Lærdommer fra amerikansk økonomi

CAMBRIDGE – Måten man snakker om den økonomiske politikken på i USA har endret seg kraftig de siste årene. Nyliberalisme, Washington Consensus, markedsfundamentalisme — kall det hva du vil — har blitt byttet ut med noe helt nytt.

I den makroøkonomiske politikken er man ikke lenger så redd for gjeld og inflasjon. I stedet vil man overstimulere økonomien. Og man bagatelliserer gjerne faktorer som kan sette prisstabiliteten i fare. I skattepolitikken har det stilltiende samtykket om et globalt kappløp til bunnen måttet vike for ønsket om å innføre en global minsteskatt for multinasjonale selskaper. Inntil nylig kunne man ikke en gang nevne ordet næringspolitikk når man var ute blant folk. Nå gjør næringspolitikken fullt comeback.

Nyliberalisme, Washington Consensus, markedsfundamentalisme — kall det hva du vil — har blitt byttet ut med noe helt nytt.

Dette er bare noen av endringene som har funnet sted. Tidligere snakket man om deregulering og fleksibilitet i arbeidsmarkedet. Nå snakker man om gode jobber og behovet for å rette opp den skjeve maktbalansen ved å styrke forhandlingsposisjonen til arbeidstakere og fagforeninger. De store teknologiselskapene og plattformene ble tidligere sett som kilder til innovasjon som kom forbrukerne til gode. Nå blir de omtalt som monopoler som må reguleres og muligens stykkes opp i mindre virksomheter. Handelspolitikken dreide seg tidligere om global arbeidsdeling og økt effektivitet. Nå dreier den seg om tilpasningsdyktighet og behovet for å beskytte nasjonale forsyningskjeder.

Noen av disse endringene er nødvendige tilpasninger til koronasjokket. De er muligens også en helomvending som måtte komme etter en lang periode med økt ulikhet, økonomisk usikkerhet og økt markedskonsentrasjon i den amerikanske økonomien. Men deler av disse endringene kan også tilskrives president Joe Biden, som brakte med seg nye økonomer til Washington og som har vært raskt ute med å omfavne nye ideer til tross for kritikk fra politiske veteraner.

Den markedsfundamentalistiske modellen som tidligere var så retningsgivende for den økonomiske politikken i USA og store deler av Vest-Europa (etter Reagan-Thatcher-revolusjonen på 1980-tallet) kunne tidligere vise til en «ærverdig» intellektuell stamtavle. Modellen ble utviklet på universitetene og popularisert av fremstående intellektuelle figurer som Milton Friedman.

I dag ligger akademiske økonomer i stor grad på etterskudd.

I dag ligger akademiske økonomer i stor grad på etterskudd. Selv om frimarkedsentusiasmen har avtatt blant økonomer, er det ingen åpenbare alternative skoleretninger à la keynesianisme eller Friedmans konservatisme som gjør seg gjeldende. Politiske beslutningstakere som håper økonomer kan gi dem en ny tilnærming til den økonomiske politikken framfor forslag om å endre litt på tingenes tilstand vil nok bli skuffet.

Uansett har økonomer åpenbart blitt påvirket av den skiftende stemningen. Under årets sentralbank-konferanse i Jackson Hole, Wyoming (i slutten av august) presenterte en nøye utvalgt gruppe av akademiske økonomer fra MIT, Harvard, Northwestern og University of Chicago et forskningsnotat som viser hvordan en forbigående inflasjonsstigning kan være positivt for økonomien. Når lønninger er rigide (nedover) — det vil si at de har lettere for å stige enn for å falle — kan man legge til rette for strukturelle endringer ved å øke lønninger i de delene av økonomien der det er økt etterspørsel. Selv om dette kan føre til at den generelle prisstigningen overstiger inflasjonsmålet til sentralbanken, kan det likevel være ønskelig, fordi det gjør det mulig å justere relative lønninger på tvers av ulike sektorer.

Likeledes har David Autor fra MIT nylig skrevet at mangelen på arbeidskraft i USA (som mange arbeidsgivere klager over — stillinger som ikke besettes fordi det ikke er nok arbeidstakere som takker ja til jobbene som tilbys) faktisk kan være bra for økonomien. Problemet, ifølge Autor, er at den amerikanske økonomien har for mange «dårlige» jobber med lav lønn og få godtgjørelser. Hvis pandemien har bidratt til at amerikanske arbeidstakere nå er mer selektive og krever mer av jobben, er det arbeidsgivere som må tilpasse seg de nye realitetene. En mer rettferdig og produktiv økonomi krever i siste instans ikke bare flere arbeidsplasser, men jobber av høyere kvalitet.

En styrke ved skriveriene til akademiske økonomer er at de gjør det klart for oss hvordan de politiske prioriteringene i USA må sees i sammenheng med dagens økonomiske omstendigheter. Jackson Hole-notatet viser for eksempel at midlertidig inflasjon er en akseptabel løsning under helt bestemte betingelser: Sektorvise tilpasninger som er drevet fram av endringer i forbrukernes etterspørsel, lønninger som ikke kan falle og pengepolitisk stimulering som ikke forhindrer strukturelle endringer ved å øke lønnsomheten for mye i sektorene som må bli mindre. I utviklingsland, derimot, er lønninger relativt fleksible i den uformelle sektoren, og utvidelsen av moderne sektorer blir holdt tilbake av begrensende faktorer på tilbudssiden. Under slike omstendigheter, kan både penge- og finanspolitikken være mindre effektive virkemidler hvis man ønsker å stimulere økonomien.

Lærdommen er at økonomifaget støtter opp om ulik økonomisk politikk under ulike økonomiske omstendigheter.

Uansett er det fare for at endringene i USA vil bli misforstått i andre land og at politiske beslutningstakere blindt vil kopiere amerikanske tiltak uten å se nærmere på hva som er riktig i egen økonomi. Spesielt utviklingsland med begrenset finanspolitisk handlingsrom og som må låne penger i fremmed valuta må være varsomme med makroøkonomisk stimulering.

Det virkelige problemet i mange av dagens utviklingsland er at den tradisjonelle eksportorienterte industrialiseringsmodellen har mistet mye av sin kraft. Dersom man skal skape gode, produktive jobber må man basere seg på en annen utviklingsmodell som i større grad vektlegger tjenester, hjemmemarkedet og tiltak som gjør at middelklassen vokser. Og markeds- eller styringssvikten som forhindrer at man kan utvide produktive jobbmuligheter i tjenestesektoren kan kun løses gjennom strukturelle tiltak.

Nyorienteringen av den økonomiske politikken i det økonomiske byråkratiet i Washington er velkommen. Men den virkelige lærdommen andre land bør trekke fra dette er at økonomifaget, som et samfunnsvitenskapelig fag, støtter opp om ulik økonomisk politikk under ulike økonomiske omstendigheter. Endrede omstendigheter og nye politiske preferanser gir opphav til nye økonomiske tiltak i USA. Andre land bør finne ut hva som fungerer best for dem, gitt landets egne forutsetninger og utfordringer.

 

Copyright: Project Syndicate, 2021.
www.project-syndicate.org

Oversatt av Marius Gustavson