Helt fra 1947 har Mont Pelerin Society vært knutepunkt og forbilde for høyresidens tankesmier og nettverk. Slik har de rikeste drevet fram ideer og politikk som tjener deres interesser.
Det lokkes med opplevelsen av “et helt nytt nivå av sofistikert eleganse” på det firestjerners hotellet InterContienental i Miami, når markedsliberalistene i Mont Pèlerin Society denne gang møtes nettopp der 18.-23. september 2016 til sine årlige diskusjoner – slik de har gjort det på ulike steder i verden helt siden 1947.
Omgivelsene til tross, det er nok nettverksbyggingen og det politiske og faglige innholdet som står i sentrum for treffet – hvert fall for de fleste av de hundrevis av medlemmene. Det er nok de færreste som har hørt om denne foreningen. Men av mange er den regnet som alle tenketankers mor på høyresiden. Det politiske grunnlaget – slik det framkommer på Mont Pèlerin Societys hjemmesider – er blant annet kampen mot “farene som ligger i offentlig styring, en sterk velferdsstat og fagforeningers innflytelse“.
De som har rikelig med penger, glemmer aldri å forsvare sine egne interesser.
Deltakerne og innlederne på de årlige møtene kommer fra hele verden. Flere andre representanter fra tenketanker og tidligere politikere er blant foredragsholderne, når intet mindre enn “Kampen for frihet – hvor står vi?” er hovedtema for de tre dagene konferansen varer. Blant annet skal lederen for Ayn Rand Institute, Yaron Brook, opplyse de frammøtte om “Det moralske grunnlaget for frie samfunn“. Brook er i beste Ayn Rand-tradisjon[1] kjent for å mene at “økonomisk frihet kan bare blomstre i et Amerika som feirer egoisme som en dyd.” Fra norsk side er det ikke uventet Civita som er koblet på Mont Pèlerin Society, gjennom lederen for sitt fagøkonomiske råd Lars Peder Nordbakken, som også er sentralstyremedlem og stortingskandidat for Venstre.
“De som har rikelig med penger, glemmer aldri å forsvare sine egne interesser”. Slik avslutter Thomas Piketty sitt storverk “Kapitalen i den 21. århundrede” (s. 697). Han advarer mot at de superrike, som sitter på en stadig større del av klodens ressurser, skal bruke disse til å kjøpe seg politisk innflytelse. Det arbeidet har imidlertid vært i gang lenge.
Mont Pèlerin Society har fått navn etter det sveitsiske hotellet i nærheten av Montreux, der det første møtet fant sted 1.april 1947. Hayek ble kontaktet av representanten Harold Luhnow fra den lite kjente, men velbeslåtte amerikanske stiftelsen Volker Fund, som var startet av Luhnows onkel, den styrtrike rullegardinfabrikanten William Volker fra Chicago.
Volker var opprørt over Roosevelt-regjeringens New Deal-politikk etter finanskrisen i 1929, og ønsket å stanse den økte skatteleggingen av næringslivet og de begrensninger på finanstransaksjoner som Roosevelt-regjeringen innførte. I en situasjon der de fleste økonomer var påvirket av John Maynard Keynes og hans ideer om statlig engasjement, ønsket Volker å bygge opp en motekspertise.
Nettverket vokste fra de første 50 til etter hvert så mange som 500. Medlemskapet er likevel eksklusivt, og gis bare etter anbefaling fra minst to eksiterende medlemmer og en omfattende søkeprosess.
I Norge er det mange på høyresiden som også tror sterkt på Hayek.
Listen over deltakere gjennom årene er da også som et hvem-er-hvem over de mest sentrale tenkere og aktører på den ny-liberale høyresiden i etterkrigstiden. Foruten Hayek selv finner vi den tyske kristeligdemokratiske statsminister Ludwig Erhard, den italienske presidenten Luigi Einaudi – og for tiden Vaclav Klaus, som har vært både statsminister og president i Tsjekkia. Da Ronald Reagan drev sin første presidentvalgkamp, var 22 av hans 76 økonomiske rådgivere medlemmer i Mont Pèlerin Society. Ikke minst finner vi åtte tidligere vinnere av Nobels minnepris i økonomi blant medlemmene i foreningen, der en av dem – Milton Friedman – i en periode var leder.
