Vi trenger ikke gråte over Maduro-regimets fall. Men vi bør frykte hva det kan innebære for alle oss andre.
Det var selvsagt sjokkerende å våkne om morgenen den første lørdagen i det nye året til nyheten om at Donald Trump hadde gått til angrep på Venezuela. Alle de naive, positive tankene om hva det nye året skulle bringe av håp og bedre tider forsvant som dugg for solen allerede før den tredje dagen i det nye året var i gang.
Men det var ikke overraskende. Mye ble skrevet på tampen av fjoråret om den nye sikkerhetsstrategien til USA under Trump. Om hvordan de liberale demokratiene i Europa plutselig er utropt til en slags fiende av USA. Noen av oss leste videre, om Trump-tillegget («The Trump Corollary») til Monroe-doktrinen som i mer enn 200 år har definert USAs forhold til det nordamerikanerne kaller The Americas. Latin-Amerika for oss.
Narkotrafikk og migrasjon skal stanses, andre interessenter i verdensdelen skal svekkes, nye venner skal verves og amerikanske interesser skal ekspanderes.
Den såkalte Monroe-doktrinen ble innført av president James Monroe i 1823. Kort forklart går den ut på at Europa ikke lenger skulle kunne kolonisere eller blande seg inn i saker på de amerikanske kontinentene («The Western Hemisphere»). Doktrinen la grunnen for USAs dominans i verdensdelen. Det er her bakgrunnen for beskrivelsen av Latin-Amerika som supermaktens bakgård stammer fra.
I 1901 formulerte president Theodore Roosevelt det som i ettertid har stått som et slags oppsummerende motto for USAs dominans i denne bakgården: «Speak softly and carry a big stick». Altså at man skal forhandle på fredsommelig og vennskapelig vis («speak softly» – snakk rolig og ømt) – men alltid la motparten vite at et overlegent militærapparat står parat til å sørge for at du får oppfylt kravet ditt («and carry a big stick» – bring din store kjepp).
Resultatet av denne politikken er trolig kjent for Dagsavisens lesere: Militære inngripener, trening av paramilitære tropper som, finansiert fra nord, bekjemper sosialistiske ledere og folkebevegelser, støtte til kupp og kuppforsøk og, ved noen anledninger, fengsling av statsledere i Latin-Amerika.
Kanskje enda viktigere enn hva som vil skje i Venezuela framover, er spørsmålet om hva som kan skje med alle oss andre.
Det ferske Trump-tillegget til Monroe-doktrinen skriver rett ut at heretter skal den lenge neglisjerte doktrinen vekkes til live igjen. Narkotrafikk og migrasjon skal stanses, andre interessenter i verdensdelen skal svekkes, nye venner skal verves og amerikanske interesser skal ekspanderes.
Nå vet vi at dette ikke bare er tomme ord. Venezuelas president Nicolás Maduro sitter sperret inne i New York og Donald Trump sier at USA nå skal styre Venezuela framover.
Maduro fortjener ingen tårer. Hans regimet var rått og undertrykkende, og fortjente sin endelikt, om enn ikke på denne måten. Det er likevel mange spørsmål som gjenstår om Venezuelas framtid. Maduro er borte, men regimet hans består tilsynelatende.
Og kanskje enda viktigere enn hva som vil skje i Venezuela framover, er spørsmålet om hva som kan skje med alle oss andre. Nå som Trump har vist oss hva hans tillegg til Monroe-doktrinen – eller Donroe-doktrinen, som The Donald nå har tatt til å kalle den – betyr, er det grunn til å frykte den umiddelbare framtiden også i en rekke andre land og samfunn.
Lista over land i bakgården som har grunner til å frykte Trumps dagsform og humør, er mye lenger.
I Mexico, USAs naboland i sør, sier man gjerne «Stakkars Mexico. Så langt fra Gud, så nærme USA». Når Trump snakker om trusselen fra narkokartellene, som absolutt er reell, skaper det skjelvinger i det mexicanske samfunnet. Landets president Claudia Sheinbaum tilhører venstresiden, men har manøvrert Donald Trump på en imponerende måte, og han omtaler henne i vennlige ordelag. Men han legger gjerne til at det er kartellene, ikke Sheinbaum, som styrer Mexico. På TV-programmet Fox & Friends la han nylig til at «noe må gjøres. Vi må gjøre noe med Mexico».
I Colombia, et naboland til Venezuela, er frykten for Trumps neste skritt enda tydeligere til stede. Colombia er, i motsetning til Venezuela, produsent av enorme mengder kokain. Ifølge Trump er Colombia «et sykt land» som styres av en president han omtaler som «en syk mann», og Trump sa denne uka at en militæroperasjon i landet «høres bra ut for meg».
Trump spår også det cubanske regimets fall med det første. Og lista over land i bakgården som har grunner til å frykte Trumps dagsform og humør, er mye lenger. Den inkluderer sågar Canada, som Trump mener gjør så lite for å begrense flyten av narkotika at det utgjør en ekstraordinær trussel for USA.
Om alt dette oppleves fjernt for oss her lenger øst på den nordlige halvkule, kan vi kaste Grønland inn i miksen for å ta det hele litt nærmere oss. Kontroll over den tidligere «norske» øya som nå er under den danska kronen er helt nødvendig for USAs sikkerhet, ifølge Trump og rekken av sykofanter og herredømmedrømmende rådgivere han omgir seg med. Vi trodde vel alle lenge at trusselen ikke var annet enn ord. Reaksjonen til den danske statsministeren Mette Frederiksen på helgas hendelser i Venezuela og alt som har blitt sagt i ettertid viser tydelig at hun tar den på alvor.
Vi vet hva som skjedde for nokså nøyaktig fem år siden på bakgrunn av Trumps grunnløse påstander om valgfusk i USA: Stormingen av kongressen og forsøket på å unngå at Joe Bidens valgseier ble ratifisert.
Kanskje kan også USA selv føres opp på lista. Ifølge Trump var valget i Venezuela i 2024, som endte med at Nicolás Maduro nektet å gi fra seg makta, «rigged». Det har han rett i, det var fusk og fanteri hele veien. Men Trump stoppet ikke der på favorittprogrammet Fox & Friends. «Det var en skam, på samme måte som mitt valg i 2020 var skammelig», la han til. Valgresultatet i Venezuela i 2024 var «var ikke så veldig mye verre enn hva demokratene gjorde mot oss i 2020».
Vi vet hva som skjedde for nokså nøyaktig fem år siden på bakgrunn av Trumps grunnløse påstander om valgfusk i USA: Stormingen av kongressen og forsøket på å unngå at Joe Bidens valgseier ble ratifisert.
Som det Trumpkritiske nettstedet The Bulwark sier det: «Maduro-regimet er ikke den første regjeringen Trump har prøvd å styrte på de amerikanske kontinentene. Det er den andre».
Det fulle sloganet til Theodore Roosevelt lød slik: «Speak softly and carry a big stick; you will go far». Gode ord og en stor kjepp vil føre deg langt. I Trumps oppdaterte versjon er første ledd, dette med å snakke med sin koseligste stemme, tilsynelatende helt glemt. Spørsmålet blir da hvor langt hans Donroe-doktrine vil kunne føre den amerikanske presidenten.

Kommentarer