Angrepene på sykelønnsordningen

To bilder av et vaklende trepartssamarbeid har sveiset seg fast på netthinna. Det ferskeste er fra Fredrik Solvangs Debatten i NRK sist tirsdag da temaet var sykelønnsordningen. Det andre bildet som fortsatt ligger lagret i mitt indre er fra 2006. De to bildene illustrerer en interessant kontrast og politisk utvikling.

Jeg kommer tilbake til det.

Men Unio, YS og Akademikerne, som representerer lønnstakerne i ulike bransjer, hvorfor har de valgt denne sida?

I Debatten tirsdag ble LO-leder Peggy Hessen Følsvik i første del av debatten stående alene på den ene sida av konfliktlinja, rødkledd for sikkerhets skyld, som den absolutte og ufravikelige forsvarer av sykelønnsordningen. På den andre sida sto representantene for alle de andre store organisasjonene i norsk arbeidsliv.

Arbeidsgiverorganisasjonene NHO, KS, Virke og Spekter sammen med arbeidstakerorganisasjonene Unio, Akademikerne og YS. Var de litt forlegne der de sto og lette etter argumenter for å forklare hvorfor de sto sammen med NHO, som hadde gjort det klart at man ikke lenger ville frede sykelønnsordningen som har eksistert siden 1978? Og som Høyres Jo Benkow hadde argumentert for med historisk uforglemmelig retorikk i stortingssalen.

Hvordan hadde de havnet der?

Hvordan hadde Solvang fått dem med på denne oppstillingen?

Det var et godt visuelt grep som sier noe om situasjonen i 2025. En offensiv arbeidsgiverside, oppildnet av meningsmålinger som kan tyde på regjeringsskifte til høsten, der Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre sannsynligvis kan få flertall på Stortinget. Og som har en nærings- og skattepolitikk som NHO ønsker seg.

Posisjonerer de seg for nye tider?

Selv om Høyre-leder Erna Solberg, i et nyttårsintervju med VG, fredet sykelønnsordningen i fire nye år, kan vi ikke være sikre på at så vil skje. Høyre vil aldri få rent flertall alene. Svært usikkert er det også om Høyre blir det største partiet og dermed får statsministeren i en borgerlig regjering. Og Frp skal først bestemme seg på landsmøtet i mai. Så Ernas garanti kan lett falle på kompromissets alter. Da vil sykelønnsordningen være i spill.

Men Unio, YS og Akademikerne, som representerer lønnstakerne i ulike bransjer, hvorfor har de valgt denne sida?

Sykelønnsordningen som sikrer alle arbeidstakere full lønn under sykdom i inntil ett år blir jo beskrevet som juvelen i velferdsstaten. Den representerer en økonomisk trygghet i et år før sykemeldte går over på andre ordninger med lavere ytelser. Tror lederne i Unio, YS og Akademikerne at deres medlemmer er pragmatiske i dette spørsmålet? Eller usårbare, siden de fleste av dem har garantert 100 prosents sykelønn gjennom sine tariffavtaler?

Flere har jo tatt til orde for å endre disse avtalene slik at endringer i sykelønnsordningen skal gjelde alle. Eller er de smittet av høyrebølgen som lenge har vist seg på meningsmålingene? Posisjonerer de seg for nye tider? Eller er de bare lei av LOs makt og dominans på arbeidstakersida?

Dette er diktat og et avtalebrudd

En graf i fjorårets rapport fra det tekniske beregningsutvalget for lønnsoppgjørene (TBU), viser at LO fortsatt er den største arbeidstakerorganisasjonen for yrkesaktive, men at de andre – Unio, YS og Akademikerne – til sammen har flere medlemmer. Det har skjedd en langsom maktforskyvning de siste tiårene. Og den vil trolig fortsette siden stadig flere unge tar høyere utdanning og slutter seg til Unio og Akademikerne. vor

Noe har i hvert fall skjedd siden trepartssamarbeidet knaket i sammenføyningene høsten 2006. Den gangen sto alle organisasjonene i arbeidslivet sammen i et forsvar for sykelønnsordningen mot staten. Nå er det LO og Staten, representert ved arbeidsminister Tonje Brenna, som står på samme side mot alle de andre organisasjonene. Politikk? Valgkamp? Utvilsomt elementer av begge deler.

I 2006 var det arbeidsminister Bjarne Håkon Hanssen (Ap) som satt som den ene part på et podium sammen med sin informasjonssjef Wenche Rasch. Nede på første rad satt alle organisasjonene i arbeidslivet. Da sto (satt) alle representantene for arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene på samme side og protesterte mot statsrådens forsøk på å endre sykelønnsordningen.

Avtalen Hanssen brøt var IA-avtalen om inkluderende arbeidsliv.

NHO-lederen Finn Bergesen jr. nesten arm i arm med LO-leder Gerd-Liv Valla. Ved siden av Akademikernes Christel Kvam, som seinere ble statssekretær i Arbeidsdepartementet i Erna Solbergs regjering. Der satt også Anders Folkestad, daværende leder for landets nest største hovedsammenslutning, Unio. Hanssen fikk klar tale fra første benk. Det vil si. De ble nektet å bruke mikrofonene i auditoriet. Men de sa det til tilstedeværende journalister.

«Dette er diktat og et avtalebrudd».

I Dagbladet ble opptrinnet dagen etter utstyrt med følgende ingress: «Det er tidlig ettermiddag 5. september 2006. Det skal kunngjøres en skilsmisse. LO-leder Gerd-Liv Valla skal, før forestillingen er over, gå kraftig ut mot den regjering hun var jordmor for.»

2006 var det året da VG -mved juletider – kåret Gerd-Liv Valla til landets mektigste person. I januar 2007 offentliggjorde samme avis et brev med påstander om at hun hadde mobbet en ansatt. Det ble hennes politiske bane. Hun trakk seg som LO-leder 9. mars etter at en granskningsrapport fastslo at hun hadde brutt arbeidsmiljøloven. Plutselig var det hun som sto alene, mens hele det politiske Norge lot det skje. Fra Capitol til den tarpeiske klippe i løpet av en kort vinter.

LOs markering mot endringer av sykelønnsordningen var tydelig tale.

Avtalen Hanssen brøt var IA-avtalen om inkluderende arbeidsliv. Den ble inngått i 2001 mellom staten og de som nå satt ganske overrumplet på første benk. IA-avtalen ble inngått med den eksisterende sykelønnsordningen som premiss. Gjennom gode tiltak og samarbeid skulle staten og partene og ikke minst de syke selv og legene se om det lot seg gjøre å redusere sykefraværet med gode midler. Uten at folk mistet sitt inntektsgrunnlag over natta. Onsdag hørte jeg klare vitnesbyrd om hvor hardt et lønnskutt eller karensdager ville ramme.

LOs markering mot endringer av sykelønnsordningen var tydelig tale. Fanene vaiet utenfor NHO-konferansen som samler landets mektigste og rikeste. Klassekampens tid var ikke forbi. Samfunnssalen, der LO hadde sitt seminar om sykelønnsordningen, var full av fagforeningsfolk som trampeklappet for LO-lederens tale, men også, med et lett historisk forbehold, til talen fra arbeidsminister Tonje Brenna.

Hun var ikke i løvens hule, men blant arbeidsfolk. Og der skal man vokte sine ord.

Ellers blir det bråk. Det har historien vist.