde hverdagen vil fort innhente ham. Da står intet mindre enn fire støttepartier klare for å levere kilevinker for det som blir en regjering kun bestående av Arbeiderpartiet.

Så lenge Trygve Slagsvold Vedum er partileder, er det vanskelig å se for seg at partiet vil bytte side.

Senterpartiet og MDG er partiene som i praksis er på vippen og kan legge reell makt bak kravene sine med trusler om å felle regjeringen i saker de kommer i klinsj med Arbeiderpartiet. Problemet til MDG er at de har bundet seg så kraftig til Jonas-masten at det er utenkelig at de vil gå med på å felle en rødgrønn regjering og dermed legge til rette for at Fremskrittspartiet kan styre landet.

 

Hvor går Senterpartiet?

Men hva med Senterpartiet? Så lenge Trygve Slagsvold Vedum er partileder, er det vanskelig å se for seg at partiet vil bytte side. Senterpartiet har ikke glemt at det var Høyre og Frp som slo sammen kommuner og ville fjerne de kjære fylkeskommunene.

Ved et eventuelt ledervalg vil et helt naturlig tema også være veivalg.

Sannsynligvis kan Arbeiderpartiet holde Senterpartiet fornøyd med symboltunge seire i landbruks- og distriktspolitikken en stund, men i løpet av det kommende året skal Sp på et tidspunkt finne seg selv igjen. Vedum har ledet partiet i elleve år, noe som gjør det naturlig både for ham og partiet å vurdere om partiet skal fornyes fram mot 2029.

Ved et eventuelt ledervalg vil et helt naturlig tema også være veivalg. Det er utvilsomt krefter i partiet som ønsker en mer borgerlig dreining – for eksempel er dagens Senterungdom et slags Fpu med odelsrett. At de går tilbake nesten åtte prosentpoeng etter tre og et halvt år i regjering med Arbeiderpartiet, kan være et kraftfullt argument i en veivalgsdebatt. Etter 20 år på rødgrønn side kan det være forfriskende å prøve noe nytt.

 

Småborgerlig tuttifrutti

Med et KrF over sperregrensen, ligger det et alternativt flertall i Stortinget med Fremskrittspartiet, Høyre, Senterpartiet og KrF med 88 mandater – en slags småborgerlig tuttifruttiversjon.

Det kan tenkes at en slik koalisjon kunne funnet ut av det på en rekke politikkområder. Dette vil nok strategene på Youngstorget være smertelig klar over når de skal navigere seg gjennom Stortinget allerede om en halvannen måneds tid når det skal forhandles om et nytt statsbudsjett.

Vi bør være forberedt på å få se helt nye koalisjoner og samarbeid på Stortinget de neste årene.

Skulle scenarioet jeg skisserer her likevel gå i oppfyllelse, blir det spennende å se hva Venstre foretar seg. En slik koalisjon representerer omtrent alt som er vondt og vanskelig sett fra en venstrevelgers ståsted, så det enkleste ville nok vært å knytte seg tettere til den rødgrønne blokken. Det kunne løst opp spagaten partiet har stått i denne valgkampen der partiet har blitt knyttet tett til Sylvi Listhaug.

 

Öppna landskap på Stortinget

Å spekulere litt rundt ulike scenarioer som kan oppstå de neste fire årene på Stortinget, er naturlig å gjøre dagen etter et stortingsvalg. Likevel illustrerer dette hvor åpent landskapet blir på Stortinget den kommende perioden. Vi bør være forberedt på å få se helt nye koalisjoner og samarbeid på Stortinget de neste årene.

I land etter land på kontinentet har vi sett at de tradisjonelle styringspartiene på høyresiden blir utkonkurrert av populistiske alternativer lenger til høyre.

Sannsynligvis vil Jonas Gahr Støre gå tilbake til sine røtter i rikspolitikken fra sin tid i Gro Harlem Brundtlands regjering – en regjering som var mye mer fleksibel i hvor den fant flertallene sine enn det vi har sett de siste 20 årene der blokkmentaliteten har rådet. Det betyr at makten flyttes til Stortinget – der makten hører hjemme.

Det vil kreve svært mye av Støres diplomatiske egenskaper, og sannsynligvis vil det kreve noen heftige uttak fra oljefondet for å blidgjøre fire støttepartier. For alle oss andre får vi det mest interessante Stortinget på en generasjon.

Det er lenge siden munnhellet om Stortinget fra parlamentarismens far, Johan Sverdrup, har passet bedre enn nå: «All makt i denne sal». Ironisk nok blir det uten særlig mye innflytelse fra partiet Sverdrup stiftet, nemlig Venstre.

 

Svanesang for Høyre?

Valgresultatet til Høyre ble med små marginer akkurat ikke historisk dårlig, men 14 prosent er uansett så ille at oppgjøret internt kommer til å bli omfattende. Partiet skal etter alle solemerker kastes ut i en ledervalgkamp – noe partiet ikke har erfaring med på to tiår. Partiets nestleder, Henrik Asheim, har allerede kastet seg inn i lederkampen, og sannsynligvis vil nye kandidater enten lansere seg selv eller bli lansert av andre de kommende dagene og ukene.

Forskjellen mellom da og nå er at Frp er langt mer polert og mindre kantete.

Ansvaret som hviler på den nye partilederen er stort. Det er tydelig at ambisjonen til Fremskrittspartiet er å bli det brede folkepartiet på høyresiden fram mot valget i 2029. Det er opp til den nye lederen av Høyre å forhindre at det skjer og at Høyre gjenvinner posisjonen som det ledende partiet på borgerlig side.

I land etter land på kontinentet har vi sett at de tradisjonelle styringspartiene på høyresiden blir utkonkurrert av populistiske alternativer lenger til høyre – det samme kan skje i Norge for Høyre hvis de ikke snur denne trenden.

Trøsten er at i 2009 gjorde Fremskrittspartiet også et valg på over 20 prosent, en oppslutning de ikke klarte å holde fram mot regjeringsskiftet i 2013. Forskjellen mellom da og nå er at Frp er langt mer polert og mindre kantete, som tilsier at det er større sjanse for at de vil klare å holde på velgerne bedre nå enn sist gang.

Én ting er uansett helt sikkert: De neste fire årene i norsk politikk blir ikke kjedelige.