Hvordan Norge fikk ny USA-ambassadør

Etter at den amerikanske ambassadøren Barry White forlot Norge i september 2013, gikk Norge over 869 dager uten en erstatter. Det er 122 uker, eller godt over to år og tre måneder. Hvorfor var det slik? Hva foregikk bak kulissene? Hvordan løste floken seg?

Historien bak mangelen på ambassadør er lang, og vitner om et amerikansk politisk system som er i ferd med å lamme presidentens mulighet til å føre effektiv utenrikspolitikk. Bak forsinkelsen ligger en feilslått nominasjon, «The Nuclear Option», Iran, en lekkasje fra Secret Service, og ikke minst den amerikanske presidentvalgkampen.

Fadesen Tsunis

I september 2013 nominerte President Obama den gresk-amerikanske forretningsmannen George Tsunis til å ta over etter ambassadør Barry White i Oslo. Sistnevnte fikk både en sak om skatteunndragelse blant lokalansatte og NSA-skandalen i fanget under sin tid i Norge, men hadde tilsynelatende gjort en stødig jobb for USA i Norge. Tsunis virket på ingen måte å være en «spenstig» nominasjon, og nyheten fikk ikke spesielt mye oppmerksomhet.

Selv var jeg da ansatt i kommunikasjonsavdelingen ved Den amerikanske ambassaden, og jobbet tett på ambassadøren. Mine kolleger og jeg mottok nyheten om Tsunis med blandede følelser, da han virket å være et noe uskrevet blad. Det varte ikke lenge.

Skjebnens ironi slo til for fullt da McCain ett år senere satt i Senatpanelet som skulle godkjenne Tsunis som ambassadør.

Under valgkampen i 2008 støttet Tsunis den republikanske kandidaten John McCain, som da tapte mot Obama. Han donerte 450 000 kroner til McCain, men byttet fire år senere side og hjalp med å samle inn over 7 millioner kroner til Obamas gjenvalg. Skjebnens ironi slo til for fullt da McCain ett år senere satt i Senat-panelet som skulle godkjenne Tsunis som ambassadør.

Som mange fikk med seg gikk ikke dette spesielt bra for forretningsmannen, som måtte innrømme at han aldri hadde besøkt Norge. Under en utspørring fra nettopp McCain, kom Tsunis med flere kunnskapsløse og nedsettende bemerkninger om Frp, før han like godt gjorde Norge om til en republikk ledet av en president. Mediestormen som fulgte gjorde det raskt klart at Tsunis aldri kom til å ikle rollen som ambassadør i Norge.

I desember 2014 trakk Tsunis sitt kandidatur, og tiden gikk uten en ambassadør. Sam Heins, den nye kandidaten, ble nemlig fanget i et bikkjeslagsmål mellom republikanerne og demokratene i det amerikanske Senatet, midt i oppkjøringen til presidentvalgkampen.

«The Nuclear Option»

Det amerikanske statssystemet er formet for å hindre at den utøvende makten (presidenten) skal bli for mektig. Kongressen og høyesterett er ment å fungere som motpoler. En av lovene som skal hindre slik maktkonsentrasjon, er Senatets rett til å godkjenne presidentens utnevnelser av dommere og ambassadører. Historisk sett har Senatet brydd seg mye mer om dommere, og da oftest høyesterettsdommer, enn ambassadører. Dette er fordi høyesterettsdommere blir oppnevnt til å sitte livet ut, og fordi Kongressen ofte gir presidenten mer spillerom på utenrikspolitikk enn innenrikspolitikk. Det er nettopp derfor vi ser republikanerne sette seg på bakbeina nå som Obama ønsker å erstatte den nylig avdøde Antonin Scalia.

I 2013 endret dynamikken seg drastisk i Kongressen. Demokratene, som var frustrerte over at kun et fåtall av Obamas nominasjoner ble godkjent, rullet ut noe som ble kalt «the Nuclear Option». Det dramatiske kallenavnet til tross, endringen var simpelthen byråkratisk: Heretter ville det holde med et enkelt flertall, altså 51 stemmer, for å godkjenne slike utnevnelser. Republikanerne svarte med en rekke tiltak som forsinker slike prosesser.