Det er likevel medstifteren Friedrich Hayek (1899 – 1990) som har vært den viktigste intellektuelle premissleverandøren for Mont Pèlerin Society og nettverket rundt. I boka “Troen på markedet – de nyliberale strateger” [2] beskrives en episode rett etter at Margareth Thatcher hadde overtatt som statsminister i Storbritannia. Hun ble invitert til et møte i en konservativ tenketank, som anbefalte henne å finne en “middle way” i den økonomiske politikken. Thatcher svarte med å åpne vesken sin, trekke fram et eksemplar av Hayeks bok The Constitution of liberty, og smelle den i bordet: “Dette er hva vi tror på”.
I Norge er det mange på høyresiden som også tror sterkt på Hayek. Torbjørn Røe Isaksen har for eksempel gjentatte ganger løftet fram Hayeks tenkning som en av sine store inspirasjonskilder – etter at han i ung alder gikk videre fra Ayn Rand, skrev han sin masteroppgave om den østerrikske økonomen og tenkeren. Han peker på Hayek som en av dem som må leses “for å virkelig forstå og se hva høyresidens sjel består av.”
Noe av det første Civita gjorde etter oppstarten var å gi ut en bok med presentasjon av Hayek.
For Hayek var velferdsstaten og sterke fagforeninger en fare for eiendomsretten, den produktive økonomien og individenes frihet. Blandingsøkonomien som vokste fram i mange land før og etter 2. verdenskrig, var rett og slett veien til slaveri og trelldom – noe som også er tittelen på hans mest kjent bok “The road to serfdom“. Disse ideene oppfattes som levende og relevante for høyresiden også i Norge i dag. Oslo Høyre arrangerer debattkvelder der de spekulerer på hva Hayek ville gjort dersom han satt på Stortinget.
Noe av det første Civita gjorde etter oppstarten var å gi ut en bok med presentasjon av Hayek, og hans betydning for politisk og økonomisk tenking. I 2007 ble 60-årsdagen for stiftelsen av Mont Pèlerin Society behørig markert på Civitas hjemmesider, med henvisning til den jobben man der i årevis har gjort for å utbre tankene til Hayek, Friedman og de andre stifterne, gjennom oversettelser og artikler.
Filosofen Oscar Dybedahl har vist hvordan skepsisen til offentlig sektor og arbeiderbevegelsen gjorde Hayek skeptisk til hele det demokratiske system[3], og drev ham – sammen med nevnte Milton Friedman – til å støtte og rådgi den brutale diktatoren Pinochet etter at den valgte sosialdemokratiske presidenten Salvador Allende ble drept i kuppet i Chile i 1973. Han har en omfattende og tankevekkende gjennomgang av de autoritære svermeriene til høyresidens husfilosof i Klassekampen 5. april 2016.
Diktatur var imidlertid ingen ideell løsning for Hayek, og legitimeres bare som et midlertidig nødtiltak for å stable på beina et konstitusjonelt sterkt begrenset demokrati.[4] Faktisk foreslår han et annet begrep – «demarki» – for å vise til sitt nye system. Oscar Dybendahl beskriver dette som “her finnes politiske institusjoner som minner om et demokrati, men Hayek har rett i at ordet ikke egentlig passer.”[5]
Han løfter fram nettopp Mont Pèlerin Society som et slags kildens utspring.
I «demarkiet» foreslås en reduksjon av statens myndighet der velferdsrettigheter, slik vi kjenner dem, gjøres ulovlige. Hayek foreslår videre en maktfordeling der regjeringsmyndighet og lovgivende myndighet er adskilt i helt ulike forsamlinger. Til regjeringsforsamlingen skal det være regelmessige valg, men statsansatte, offentlig tjenestepersonell, pensjonister og arbeidsløse får ikke stemmerett. Rundt det lovgivende «overhuset» skal representantene på en måte velges – men de sitter i femtenårsperioder.
Borgerne får stemme en gang i sitt liv til dette valget, i året de fyller 45. Her er det forbudt med politiske partier. [6] Denne villigheten til å sette hensynet til folkeviljen til side hos en så sentral tenker for den internasjonale høyresiden, bør vekke bekymring hos flere enn fagbevegelsen og engasjerte folk på venstresiden. Særlig når det brukes enorme ressurser på å utbre denne ideologien.
I en bredt anlagt kronikk i den britiske avisen The Guardian nylig, tar journalisten og forfatteren George Monbiot et knusende oppgjør med nyliberalismen, som han mener er “roten til alle våre problemer“. Han løfter fram nettopp Mont Pèlerin Society som et slags kildens utspring for et omfattende nettverk av tenketanker og meningsfabrikker på høyresiden eller “alle liberale tankesmiers mor”, som Fremskrittspartiet og Civitas Hårek Hansen kaller det. Det er en ganske presis beskrivelse. Årets samling er organisert av Atlas Network (oppkalt etter Ayn Rands mest kjente bok, “Atlas Shrugged”), som har til hensikt “å dynge verden ned i markedsliberalistiske tenketanker“, og som er involvert i oppstart og finansiering av hundrevis av dem i land over hele verden.
