Arbeid til alle, nå og i framtida

Det brenner i vårt nærmeste nabolag – men brenner det også under våre egne føtter?

I Spania, Hellas og Italia er mer enn hver tredje gutt eller jente i alderen 15 til 24 arbeidsledig. De står uten arbeid, de har lyst på arbeid og de søker aktivt arbeid. I de verste områdene i det greske innlandet er mer enn halvparten av alle unge arbeidssøkende. På Sicilia i Italia gjelder det 45 prosent.

Generasjonen som nå blir voksen i Europa er den første siden krigen som møter et hardere hverdagsliv sine foreldre. Ved inngangen til 1. mai skriver Vincent Deganck, leder i ungdomsforbundet til det europeiske industriarbeiderforbundet industriAll, om hvordan mange av de unge han representerer møter en helt annen utrygghet i arbeidslivet – «fleksibilitet», som onde tunger kaller det – enn tidligere. Sosial dumping og selskaper som shopper mellom lavtlønnede arbeidstakere.

Færre med tariffavtale betyr flere med lav lønn.

Deganck har rett. Mange av våre naboland tok i kjølvannet av finanskrisa dårlige valg, som gjorde arbeidslivet hardere for arbeidstakerne, som gav dårligere trygghet på jobb og dårligere trygghet til jobb. Ett eksempel er Hellas: før var 80 prosent dekket av en tariffavtale på jobben. I dag er det bare 20 prosent som har den tryggheten, hovedsakelig som følge av «krisetiltak». Færre med tariffavtale betyr flere med lav lønn. Det betyr lavere hverdagsforbruk og dermed ytterligere brems på den økonomiske utviklingen i landet.

Utsiktene er ikke akkurat lysende. Spansk økonomi henter seg sakte opp fra finanskrisen for traff landet for ti år siden. Italia har permanente problemer med å få økonomien til å fungere. Siden 2010 har 700.000 personer har forlatt et Hellas de ikke ser en framtid i med det første.

Men brenner det også under våre egne føtter?

Første mai er en dag for solidaritet. Blant annet med nettopp de mange som kjemper for å i det hele tatt få en plass i arbeidslivet i våre naboland – som Vincent Deganck og medlemmene i industriAll. Bare da kan fagbevegelsen være et flettverk av demokrati som bidrar til rettferdig fordeling av ressursene og et anstendig arbeidsliv for alle.

Men for de fleste i norsk arbeidsliv ser ting ganske annerledes ut. Det gjenspeiles også i årets 1. mai-paroler. Faglige rettigheter er under press, arbeidslivskriminalitet brer om seg i flere bransjer, lønninger bakker akterut i lavtlønnsyrker. Men de fleste er mer bekymret for trygghet på jobb enn trygghet til jobb. Heldigvis. Men det er dessverre slik at når det går dårlig rundt en, kan det fort smitte over til naboene. Som er oss.

Etterdønningene av finanskrisen ligger fremdeles som en klam hånd rundt en hel generasjon av unge.

Etterdønningene av finanskrisen ligger fremdeles som en klam hånd rundt en hel generasjon av unge. Men det lurer en ny trussel rundt hjørnet. Ikke bare i våre naboland, men også for Norge: Hva skjer når robotene kommer? Går vi mot et arbeidsliv med færre jobber? Ikke på grunn av høyreorientert sparepolitikk – som i våre naboland etter finanskrisen – men fordi arbeidslivet digitaliseres? Mange også i det norske arbeidslivet er bekymret.

38 % av de tillitsvalgte i LOs tillitsvalgtpanel tror det blir færre ansatte i deres virksomhet de neste 10 årene. I YS’ arbeidslivsbarometer har andelen som tror en arbeidsoppgave de har i dag vil kunne utføres av en maskin økt fra 30 % i 2016 til 42 % i 2018.

Jeg er ikke blant dem som er overbevist om at det blir mindre jobb i framtida.

Jeg er ikke blant dem som er overbevist om at det blir mindre jobb i framtida. Vi trenger flere i helsesektoren, flere som skjønner og drifter teknologien, flere som gir god service og mange nye, grønne arbeidsplasser. Arbeidslivet vil se annerledes ut, men vi klarer å omstille oss til nye jobber – hvis vi jobber smart i politikken og i fagforeningene.

En av løsningene er en tydelig taktskifte i kompetansepolitikken. Et arbeidsliv med mer teknologi betyr at flere må kunne nye ting – det maskinene og dataprogrammene ikke kan. Flere må få mulighet til å ta fagbrev på jobb, flere fagskoleplasser må komme i stand, vi må ha flere fag og kurs på universitetene som er rettet mot jobben og vi behøver en livslang rett til karriereveiledning.

Og fagbevegelsen må ha en hånd på rattet. Som da det manuelle lageret til Coop ble flyttet fra Grorud til et nytt lager på Gardermoen med flere maskiner. Coop satset på opplæring, heller enn outsourcing og oppsigelser. Eller som omstillingene i Posten, hvor fagforeningene har vært tett på utforming av omstillingsprosesser i tiår i strekk.

I Norge valgte vi en annen vei enn høyresidens sparepolitikk, og vi står igjen med et tryggere arbeidsliv og en sterkere velferdsstat.

Første mai er og har vært en kampdag for bedre lønn og sterkere rettigheter. I landene rundt oss kjemper mange for å i det hele tatt få plass i arbeidslivet. I Norge valgte vi en annen vei enn høyresidens sparepolitikk, og vi står igjen med et tryggere arbeidsliv og en sterkere velferdsstat.

Da arbeidslivsforsker Jon Erik Dølvik besøkte podcasten Noen har snakket sammen forrige uke pekte han på at vi tross alt har lav arbeidsledighet og høy sysselsetting i Norge. Det kan vi bevare – med riktige grep.

Å se, forstå og ha solidaritet med arbeidstakere i andre land som har det mye, mye verre, er også en del av an god arbeidsframtid i Norge.