Det var denne endringen som lenge hindret USA i å sende en ambassadør til Norge

Et av disse tiltakene er å utnytte en tradisjon i Senatet som kalles «Unanimous Consent» (enstemmig enighet). I stedet for å behandle alle saker helt etter regelboka, godkjennes f.eks. ambassadørnominasjoner ofte ved at majoritetslederen sjekker om noen av de 100 senatorene har et problem med kandidatene i en pulje. Hvis dette ikke er tilfelle, kan gruppen godkjennes sammen, uten den normalt påkrevde debatten. Men, det holder at én enkelt senator kan varsle at han er imot kandidaturet, til og med uten at dette blir offentlig. Dette vil føre til så store forsinkelser at majoritetslederen ikke tar seg bryet med å føre prosessen framover. Det var dette som i 2015 hindret USA i å sende en ambassadør til Norge.

Sam Heins

Sam Heins, Obamas valg som ambassadør til Norge, var en av 32 nominerte som lenge ventet på å bli godkjent av Senatet. Dette hadde lite med Heins selv å gjøre. Som en erfaren advokat fra «norske» Minnesota med mye erfaring innen menneskerett, virket han godt egnet for jobben. Som rundt en tredjedel av USAs ambassadører, er han ikke karrierediplomat. Det er lang tradisjon for at amerikanerne sender «politiske utnevnte» ambassadører, uten at dette har gjort nevneverdig skade på forholdet mellom Norge og USA. Tidlig i 2016 snakket jeg selv med tidligere ambassadør Barry White, som da gav Heins gode skussmål, og omtalte han som «et meget godt valg som vil gjøre mye for å styrke det allerede svært gode forholdet mellom USA og Norge». Ben Whitney, en republikaner som hadde jobben før White, delte også denne oppfatningen.

Iran

Heins ble nominert i mai 2015 og kom seg lett gjennom den påkrevde komitehøringen sommeren 2015. Endelig så det ut til at Norge skulle få en ny ambassadør. Så annonserte de såkalte P5-landene, deriblant USA, at de hadde ferdigforhandlet en atomavtale med Iran. Helvete brøt løs i Kongressen. De fleste republikanerne er motstandere av avtalen, som de mener gjør lite for å hindre Irans atomprogram. En av motstanderne var ingen ringere enn senatoren Ted Cruz fra Texas, en av de ledende kandidatene i kampen om å bli republikanernes presidentkandidat.

En av motstanderne var ingen ringere enn senatoren Ted Cruz fra Texas

Cruz, som har gjort det til sport å gjøre seg upopulær blant sine kollegaer i Senatet, annonserte at han ville blokkere alle ambassadørnominasjoner som protest mot avtalen med Iran. Denne motstanden opprettholdt han frem til februar 2016.

En pinlig ansettelsesprosess

En annen senator satte også kjepper i hjulene for Heins. Secret Service, som blant annet har ansvaret for presidentens sikkerhet, har de siste årene vært utsatt for en rekke skandaler. I 2012 ble over 20 agenter straffet etter å ha kjøpt sex under et presidentbesøk til Mexico. I 2015 fikk byrået mye kritikk etter at en mann med kniv nesten klarte å komme seg helt inn i Det hvite hus, mens to agenter havnet i trøbbel etter å ha fyllekjørt på samme sted. Som følge av disse hendelsene startet derfor den republikanske kongressmannen Jason Chaffetz fra Utah en kontrollhøring av byrået.

Kort tid etter lekket flere Secret Service-agenter pinlig informasjon om Chaffetz, først og fremst at han hadde prøvd å søke jobb hos dem tidligere uten å bli ansatt. Republikanerne ble rasende, og senatoren Tom Cotton svarte med å blokkere nominasjonene av USAs ambassadører til Norge, Sverige og Bahamas, helt til Obama «tok steg for å straffe de som stod bak lekkasjen». Cotton ombestemte seg riktignok i oktober 2015, men denne spesielle situasjonen hindret i flere måneder Obama å gjøre noe for å få Heins til Norge.

Betyr det noe?