Pengene kommer fra oljeselskaper, tobakksselskaper og ikke uventet de etter hvert så kjente Koch-brødrene David og Charles – også de medlemmer av Mont Pèlerin Society. Med en formue på hundrevis av milliarder, er de kroneksemplet på Thomas Pikettys tese om at de rikeste etter hvert bruker sine ressurser til å kjøpe seg politisk gjennomslag for en politikk som gavner dem og deres selskaper. Brødrene har brukt milliarder bare de siste par valgkampene på å støtte republikanske kandidater på alle nivåer.
De har også vært særlig ivrige i å finansiere arbeidet mot klimatiltak i USA og internasjonalt, og står bak flere av tenketankene som gir klimafornektere et skinn av vitenskapelig legitimitet. Greenpeace anslår at brødrene bare de siste ti årene har brukt nærmere 800 millioner kroner på dette. I tillegg er brødrene direkte involvert i, og tunge sponsorer av, for eksempel The Heritage Foundation og Cato Institute.
Listen er et slags mål på hvor langt liberaliseringen har kommet i 179 ulike land.
Cato Institute ble startet av de to brødrene allerede i 1974, og har ambisjoner om å dreie det amerikanske samfunnet og andre land i sin retning. Instituttet er skeptisk til alle former for skattelegging og deler gjerne den ledende republikanske politikeren Grover Nordquists devise om at “de styrende myndigheter bør være så små at de kan druknes i badekaret” – gjerne framført i Cato-instituttets egen plenumsal oppkalt etter Friedrich Hayek. Hele det føderale pensjonssystemet og helsevesenet i USA bør privatiseres helt og holdent. Sammen med skoler, postvesen og vannforsyningene.
De skal også bidra på årets samling i Mont Pèlerin Society, i diskusjonen om hvordan den økonomiske friheten kan økes. Et ørlite eksempel på hvordan Cato Institute arbeider er antologien «After the welfare state» – etter velferdsstaten – som kom høsten 2012, og blant annet er spredt gratis i hundretusenvis av eksemplarer på universiteter og skoler i USA og resten av verden. Der fastslås det at «dagens unge frastjeles sine rettigheter. Sin frihet, sin verdighet og sin framtid. Hvem er den skyldige? […] Den mekanismen for tyveri, degenerering, manipulasjon og sosial kontroll som vi kaller velferdsstaten.» En av bidragsyterne i denne artikkelsamlingen er Mont Pèlerin-medlemmet Johan Norberg – som er svært sentral på høyresiden i Sverige og som er både oversatt av og brukt av Civita i Norge.
The Heritage Foundation har de siste årene gjort seg bemerket som støttespillere for de aller mest ihuga motstandere av President Obamas helsereform, i tett samvirke med for eksempel Ted Cruz. Sammen med The Wall Street Journal setter de hvert år sammen et globalt «Index of economic freedom», og på årets møte skal medlemmene av Mont Pèlerin Society diskutere videre “reformarbeid” med dette som utgangspunkt.
Listen er et slags mål på hvor langt liberaliseringen har kommet i 179 ulike land, som får mye oppmerksomhet verden over. Listen er for eksempel det viktigste grunnlaget for å hevde at regjeringer som gjennomfører markedsreformer øker sjansen for å bli gjenvalgt, og er blitt aktivt brukt i den offentlige debatten i Sverige av den høyreorienterte tenketanken Timbro. «Sverige er et forbilde», sa Jim M. Roberts fra Heritage Foundation etter sitt foredrag på et Timbro-arrangement i februar 2012 om hvordan Sveriges «Liberale revolusjon» under høyrepartienes styre fra 2006-2014 vakte oppsikt langt utover landets grenser.
Det pågår en politisk strid om hvilke grunnleggende verdier som den politiske debatten skal bygge på.
«Det vises på flere områder, ikke minst det svenske pensjonssystemet, som jo er inspirert av Chile.» Under foredraget konstaterer Roberts at denne utviklingen er noe uventet for Sverige, som hittil har vært kjent som «the home of democratic socialism». Det førte til latter i salen. For 2016 er man særlig bekymret for at Norge ikke har nok “frihet” for arbeidskraften – det vil si for mange regler og for sterke fagforeninger – selv om regjeringen drar i det man mener er riktig retning.
