Amerikanske tilstander i norsk helsevesen?

Nordmenn blir stadig rikere, og vil etterspørre flere og bedre velferdstjenester fremover. Samtidig øker de økonomiske forskjellene.

Legitimiteten til den offentlige, universelle modellen hviler på at alle ser seg tjent med at helsetjenestene er organisert på denne måten. Dersom mange opplever å ikke få god hjelp, eller ser at andre får bedre hjelp enn dem, vil oppslutning om et fellesfinansiert system falle.

I dag har Norge et av verdens beste helsevesen, ifølge en britisk rapport som sammenligner flere rike land. Det ser med andre ut til at det er lite grunn til alarmisme. Men ser vi på indikatoren «equity» i rapporten, er bildet et annet. Equity, forstått som at lik tilgang uavhengig av personlige ressurser, ligger Norge langt ned på listen. Med kun USA, Canada og New Zealand under oss.

68 prosent av nordmenn rapporterer at de opplever at vi har et todelt helsevesen.

Det sammenfaller godt med undersøkelser her hjemme, der 68 prosent av nordmenn rapporterer at de opplever at vi har et todelt helsevesen. Mellom de som har ressurser til å orientere seg i og bruke systemet til sin fordel, og de som ikke har.

I «verdens likeste land» er det altså så store forskjeller. Noen forskjeller vil det alltid være. Men jobben er å motvirke så ofte og så godt vi kan, de som oppstår både på utsiden og på innsiden av helsevesenet.

Noen opplever å måtte vente på behandling, og det skaper frustrasjoner. Kapasitet er én utfordring for dagens helsevesen. De ressursene som finnes, i hodet og hendene på helsepersonell og på statsbudsjettet, må prioriteres.

Og de må brukes på en best mulig måte.

Helhet og kontroll er enklere å få til dersom helsetjenesten i størst mulig grad ligger under én paraply. Det betyr ikke at det bare må være heloffentlige tilbud. Men at de private som finnes, har avtaler med det offentlige, og tilbys alle.

Før dagens regjering innførte såkalt fritt behandlingsvalg for valg av spesialistbehandling, var det også slik det fungerte. I dag er det større innslag av private uten avtale med det offentlige, noe som fører til mindre kontroll på kostnader og kvalitet.

Utfordringen er dersom flere og flere ser seg nødt til å gå utenfor det offentlige for å få behandling.

Flere private på utsiden av det offentliges kontroll, gjør at det blir mer for den enkelte pasient å sette seg inn i, større risiko og individuelle valg vil få mer å si. Foreløpig er likevel det meste av de private tilbudene finansiert av det offentlige. Noe helt annet er det med helt private, egenfinansierte tilbud.

Det vil trolig alltid være noen som kan betale for ekstraordinære tjenester. Utfordringen er dersom flere og flere ser seg nødt til å gå utenfor det offentlige for å få behandling. Enten for få rask nok korona-test eller meniskoperasjon. Eller dersom det eneste tilbudet finnes i det helprivate.

Vi ser tendenser til at det kan skje raskt. I juli kunne vi i Klassekampen lese om det private legetilbudet Dr. Dropin som vil etablere jordmortjeneste. Lederen i Den norske jordmorforening, Kari Aarø, svarte at nå starter kampen om jordmødrene. De hadde hørt at Dr. Dropin ville tilby lønn på over en million til jordmødrene, nesten det dobbelte av hva de tjener på sykehusene.

For et år siden vedtok Stortinget at norske gravide skal få tilbud om tidlig ultralyd og nipt-test, en type fosterdiagnostikk. Tidligere dro mange til utlandet og betalte av egen lomme for å få svar de hadde behov for om sitt svangerskap. Å rettighetsfeste dette i Norge skal sørge for at informasjonen og tryggheten disse undersøkelsene gir, blir tilgjengelig for alle, ikke bare de som kan betale for det.

Jobber jordmødrene hos Dr. Dropin, jobber de ikke på det offentlig finansierte sykehuset.

Derfor blir det et paradoks at private aktører nå er i gang med å søke om virksomhetsgodkjenning for tidlig ultralyd og nipt-test. Mens det offentlige ennå ikke har kommet i gang.

Siden dette er en rettighet norske kvinner har, vil det offentlige måtte betale for tjenesten kvinnene nå kan få hos de private.

Også jordmødre er det begrenset tilgang på. Og jobber de hos Dr. Dropin, jobber de ikke på det offentlig finansierte sykehuset. Vi kan dermed ende opp med et system der det offentlige må kjøpe disse tjenestene av kommersielle aktører. Det offentlige kan gjøre seg avhengig av private i fødselsomsorgen og miste styringen over prioriteringene i tjenestene og en helhetlig svangerskapsomsorg som er god og gratis for alle.

Det offentlige må kunne konkurrere på faglig utvikling og lønns- og arbeidsvilkår for å være attraktive for jordmødre og annet helsepersonell, men vi må også ha strenge krav for hva slags helsetjeneste vi ønsker.

I den nevnte rapporten er USA nederst på alle indikatorene. Til tross for at de bruker den høyeste andelen av sitt BNP på helsevesenet. Det er langt dit fra dagens norske helsevesen, men valgene vi tar på veien kan føre oss dit.