Ambassaden har dyktige diplomater og godt drevne lokalansatte som sikrer det bilaterale forholdet selv uten en ambassadør. I tillegg hadde ambassaden i denne perioden to dyktige visembassadører som gjorde sitt for at tomrommet skulle bli mindre følt. Børge Brende og utenriksminister Kerry har dessuten et nært forhold, som hjalp.

Når det er sagt, så finnes det ingen likeverdig erstatning for en representant som er blitt spesifikt utpekt av den amerikanske presidenten. Kilder med kjennskap til samarbeidet påpekte at situasjonen helt klart ville vært verre i et land hvor kutyme og hierarki betyr mer enn i Norge, men at det etter en periode likevel ville bli tolket negativt at USA ennå ikke har klart å sende en ny ambassadør. Hvorvidt det norske embetsverket tok det som et negativt signal, er et annet spørsmål. Utenriksdepartementet har god kjennskap til amerikansk politikk, og er klar over det politiske spillet som skapte den spesielle situasjonen.

Mer enn noe annet er ambassadøren en gallionsfigur

Uten en amerikansk ambassadør i Norge vil det være mindre aktivitet rundt områder som kultur-, utdanning- og handelsutveksling. Mer enn noe annet er ambassadøren en gallionsfigur som markerer USAs nærvær i Norge på flere hundre arrangementer i året. Selv om andre representanter kan steppe inn i ambassadørens fravær, er dette ofte områder hvor ambassadøren selv er en pådriver for arbeidet fordi han eller hun interesserer seg spesielt for visse temaområder.

På et mer generelt nivå blottla situasjonen det USA-kjenner Kjell Terje Ringdal har kalt «den såre, betente konflikten mellom presidentembetet og Kongressen». Denne konflikten har alltid vært der til en viss grad, men under Obama blusset den opp til et nytt nivå. For mange nordmenn er det nok uforståelig og rett og slett rart at en av verdens supermakter ikke maktet å sende en representant til en historisk viktig og nær alliert. Saken ble ikke bedre av at grunnen til at den pinlige situasjonen ikke var relatert til hverken Norge eller kandidaten selv.

Med andre ord var det først og fremst USAs tap at landet ikke maktet å sende en ambassadør til Norge

Med andre ord var det først og fremst USAs tap at landet ikke maktet å sende en ambassadør til Norge. Tidligere visepresident Walter Mondale skrev i storavisen New York Times at det svekket USAs sikkerhet at landet ikke hadde klart å sende ambassadører til viktige allierte som Norge, Sverige og Mexico. Hvis Mondale har rett, kan jo dette bety at et slikt fravær kunne fått konsekvenser for Norges sikkerhet.

Løsningen

Fredag 12. februar kom den svært overraskende nyheten om at det amerikanske Senatet hadde godkjent Sam Heins som ny amerikansk ambassadør til Norge. Ted Cruz hadde nemlig fjernet sin motstand mot Heins og lot prosessen gå videre. Heins tok opp sitt embete i Norge mandag 7. mars 2016.

I ly av denne artikkelen kom det nyrettet oppmerksomhet mot mangelen på en amerikansk ambassadør i Norge. Storavisen Star Tribune hadde flere oppslag om mangelen, utenriksminister John Kerry unnskyldte seg overfor Norge, og den demokratiske senatoren Amy Klobuchar fra Minnesota snakket om saken i Senatet flere ganger.

Det var Klobuchars arbeid i Senatet som til slutt bar frukter. Sammen med andre senatorer utarbeidet hun et kompromiss som ga Cruz det han ønsket: nemlig at navnet på gaten hvor den kinesiske ambassaden i Washington holder til, skulle endres til “Liu Xiaobo Plaza”. Navneendringen er ment som en symbolsk protest mot at kunstneren Liu Xiaobo, som i 2010 vant Nobels fredspris, holdes fengslet i Kina.

Obama vil trolig legge ned veto mot lovforslaget som endrer navnet. Cruz bryr seg trolig lite om dette, da det vil gi han mer ammunisjon til hans framstilling av Obama som president som er svak på utenrikspolitikk.

869 dager senere var altså floken plutselig løst. Alt på grunn av et veiskilt som aldri kommer til å bli satt opp.

(Denne kommentaren baserer seg på en tidligere tekst om samme tema.)