FOTO: Natilyn Hicks/Unsplash

America vs America

Å nei, enda en tekst om det splittede amerikanske samfunnet, tenker du kanskje. Men bare bær over med meg, det kommer et håpefullt poeng til slutt.

Så er det valg i USA. Meningsmålingen spriker, mange regner med at republikanerne får flertall i både kongressen og senatet, samt i en rekke delstater. Andre mener at det store antall høyreside-kandidater som har blitt nominert på grunn av støtte fra Trump, vil være så uspiselige for velgerne som fremdeles befinner seg i midten at disse vil gå til Demokratene, som dermed vil gjøre et ok valg.

Men det jeg har lyst til å skrive om i dag er min egen amerikanske reise som begynte for 20 år siden og hva jeg har lært underveis.

Da George W. Bush ble valgt til president i år 2000, var jeg ung student. Tiden annerledes på uendelig mange måter. Vi hadde fremdeles det håpefulle 90-tallet i bakhodet. Men Bush vant, blant annet ved hjelp av et tvilsomt valg i Florida, hvor bare noen hundre stemmer vippet staten i republikanernes favør.

Alt for ofte i politikken blir drømmen om det perfekte det godes fiende.

I Florida det året stemte mer enn hundre tusen på The Green Party, med Ralph Nader i spissen, for de ønsket mer radikal klimapolitikk.

Det gjorde altså at Al Gore, som senere ble berømt for sitt arbeid for klima og mottok en nobelpris, tapte valget med litt over fem hundre stemmer. Det er mye man kan kritisere Gore for. Men han var en av de første mainstream-politikeren i verden som tok klima skikkelig på alvor.

Da han snakket om metan-utslipp fra kuer i Clinton-administrasjonen, ble han ledd ut. Ku-promp liksom, skal vi ta det på alvor?

Nå vet alle at klimautslippene fra landbruk er svært alvorlig, det har vært et stort tema i det danske valget. Al Gore så disse tingene tidlig, og ville vært en klimaprogressiv president. Men tapte, fordi folk som ønsket forandring stemte på de grønne.

Resultat: Den mest katastrofale presidenten i moderne historie.

Første lærdom: Alt for ofte i politikken blir drømmen om det perfekte det godes fiende.

Den kollektive klokskapen til vanlige folk overgår ofte de som styrer imperier.

Realpolitisk gjorde Bush større skade enn Trump. Han trakk USA ut av Kyoto-avtalen på et kritisk tidspunkt og innledet to kriger som kommer til å prege hele dette århundret. Afghanistan var forståelig, etter 11. september, men måten den krigen ble ført på var dypt feilslått. Det burde vært en internasjonal aksjon for å ødelegge al-Qaida. Ikke en 20 år lang mislykket innsats for å endre et land som ikke ønsket å bli endret utenfra.

Irak-krigen i 2003 var intet mindre enn en katastrofe. Menneskelig og geopolitisk. Den var også i strid med folkeretten og basert på en løgn. Heldigvis klarte Kjell Magne Bondevik å stå imot Høyres ønske om at Norge skulle delta også i den koalisjonen.

Demonstrasjonene mot krigen er den største i menneskehetens historie, 15 februar 2003 er et stolt øyeblikk. I verdens gater og torg møtte folk opp, i Oslo 60 000, i Bergen var vi 15 000, i London og New York over en million. Tallene er selvfølgelig usikre, men totalt demonstrerte mer en 36 millioner mennesker over hele kloden den dagen. Men Bush-administrasjonen gikk likevel til krig.

Andre lærdom: Den kollektive klokskapen til vanlige folk overgår ofte de som styrer imperier.

Etter invasjonen var et faktum, ble det en ganske sterk anti-amerikansk stemning i Europa. Jeg, og min gode tysk-amerikansk-svenske venn Christoph, bestemte oss for å gjøre et prosjekt på dette. Vi kalte det «America vs. America» og med 50 000 i støtte fra Fritt ord tok vi fri fra studier og reiste rundt i USA høsten 2004.

Hvis du vil forstå et land, reis dit. Bli kjent med menneskene.

Mål: Finne de amerikanerne som hadde vært mot krigen og vise kunst og politikk derfra til et nordisk publikum. (Dette var før Mark Zuckenberg, som vår tids destruktive Gutenberg hadde snudd opp ned på den globale offentligheten).

