Allsang på sperregrensen

Det er lett å bli nostalgisk med årene. Slik jeg husker det, var det alltid snø på julaften da jeg var barn. Værstatistikken for Bergen viser at det maksimalt kan ha vært tre, kanskje fire julaftener i barndommen min der bakken var dekket av snø.

På samme måte husker jeg tidligere stortingsvalgkamper der de store spørsmålene rundt hvordan samfunnet skal bygges videre ble diskutert. Skole og utdanning, helse, ulikhet, klima og miljø. NRK tente opp leirbålet fra morgen til kveld – ekstra lange Politisk Kvarter-sendinger på morgenkvisten, daglige valgstudio, folkemøter og debatter. Og rosinen i pølsen: Den tradisjonelle avsluttende partilederdebatten helgen før valgdagen.

Å skylde på arrangørene av debattene, er en mild ansvarsfraskrivelse.

Kanskje er jeg bare nostalgisk og kan arresteres på dette på samme måte som barndommens jul. Likevel må jeg stille spørsmålet, nå noen dager før valgdagen: Er dette den dølleste valgkampen på veldig lang tid?

Det føles rart å stille dette spørsmålet, all den tid utfallet av valget er så vidåpent at klisjeen om at «dette er det mest spennende valget på lenge» faktisk er mulig å si med en viss empirisk tyngde. Dessuten foregår valget i en tid der verden er i ferd med å gå av hengslene, noe som gir en følelse av at det faktisk står noe på spill i dette valget.

Så hvordan endte vi opp her?

 

Fragmentert politisk landskap

En forklaring kan være at stillingene i dette valget er mer fragmenterte enn noensinne. Det er fullt mulig å få en situasjon der samtlige av stortingspartiene, minus Pasientfokus naturligvis, havner over sperregrensen. Ettersom flere partier på hver sin side av midtstreken kaver rundt sperregrensen, vil nettopp partiene som kommer over og under sperregrensen ha svært mye å si for hvem som blir statsminister.

Dette har ført til at partiene som ligger an til å bli de store valgkampvinnerne, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti, snakker mye om statsministerspørsmålet og lite om hva de faktisk vil oppnå av politikk de neste fire årene.

Mediene ser ut til å ha slukt, med søkk og snøre, den veldig komfortable fortellingen til partiene om at dette først og fremst er et statsministervalg.

Resten av partiene ser ut til å snakke om formuesskatten, takket være pengekrefter på høyresiden som har store interesser i å avskaffe formuesskatten, samt unge menn som neppe kommer til å være i målgruppen for formuesskatt med det aller første.

I forbindelse med en direktesendt statsministerutspørring på NRK i forrige uke, fikk politikerne spørsmål om hvorfor de snakker så lite om klima i denne valgkampen. Jonas Gahr Støre la skylden på arrangørene av debattene som ikke hadde klima som tema, mens Erna Solberg supplerte lakonisk at «det er jo egentlig ikke så mange tema i denne valgkampen».

Å skylde på arrangørene av debattene, er en mild ansvarsfraskrivelse. Debatter speiler dagsorden, og hvis det hadde vært viktig for Arbeiderpartiet å diskutere klima, hadde det vært mulig å stable en slik debatt på beina.

 

Valgkamp i komfortsonen

Likevel har Støre og Solberg et poeng. Mediene ser ut til å ha slukt, med søkk og snøre, den veldig komfortable fortellingen til partiene om at dette først og fremst er et statsministervalg. Kampen mellom rød og blå blokk, som om det var en fotballkamp, er dramaturgisk og pedagogisk perfekt for mediene. Det samme gjelder prosentpoengsdramaet om sperregrensen for småpartiene.

Hadde du stilt disse spørsmålene rett utenfor et valglokale, tror jeg du hadde fått mange tomme blikk.

En slik valgkamp er komfortabel for partiene. De slipper å bli utfordret på den politikken de har lyst å sette ut i livet de neste fire årene, noe som er drømmen for enhver politisk agitator. Problemet er at det ikke er særlig opplysende for velgerne.

Vet egentlig MDGs mange nye velgere hva partiet skal gjøre med helsekøene? Vet KrFs nye velgere så veldig mye om skolepolitikken deres, utover at de vil fjerne regnbueflaggene fra skolegården? Hadde du stilt disse spørsmålene rett utenfor et valglokale, tror jeg du hadde fått mange tomme blikk.

 

Fuck, marry, kill

Én ting er at mediene ser ut til å ha slukt fortellingen til partiene. Det ser imidlertid ikke ut til at det var meningen at valgkampen skulle dekkes så bredt i utgangspunktet. På NRK foregår valgdekningen innenfor de faste programpostene på etermediene, utenom Erlend Mørchs lettbeinte partilederutspørring med den obligatoriske posten «fuck, marry, kill» som i hovedsak består i å forklare partilederne hva leken går ut på.

Aldri før har det vært viktigere å ha balansert og god dekning av et valg

Den største fallitten kom denne uken da NRK hadde sin siste partilederdebatt seks (!) dager før valgdagen – en debatt som for øvrig var sterkt preget av hvor ofte velgerne til de ulike partiene spiser kjøttkaker til middag.

Jeg kan til en viss grad forstå at de nye velgervanene, der mer enn halvparten av velgerne stemmer før valgdagen, gjør at det er nødvendig å skyve på partilederdebattene for at det skal føles relevant for seerne. Likevel framstår det rart at partilederne skal ha sine «sluttappeller» på riksdekkende fargefjernsyn nesten en hel uke før stemmelokalene stenger.

 

Statskanalen mot kapitalen

Også hvor velgerne finner stoff om valget, er i ferd med å fragmenteres. Stadig flere aktører utenfor de redaktørstyrte mediene tar mer plass i valgdekningen. Det være seg Gutta, hvor partilederne har stått i kø denne høsten, eller en skiinstruktørs dokumentar om offentlig pengebruk som går sin seiersgang på nettet, godt hjulpet av pengene fra en rik donor.

Når en i tillegg har i bakhodet at dette ligger an til å bli et rekordår hva gjelder ekstern partifinansiering, burde de to allmennkringkasterne i landet giret opp valgkampdekningen i stedet for å la den gå på sparebluss. Aldri før har det vært viktigere å ha balansert og god dekning av et valg, når det er mulig å kjøpe oppmerksomhet rundt sine hjertesaker andre steder.

Heldigvis kommer det flere valg med nye muligheter til å få tilbake mitt nostalgiske bilde av en valgkamp. Og kanskje blir det hvit jul i Bergen i år.