Amerikke faen

Det er ett spørsmål som alltid har hjemsøkt meg. Som opptatt av historie, har interessen alltid vært drevet av det enkle, men fundamentale spørsmålet: Hvordan var det å være menneske i en annen tid?

Det er tid for å stå opp − og si nei, ikke faen.

I møte med en fiende på en slagmark, i møte med sult, kulde og fattigdom, med sosial håpløshet, eller som borger i et diktatur? Kanskje var denne fascinasjonen og nysgjerrigheten utløst av min egen bakgrunn som 1970-tallsmenneske. En som levde et småbyliv i Etterkrigs-Norge der trygghet var selvsagt, fiendene få og sosialdemokratiet passet på oss.

Uro, utrygghet og frykt på eksistensielt nivå, den slags menneskelighet som opp igjennom tidene har vært så vanlig og del av livet, hørte jo fortida og bøkene til. Til TV og populærkulturen. For oss i vesten var dette et tilbakelagt kapittel i historien.

Trump er visst bare Trump.

Men 2025 gir deg rikelig anledning til faktisk å kunne kjenne på dette. Og erfare hvordan det var å være et vanlig lite menneske i en historisk tid. Få fasit på spørsmålet om hvordan du taklet og reagerte da verden endret seg, da sannheter ble snudd, frihet og rettigheter truet. Det er tid for å stå opp − og si nei, ikke faen.

Fordi verden og den ordenen som ble etablert etter andre verdenskrig − til en vanvittig pris – er nå helt faktisk truet.

Hvis du har lurt på hva folk tenkte og gjorde på 1930-tallet i møte med urett og overgrep, kan du se deg i speilet nå.

Mange her hjemme avviser at Donald Trump utgjør noen fare. Fnysene kommer i ulike varianter av «vente og se», «vi må ikke ta han bokstavelig, men se hva han faktisk gjør» og «det er bare forhandlinger, it’s the art of the deal».

Trump er visst bare Trump.

Ytringsfriheten er helt faktisk truet.

Men det som skjer i USA nå, kan ikke pakkes inn i fraser og forklaringer fra «norske eksperter» eller avfeies med advarsler om at man overdriver. Eller at man biter på Trumps strategi. Alvoret president Trump utgjør for USA, og derfor alle, kan ikke overdrives før vi med visshet kan konkludere med at han aksepterer å fratre i 2029.

Så langt har han kommet med flere antydninger om det motsatte. Om at han akter å forbli president utover lovens rammer på to perioder.

Det råder nå raskt tiltakende frustrasjon og opplevelse av avmakt og uvirkelighet i møte med høyrekrefter som aktivt søker å bryte ned et kompleks, sammensatt og livsnødvendig statsapparat. Møysommelig bygd opp av generasjoner. Og som nå er forsøkt revet ned på rekordtid av ideologisk drevne idioter. Statlige ansatte sies opp, byråer og offentlige programmer legges ned.

Hør bare på språket som nå brukes om hans første knappe fire uker i Det hvite hus.

Knus byråkratiet for å redde demokratiet, er Elon Musk sitt mantra. Den ikke-valgte oligarken vil knuse systemet fordi det ikke er direkte valgt av folket og derfor i veien for ekte demokrati. Tesla-milliardæren leder nå et direkte angrep på kunnskap og kompetanse.

Professorene og universitetene er fienden, har visepresident JD Vance uttalt tidligere. Undergravingen av byråkrati og utdanning går hånd i hånd med amerikansk høyresides langt på vei suksessfulle forsøk på å svekke de tradisjonelle, redaktørstyrte medienes autoritet. Det siste er at Det hvite hus straffer brysomme reportere.

Ytringsfriheten er helt faktisk truet.

Nå brekker trumpistene ryggen på staten fordi de kan. De gjør som både autoritære kommunister og nazister har gjort før dem, de kapper hodet av sin motstander. Med under halvparten av stemmene i ryggen, er Donald Trump i ferd med å strupe Amerika.

