Alt som deler oss

Det har blitt en vane: Møter jeg en bekjent på gata, sjekker jeg alltid om vedkommende har en plugg i øret, og hvis ja: Hva gjør jeg egentlig da?

A) Hilser høyt på en måte som gjør at personen må ta plugg ut, potensielt lett irritert fordi man avbrøt noe spennende som pågikk på øret? B) Eller hilser jeg stille og peker med merkelige bevegelser på eget øre for å formidle at man forstår at personen er inni en podkast/samtale/musikk/egen verden og ikke ønsker å bli forstyrret? C) Eller forholder jeg meg til egne plugger og med alt som er av tilgjengelig kroppsspråk, signaliserer et ønske om å bli latt i fred?

Det er tilliten som står på spill, tilliten til hverandre og til samfunnet.

Jeg dytter selv plugger inn i ørene bare jeg skal handle en liter melk på Rema. Jeg møter mine egne bekymringer rundt avstanden dette skaper hver gang jeg går ut døra. Det enkleste er ikke alltid det beste, men det er enklest. Det er da også mye ekte glede i god musikk eller god podkast. Men totalen, normen, naturligheten i denne bruken, sammen med alt det andre som kobler oss fra hverandre, begynner muligens å bli litt mye?

Frakoblingen fra hverandre i hverdagen, er bare en bitte liten del av alle bitene vi må pusle sammen for å forstå hvordan dagens digitale landskap splitter oss, deler oss og tar fra oss fellesskap, menneskemøter og tilhørighet.

Samfunn som splittes opp truer demokratiet, og det er derfor ikke tilfeldig at vi borti nabolaget vårt har fått et digert kunstverk der ordet Tillit lyser for oss, fra vinduene i et nedlagt høyhus. Det er tilliten som står på spill, tilliten til hverandre og til samfunnet. Uten tillit er det verken særlig mye demokrati igjen eller en offentlig samtale å skryte av. Det er mange detaljer i denne djevelen av digital frakobling vi driver med.

For det er mer enn øreplugger. Det legges aktivt opp til at vi skal slippe å snakke med andre folk på alle mulige arenaer.

Når vi slipper unna alle disse menneskelige relasjonene, hva glipper da?

For eksempel. Vi kjøper og selger på Finn gjennom Fiks ferdig, som gjør at vi slipper (?) å kommunisere med den vi kjøper fra eller selger til. Skal vi motta en pakke fra budbil, kan man velge kontaktfri levering slik at vi slipper (?) snakke med budbringeren. Vi kan få mat levert på døren og slippe (?) møte naboer på butikken. Og hvis vi må på butikken kan vi bruke selvbetjente kasser og slippe (?) snakke med person i kassa. Vi bestiller taxi eller transport via en app. Vi får kundeservice (eller gjør vi det?) via chatroboter, eller vi skriver hissig «menneske» til roboten og møter en person vi slipper (?) snakke med, men som i iallfall har et fornavn. Stadig flere kundeservicer tilbyr ikke telefon i det hele tatt, men kun hjelp via e-post. Jeg begriper ikke hvem som trodde det var effektivt, men vi slipper (?) i alle fall en levende prat. Vi kjøper billetter via en app, vi har ikke lenger en grunn til å snakke med en bussjåfør, og vi takker i alle fall ikke for turen.

Og la oss ikke glemme dem som virkelig lever fremmedgjøring på første klasse: De som jobber for en app, i gig-økonomien, der man vurderes og måles av anonyme kunder, og konkurrerer med anonyme kolleger om alle oppdrag og om den viktige inntekten for å overleve.

Når vi slipper unna alle disse menneskelige relasjonene, hva glipper da?

Og jeg orker ikke engang begynne med hva jeg tenker om Tinders iskalde sveiping til høyre eller venstre.

Hva er et fremskritt egentlig, og i tilfelle, for hvem da?

For det er enda mer: På nett kan vi også møte (?) kolleger via skjerm fra hjemmekontoret så vi slipper (?) omgås live. Og jeg orker ikke engang begynne med hva jeg tenker om Tinders iskalde sveiping til høyre eller venstre. Men det er en slags snakkis blant både unge og eldre at folk ikke lenger tør ta direkte kontakt med hverandre, i en levende flørt. Der må man jo tåle en avvisning in real life, mens en app full av tilgjengelige mennesker som (blott) stiller seg, er et mye lavere hinder å overskride. Her kan man også bedrive ghosting om man ikke orker avvise noen uten å måtte se den andres sårhet, gråt eller skuffelse i øyene.

Hva gjør all denne avstanden til andre mennesker med oss, på sikt, som samfunn? Hva gjør det med oss at vi kan unngå å se et annet menneske i øyene? Lære oss dem, bli menneske i møte med dem?

Og det er mer: Vi ser oftere en film privat enn i fellesskap på en kino. Vi hører ikke lenger en sang på radio samtidig, men akkurat når det passer oss via Spotify. Vi ser ikke store idrettsarrangementer sammen, for vi har ikke kanalene som viser dem og skjønner knapt hva som vises hvor. Man må betale seg inn i fellesskapet skal man følge sitt fotballag, eller for å følge med på VM i 400 meter hekk.

Hva gjør det med oss at vi kan unngå å se et annet menneske i øyene? Lære oss dem, bli menneske i møte med dem?

Det er selvsagt mer. Min facebookfeed er helt annerledes enn din. Algoritmene gjør at vi begge får mer av det samme og mer fra de samme folkene. Hva som skjer om man ved en tabbe følger to konspirasjonsteoretikere på Twitter, har jeg også erfart: Min Twitter så ikke ut timene derpå og galskapen pågår enda. Algoritmer er sofistikerte greier som er bra for reklamesalg og for innhente personopplysninger om oss som kan selges videre av plattformen. Men er det bra for oss? For samfunnet?

Mitt lokale bibliotek har egne kvelder der man kun møtes for å sitte timevis sammen og lese. Det finnes kafeer som nå tilbyr kvelder der man lytter sammen på en hel plate. Den beste konserten jeg var på i fjor, selv om det var vonde fem minutter med en gang, var der vi ble fratatt iPhonene før start. Hadde jeg kunnet velge, hadde jeg valgt en barneskoledag for barna mine helt uten skjerm. Vi trenger hjelp. Fristelsene er for mange og forførende.

Teksten ble først publisert i Dagsavisen, 17. februar 2023.