Aktivister beskrives gjerne som urokråker. Men det er bare én løsning for å redde demokratiet: Bli aktivist.
De siste månedene har vi sett bilder vi aldri glemmer. I Gaza tar marerittet og massedrapene aldri slutt. Politikere og internasjonale institusjoner virker hjelpeløse. Inn på arenaen kommer i stedet aktivisten.
Opprørte mennesker i hele verden ble over natten aktivister, og skrittet ut i gater, inn på torg, ut av universiteter, inn i telt og foran ambassader i sinne og sorg, og veldig ofte: Med et tonn ny kunnskap om historien og konteksten til det som skjer i Gaza. En aktivist kan være vel så mye ekspert som eksperten, selv om aktivistarbeidet oftest foregår på dugnad.
Angrepene på aktivister mot folkemord og for Palestina, burde få det til å få iskaldt nedover enhver demokratisk rygg.
Og nå dukker det opp nye scener vi heller ikke glemmer. Fredelige demonstranter som brutalt blir kastet inn i vegger, ned på bakken, bakbundet, slept, herjet med, skreket til av ansiktsløse politistyrker med hjelmer, skjold og batonger, i våre egne demokratiske liberale land med ytringsfrihet vi liker å skryte av til resten av verden.
Det har vært uvirkelig å se tysk, britisk, amerikansk, svensk og nederlandsk politi – blant andre – gå til angrep på sivile mennesker som reagerer sterkt på massakrer, utsulting og det som aldri hadde trengt å skje, den totale destruksjonen av Gaza. For mange har det ikke vært til å holde ut at ens egne politikere ikke reflekterer den samme opprørtheten, men derimot går på skiturer mens vi andre går i demonstrasjoner, eller regelrett sender våpen til okkupasjonsmakten Israel mens bombene faller over de okkuperte, og som vi; tjener penger på krigsforbrytelser i Gaza.
Fikk du med deg denne? På tide å demonstrere mot USA.
Mediene må være oppmerksomme på estetikken rundt aktivisme, som har stor gjennomslagskraft, og særlig blant folk som aldri har vært aktivister selv.
Når politiet angriper blir det skrik, gråt, noen som ligger møkkete og bustete på bakken, noen som i panikk oppfører seg sint eller forvirret.
I Norge hyller vi aktivistene i andre land, men latterliggjør og umyndiggjør våre egne.
Estetikken tegner et bilde for oss av lurvete, irrasjonelle aktører som lager bråk og uro, mens aktivistene i mange tilfeller faktisk er en kjent professor eller naboen din eller sønnen hennes som bare sto rolig og protesterte.
Angrepene på aktivister mot folkemord og for Palestina, burde få det til å få iskaldt nedover enhver demokratisk rygg. Ikke minst fordi de minner mye om de godt dokumenterte angrepene på klima- og miljøaktivister. Forskningen de siste årene har vist oss at det ikke er hvem som helst som presser fram lovverk som gjør trakasseringer, bøter og fengsler mulig, men den fossile industrien selv, gjerne i tospann med nyliberale tenketanker.
Forskning på redaktørstyrte mediers omtale av klimaaktivister i Storbritannia, Tyskland og Italia viser at demoniseringen av klimaaktivister, i form av anklager om at de er «fanatikere», «vandaler» eller «sosiopater», langt fra er en ny oppfinnelse når det bestående skal forsvare seg selv mot vanlige folk som vil utvide rettigheter og demokrati. Jennie King, som leder klimaarbeidet for Institute for Strategic Dialogue (ISD), har funnet over 400 avisoverskrifter i disse landene der klimaaktivister kalles en «sikkerhetstrussel». Dette fyrer opp under inntrykket av aktivistene som voldelige, som en trussel mot samfunnet, og det legitimerer bøter og arrestasjoner.
«Når jeg kalles aktivist, kjenner jeg alltid på en slags motstand, fordi det er blitt et så ladet ord».
Når dette skjer, er det ikke aktivisten som er farlig. Det er heller statsapparatet, med altfor lojale medier på sitt lag, som er det. Å være aktivist kan være farlig i enhver samtid. Og det er ikke uvanlig at de verden over blir drept for en sak, og derfor deles det ut alle mulige priser, som Fredsprisen, til aktivister.
I norsk kontekst har «aktivist», så lenge jeg kan huske, hatt en tvetydig posisjon. I Norge hyller vi aktivistene i andre land, men latterliggjør og umyndiggjør våre egne. I norske medier kan vi, med rette, lese hyllester av folk som «Asria Mohamed Taleb aktivist og journalist Vest-Sahara», «aktivist og journalist Masih Alinejad fra Iran» og «aktivist og journalist Gulabuddin Sukhanwar fra Afghanistan», eller «aktivist og journalist Mila Bahamón» fra Colombia. Men våre redaktører og journalister ender gjerne i fistel om en kollega skulle finne på å bruke en Palestina-pin. Som om det å ikke mene noe om Palestina, er en nøytral sone.
I den helt nye boken «Håp er det vi gjør. Historier fra Palestina og de greske flyktningleirene» av lege Hanne Lossius og sykepleier og musiker Marthe Valle, skrive Valle dette om å være aktivist: «Når jeg kalles aktivist, kjenner jeg alltid på en slags motstand, fordi det er blitt et så ladet ord».
Takket være fordums aktivister har vi i dag friheter og rettigheter vi tar for gitt.
«En ting er hatefulle meldinger og brev i innboksen fra mennesker jeg ikke kjenner, beskyldninger om å være en uvitende idiot eller til og med landssviker – jeg har også mistet oppdrag og jobber og i ettertid fått høre at jeg har blitt oppfattet som sint og ekstrem».
Det koster å være aktivist, selv i Norge. Marthe Valle skriver videre i boken: «I vår kultur er aktivisme noe som er fremmed for mange, kanskje først og fremst fordi de fleste av oss ikke har måttet kjempe for så mye, vi er oppvokst med privilegerer som vi er så vant med at vi tar dem for gitt. Kanskje oppfattes det som noe for litt spesielt interesserte, for de følelsesstyrte og naive?».
Les også: Hvordan folkemord kan skje.
Det er paradoksalt, for historien snakker til oss: Takket være fordums aktivister har vi i dag friheter og rettigheter vi tar for gitt, satt i gang av små grupper som i sin samtid ble angrepet for å være ekstreme, naive, opprørske og stridende mot den til enhver tids sunne fornuft. Tenk på aktivistene som slåss for slavers frigjøring, eller for allmenn stemmerett, kvinners stemmerett, abortrettigheter, homofiles rett til ekteskap og straffrihet, mot barnearbeid, eller mot den ene krigen etter den andre vi i dag vet var totalt meningsløse.
«På mange måter kan man si at aktivisme handler om å holde på noen prinsipper – man kunne nesten kalt det konservativt», skriver Valle. «Det finnes en rød linje som må forsvares, og denne røde linjen er verdien av et menneskeliv».
Aktivister vet ofte bedre enn myndighetene hvor den røde linjen går, og de er verdt å lytte til.
Teksten ble også publisert i Dagsavisen 7. juni 2024.
Kommentarer