De svakestes beskyttelse blir fjernet.

Hør bare på språket som nå brukes om hans første knappe fire uker i Det hvite hus. Der nyhetene har kommet tett og skulder til skulder med absurditetene – utnevnelsene av inkompetente statsråder, bløffene og truslene – i det som er en tydelig informasjonsstrategi anlagt for å forvirre. USA og verden er bevisst druknet i kaos.

Filmskaper Michael Moore kaller det som skjer et «coup d’état»: «Et statskupp er på gang, mot amerikanere som innehavere av menneskerettigheter og anstendighet, mot amerikanere som borgere i en demokratisk republikk. For hver time som går der dette ikke anerkjennes, desto mer sannsynlig blir det at kuppet vil lykkes».

Tidligere presidentkandidat Bernie Sanders sier det slik: «Ja, det er en stor konstitusjonell krise».

Han peker på det som jo er det mest vanvittige, og som understreker hvor grotesk situasjonen er: At tidligere generasjoner amerikanere ikke har kjempet og dødd for å beskytte demokratiet, bare for at verdens rikeste mann − sørafrikaneren Elon Musk − på egenhånd skal rive ned offentlige byråer som er etablert for å passe på rettighetene til vanlige arbeidsfolk, forbrukere og barn.

De svakestes beskyttelse blir fjernet.

Nå ser vi tydelig hva slags Amerika Trump vil ha.

Lederen for Demokratene i Senatet, Chuck Schumer, kaller det Musk og hans DOGE-byrå har gjort for å skaffe seg kontroll over sentrale, sensitive persondata for et «fiendtlig angrep». Alarmen går. For amerikanere flest, men også for oss. Det er ikke koketteri.

Ok, hvis du mener dette er for radikale stemmer å lytte til, hva med Alan Charles Raul? Tidligere rådgiver til den konservative presidenten Ronald Reagan som skriver i Washington Post at utnevnelsen av Musk og bemyndigelsen av DOGE er grunnlovsstridig.

President Trump har altså satt loven til side. Noen som husker praten om de sterke institusjonene? Om Kongressen og domstolene. De systemiske motkreftene som skal holde presidentens makt i sjakk, virker ikke.

«USA må stålsette seg for en reaksjonær storm. Et konservativt manifest på 1000 sider kan bli utgangspunktet for Trumps neste administrasjon. Det vil få hans forrige presidentperiode til å se ut som en søndagstur i parken», skrev jeg uten særlig optimisme tilbake i juni da Joe Biden hadde kollapset i TV-debatten mot Trump.

Fienden står i landet. Motstandskampen er i gang.

Nå ser vi tydelig hva slags Amerika Trump vil ha. Tvilen er borte på en iskald vintermåned.

Motkreftene må snart ta tak. Sist autoritære krefter truet et vestlig land, var det Adolf Hitlers nazister man mobiliserte mot. Men tyskerne sviktet. «Samles den tyske arbeiderklasse mot fascismen?» spurte Arbeiderbladet i omtalen av Hitlers lovlige maktovertakelse i januar 1933.

Den er verdt å ta med seg da den forteller om demokratiets korte tidsvindu for motstand og hvor for det blir umulig: De tyske sosialdemokratene − i landet med Europas sterkeste og best organiserte fagbevegelse − manet til kamp og ville samle alle krefter mot nazistene.

Ni måneder senere stemte 92,2 prosent av tyskerne på Hitlers parti.

Amerika må se seg selv i speilet, og stille spørsmålet om hva de gjorde da alarmen gikk. Det er jo å håpe at Michael Moore får rett når han skriver: «Det Trump ikke vet, er at tusener av oss nå jobber for å stoppe han. Vi har mange måter å gjøre det på. Selv om jobben er tung, er den ikke umulig».

Fienden står i landet. Motstandskampen er i gang.

(Først publisert i Dagsavisen.)