I Norge går det også en ubrutt linje fra Mont Pèlerin Society fram til – og gjennom – de tilsynelatende nyskapningene som for eksempel Civita, i tillegg til dagens direkte kobling på personnivå. Det handler for eksempel om en av grunnleggerne av Mont Pèlerin Society, nordmannen Trygve J. B Hoff[7]. Han drev avisa Farmand, og samarbeidet med Libertas. Farmand fikk etter hans tid omfattende økonomisk støtte fra Libertas – forløperen og initiativtakeren til Civita.
Den kanskje viktigste ingrediensen i høyresidens oppskrift på suksess er nettopp dette. At de gjennom å løfte fram ideologer som Hayek, Ayn Rand og Milton Friedman vil påvirke og endre verdiene, kulturen og livssynet i samfunnet. Det som oppfattes som sunn fornuft, gjerne de holdningene vi opplever så selvsagte at vi sjelden diskuterer dem. Politiske slagord gir ingen mening dersom de ikke har de riktige grunnleggende verdiene i bunnen, som de kan hektes på.
Dette langsiktige arbeidet er godt beskrevet av for eksempel Magnus Marsdal i Manifest Analyse: “Mens storselskaper og milliardærer stiller med pengene, yter akademikere, ideologer og journalister de intellektuelle tjenestene. De samles i såkalte think-tanks (tankesmier). Noen er nye, andre har en historie, men det er først nå at investeringene fra big business gjør det mulig å skape den «armé av frihetskjempere» strategen Friederich Hayek har drømt om. De skal gjennomsyre samfunnet med markedsliberalismen verdensbilde, og særlig sjiktet av eksperter og byråkrater som utgjør miljøet mange politikere ferdes i – ‘idéverdenens brukthandlere‘”.
Høyresiden har skjønt dette for lengst.
Pengene fra næringslivet finansierer utredninger som omdannes til politikk. Da Ronald Reagan tok over i 1981, satte Heritage Foundation dagsorden for hans første presidentperiode med det tusen sider lange kampskriftet “Mandate for Leadership”.
Noe liknende skjedde i Storbritannia. Milton Friedman uttalte at uten innsatsen til kapitalistenes tankesmier, «tviler jeg sterkt på at det ville blitt noen thatcheristisk revolusjon.» Siden er arbeidsmåten kopiert i mange land.
Høyresidens strateger holder fokus på hvilke ideer som skal vinne fram og være styrende for politikken om fem, ti og femten år. Målet for det arbeidet som gjøres i og av høyresidens nettverk av tankesmier og institutter, er ikke bare regjering utgått av høyrepartier, men et samfunn, der det føres høyresidens politikk – uansett regjering.
Det pågår en politisk strid om hvilke grunnleggende verdier den politiske debatten skal bygge på. Høyresiden har skjønt dette for lengst. Ikke minst har man skjønt at dette er et langsiktig arbeid, som ikke kan avgrenses til én enkelt valgkamp, eller én enkelt debatt om endringer i arbeidsmiljøloven, formuesskatt eller kutt i stønader til syke og arbeidsløse.
Thomas Piketty er bare en av flere som har advart om hvilken vei det bærer. Det jobbes over lang tid, over landegrenser, med mange organisasjoner og politiske krefter som jobber målrettet sammen. Venstresiden kan delvis møte dette ved å peke på disse, og vise offentligheten hva som foregår. Men for å nå fram må også de som vil bygge samfunnet på fellesskap og solidaritet finne sammen, og bli like dyktige og systematiske i arbeidet med å vinne oppslutning rundt sine verdier.
For deg som vil vite mer….
Hva er Libertas?
Det er få som husker at Civita i sin tid ble opprettet med midler fra den gamle anti-Arbeiderpartiorganisasjonen Libertas. Libertas var en politisk organisasjon som eksisterte fra 1947 til 1988.[8] Den ble stiftet for å være en motvekt til rådende sosialdemokratisk ideologi, og finansiert med bidrag fra næringsinteresser. Organisasjonen var høyre-liberalistisk og sterkt konservativ. Libertas opphørte som organisasjon i 1988 og ble omdannet til Liberalt forskningsinstitutt (Lifo). Lifo har ikke noen egen aktivitet lenger, men forvalter betydelige økonomiske verdier som brukes til å støtte bla. tidsskriftet Minerva og Civitas arbeid.