Så vi møtte amerikanere som var ufattelig glade for at noen fra «Europa» kom og ville vise at USA var noe annet en sprø krigshissere. Det var høsten 2004 jeg lærte meg å virkelig elske Amerika. For uansett hvor vi dro, ble vi tatt imot av ekstremt varme, inkluderende og rause mennesker som brukte tid og krefter på akkurat det samme som oss: kampen for at en bedre verden var mulig.

Det gjorde det også mulig for to stykker i tidlig 20-år med mye vilje men lite kunnskap og penger, å sette opp en svær utstilling med skikkelig bra politisk kunst i Sverige, Norge og på Island. De lånte ut verkene sine gratis og reiste på egen regning for å delta i utstillingsåpninger. Det var dypt inspirerende, og siden da har jeg fulgt amerikansk politikk med et litt annet blikk.

Tredje lærdom: Hvis du vil forstå et land, reis dit. Bli kjent med menneskene.

Jeg merket at det å analysere Trump egentlig var å fore en slags galskaps-maskin.

Etter Bush, kom den mest inspirerende globale politikeren i moderne tid, Barack Obama. Han var det stikk motsatte på alle vis. Men som toppen av kransekaken arvet han finanskrisen fra Bush. Den preger fremdeles det amerikanske samfunnet dypt. Så mange mistet hus, hjem, jobb og ble desillusjonerte. Og Obama var dessverre ikke modig nok politisk i møte med finansnæringen.

Risiko ble sosialisert, mens gevinsten havnet hos finanstoppene. Han arvet krigene. Og fikk fredsprisen altfor tidlig. Helsereformen ble skadeskutt av et konservativt flertall i kongressen.

Fjerde lærdom: Uansett hvor god politiker, det tar lengre tid å reparere enn å destruere.

Da Trump stilte mot Clinton i 2016, var jeg blitt etablert som en av Norges cirka fem millioner USA-eksperter, og var ofte på tv og radio og snakket om amerikansk politikk. Det var morsomt, men ga etter hvert også en litt vammel smak i munnen. Trump er egentlig ikke så veldig interessant, men har en interessant evne til å holde den globale bevisstheten i sitt grep.

Men det er først og fremst det mest dynamiske samfunnet verden kanskje noen gang har sett.

Jeg merket at det å analysere Trump egentlig var å fore en slags galskaps-maskin. Det man burde gjøre er å analysere årsakene til at folk kunne stemme på en narsissistisk svindler. Thomas Seltzers gode programmer om USA på NRK gjør dette, det gir et menneskelig ansikt til folkene som har endt på med å bli så politisk radikal.

Årsaken er, veldig enkelt, at samfunnet har gitt dem en dårlig deal over tid, og en dysfunksjonell offentlighet har gjort det umulig å diskutere det på en saklig måte.

Femte lærdom: I politikk handler det om ballen, ikke mannen. Seltzer kommer forøvrig på valgvaken vi arrangerer i morgen, kom hvis du kan!

Siste lærdom: Tittelen til prosjektet til to unge studenter, America vs America, har bare blitt mer og mer treffende. Men det jeg har lært underveis, er det en eldre fyr i California sa til meg, litt resignert utenfor en svømmehall den høsten 2004.

«Det har alltid vært America vs America.»

Det er ikke sikkert det må komme noe etter Amerika.

Den amerikanske historien, fra slavehandel, til borgerkrig, til borgerrettighetsbevegelsen til Vietnam, og til alle disse tingene som historikere vil skrive om i hundrevis av år, er alltid preget av det dobbelte. USA er både det beste og det verste. Inkluderende, og rasistisk. Dypt ulikt, men ufattelig fritt. Raust og nådeløst. Brutalt og varmt.

Men det er først og fremst det mest dynamiske samfunnet verden kanskje noen gang har sett. Og jeg tror det kan reise seg igjen, og gå i en bedre retning, nettopp av den grunn. Og når jeg ser på Kina og Russland, tror jeg fremdeles på Leonard Cohens ord, uansett hvordan det går i morgen: «You won’t like what comes after America.»

Men kanskje Cohen bare har delvis rett. Det er ikke sikkert det må komme noe etter Amerika. Det må bare komme et nytt Amerika, slik det alltid gjør.

(Teksten er også publisert i Dagsavisen.)