Libertas eide ukebladet NÅ, herregården Elingård hvor det bl.a. ble drevet kursvirksomhet, en radiokanal (Radio Libertas) samt den konservative avisen Morgenbladet (svært forskjellig fra avisen i dag). Dette bidro med en stor del av kapitalen ved opprettelsen av tenketanken Civita i 2003, som kom i stand etter initiativ fra Lifo. I så måte er Libertas en direkte forløper til Civita. Det erklærte formålet med Libertas var å «arbeide for næringsfrihet, åndsfrihet og politisk frihet som grunnlag for en fullverdig livsstandard for alle».
De fleste styremedlemmene var medlemmer av Høyre.
Mer konkret var hovedsakene frihandel, fri prisdannelse, skattelette, bevegelig rente og avvikling av statens direkte eierskap i næringslivet. Organisasjonen drev tidlig med direkte finansiell støtte til de borgerlige partiene Høyre, Venstre og Bondepartiet, men ikke Kristelig Folkeparti. Partiene fikk støtte til å styrke sin partipresse og organisasjon, både lokalt og sentralt. I løpet av et par år blusset debatten opp omkring disse bidragene.
Libertas valgte da i stedet å fokusere på egen opplysningsvirksomhet og eierskap i mediebedrifter. Vi drar kjensel på tankegangen bak Libertas’ lansering av programmet «Vilje til makt», hvor man foreslo å gi unge, talentfulle politikere stillinger i næringslivet, slik at de kunne lære næringslivet å kjenne ved siden av sitt politiske virke. Partipolitisk var organisasjonen knyttet til Høyre, selv om samarbeidet ikke alltid var like bra. De fleste styremedlemmene var medlemmer av Høyre og aktive i partiet. Mange av styremedlemmene var fremtredende næringslivsfolk. På 1970-tallet var organisasjonen synlig i samfunnsdebatten med kampanjen «For deg – mot formynderstaten».
I Timbro har man helt fra begynnelsen vært bevisst betydningen av langsiktighet.
Libertas ga også ukemagasinet Farmand omfattende økonomisk støtte. Farmand var i sin tur eid av Trygve J. B Hoff. – som altså var medlem i Mont Pèlerin Society helt fra starten. Mens norske Libertas svant langsomt hen fram mot 80-tallet, tok svenskene tydeligere lærdom av måten amerikanske kapitalinteresser hadde bygd tenketanker for å påvirke samfunnsdebatten. I 1978 dannet Svensk Arbeidsgiverforening (SAF) derfor Timbro, en tenketank som skulle vise seg å få stor betydning i den svenske samfunnsdebatten i de kommende årtiene. I Timbro har man helt fra begynnelsen vært bevisst betydningen av langsiktighet.
I skriftet som ble gitt ut i forbindelse med 20-års jubileum i 1998, kunne man lese: “Timbro har råd til å anlegge det langsiktige perspektivet og gjenta sin kritikk som en full papegøye, helt til den begynner å gjøre inntrykk.” [9] Målsettingen er langt videre enn å få valgt en borgerlig regjering for en periode eller to, det handler om å flytte selve grunnlaget for samfunnsdebatten mot høyre. For 5 år siden uttalte Kristin Clemet at «Vi ligger langt etter svenskene. Timbro er ti-tjue år foran oss. Vi er bare på krabbestadiet”[10]
Øvrige kilder:
[1].Brook, Yaron; Watkins, Don (2012). Free Market Revolution: How Ayn Rand’s Ideas Can End Big Government. New York: Palgrave Macmilian.
[2] Håvard Friis Nilsen og Mikkel E. Astrup (2011), «Friedrich Hayek», i Nilsen & Smedshaug (red): Troen på markedet, Oslo: Res Publica
[3] “En antidemokratisk husgud” Oscar Dybedahl Klassekampen 5.april 2016
[4] John Keane “The Life and Death of Democracy” , Simon & Schuster 2009
[5] “En antidemokratisk husgud” Oscar Dybedahl Klassekampen 5.april 2016
[6] Hentet fra “”En antidemokratisk husgud” Oscar Dybedahl Klassekampen 5.april 2016
[7] Lars Mjøset “Trygve Hoff” side 163 i Nilsen & Smedshaug (red): Troen på markedet, Oslo: Res Publica (2011)
[8] Libertas: norsk næringslivsorganisasjon. (2015, 19. oktober). I Store norske leksikon. Hentet 25. mai 2016 fra https://snl.no/Libertas%2Fnorsk_n%C3%A6ringslivsorganisasjon.
[9] Esbati. Tankekrigen. 2009, Manifest
[10] “Bringer de borgerlige sammen”. Klassekampen 26.11.2007
Kommentarer