Arbeiderpartiet burde avkriminalisere narkotika

Norge kan skrive narkotikapolitisk historie ved å bli det andre landet i Europa som avkriminaliserer bruk- og besittelse av illegale rusmidler. Nåværende helseminister og nestleder i Høyre, Bent Høie, har foreslått for Høyres programkomité at bruk- og besittelse av illegale rusmidler tas ut av straffeloven og gjøres til et anliggende for helsemyndighetene. Med den norske velferdsmodellen og små utfordringer knyttet til bruk av illegale rusmidler generelt, er mulighetene for utvikling av rusfeltets tiltaksapparat gode. Dette burde være et tverrpolitisk prosjekt med en selvsagt forankring hos venstresiden.

Dette burde være et tverrpolitisk prosjekt med en selvsagt forankring hos venstresiden.

Arbeiderpartiets nestleder Hadia Tajik, ønsker også å bevege tiltak fra justis- til helse. Vi var nylig sammen i en debatt hos NRK Ytring der hun uttrykte bekymring over å gå like langt som Høie. Som forventet har dette resultert i at hun er blitt bedt om å forlate rusfeltet av Foreningen for en tryggere ruspolitikk, og stemplet som konservativ bremsekloss av Dagbladets debattredaktør, mens han tar til orde for legalisering. Slik jeg leser Tajik er hun redd for at vi ikke vil ha virkemidler til å gripe inn overfor ungdommer som eksperimenterer med stoff om vi avkriminaliserer.

Det er bra at Tajik reiser denne bekymringen

Det er bra at Tajik reiser denne bekymringen, for vi skal ikke ha en usosial velferdsmodell der vi ikke tar ansvar for hverandre. Men det ligger ingen forslag om legalisering på bordet, og det finnes en rekke virkemidler vi kan ta i bruk under et avkriminalisert regime. Med en ny narkotikapolitikk skal vi ikke intervenere mindre –tvert om skal vi intervenere mer. Det er formålet.

Et bedre system for de som faller utenfor

Tall fra norsk institutt for by- og regionforskning viser at så mange som 40 prosent av pasientene i rusbehandling er bostedsløse ved avsluttet behandling mens 48 prosent av brukerne av lavterskeltilbud står uten bolig. Rusproblematikk er et sammensatt klasseproblem for de som kommer inn i tiltaksapparatet eller som faller utenfor.

Et bedre designet apparat for forebygging, behandling, og arbeidsrettede tiltak for folk med rusproblemer vil kunne bidra til en nødvendig mobilisering for disse menneskene. Og dette kan vi klare bedre enn Portugal – et land som sliter med økonomiske utfordringer og andre interne motsetninger. Men da må vi rigge systemene våre smartere.

Så mange som 40 prosent av pasientene i rusbehandling er bostedsløse ved avsluttet behandling

Behandlings- og mortalitetsmultiplikasjoner fra 2013 estimerer at vi har litt over ni tusen såkalte «høy-risiko» opiatmisbrukere og litt over åtte tusen sprøytemisbrukere. Samtidig har vi 264 narkotikautløste dødsfall årlig. Det er ikke en enkel operasjon å finne ut nøyaktig hva man skal gjøre for å forhindre dødelighet, for vi har forsøkt mye. Blant annet har vi økt kapasiteten med metadon- og buprenorfin-behandling slik at vi i dag har nærmere åtte tusen brukere i det vi kaller legemiddelassistert rehabilitering (LAR).

Problemet er bare det at samtidig som vi har økt kapasiteten i LAR, har ikke dødeligheten opphørt. Flere personer dør nå også av opiatene som vi skriver ut under ordningen.

Problemet er bare det at samtidig som vi har økt kapasiteten i LAR, har ikke dødeligheten opphørt.

Det vi vet er at de rusavhengige dør, de dør når de inntar opiater med sprøyter, og dette gjør de stort sett før- ved avbrudd eller etter behandling. Sjeldent dør de mens de er i behandling. Derfor er det rimelig å anta, at flere tusen brukere står utenfor behandling på tross av et omfattende behov. Derfor må vi ta i bruk virkemidler som kan få flere inn i behandling og legge til rette for at behandlingen er rehabiliterende. For det skal være et mål at brukerne kommer tilbake og blir gitt muligheten til å bidra i samfunnet.

Et pragmatisk argument for avkriminalisering

Portugal-modellen utnytter avkriminalisering av bruk- og besittelse innenfor forbudslinja. Dette betyr at illegale rusmidler forblir illegale, men fremfor å automatisk gi en bot og anmerkning på rullebladet tilbys folk oppfølging eller behandling.

Modellen er regnet som «best practice» av det internasjonale narkotikakontrollstyret. Forbudet gir politiet mandat til å henvise til oppmøte for en tverrfaglig kommisjon, og sammen med helsemyndighetenes forståelse av avhengighet, gir det kommisjon mandat til å veilede, henvise til behandling og stille krav til brukerne.

Modellen er regnet som «best practice» av det internasjonale narkotikakontrollstyret.

Gangen i metoden er at når man blir pågrepet med en liten mengde narkotika blir stoffet beslaglagt og man blir innkalt til en «kommisjon for fraråding fra narkotikaavhengighet», bestående av en jurist, en sosialarbeider og psykolog. Kommisjonen kan gi sanksjoner som bøter, inndragelse av yrkes-lisens, forbud mot omgang med enkelte mennesker, forbud mot utenlandsreiser, oppmøteplikt, beslagleggelse av personlige eiendeler eller inndragelse av velferds-stønader. Kommisjonen vil forsøke å få personen innlagt til behandling dersom dette er nødvendig, men kan ikke tvangsinnlegge.

Ordningen er påfallende lik de gamle edruskapsnemndene vi hadde i Norge og det er interessant å se tilbake på debatten rundt etableringen av disse. Arbeiderpartiet, som etablerte regjering i 1935, argumenterte for å innføre ordningen der de hevdet at alkoholisme var en sykelig tilstand der den berørte hadde mistet kontroll til rusen. For å få alkoholikere på rett kjøl etablerte man nemnder utenfor domstolene slik at man raskt kunne ta i bruk inngripende virkemidler, og i 1939 ble nemndene lagt utenfor domstolen. Erfaringene var et økt inntak av pasienter og behov for utvidelse av kur-anstaltene.

Det er ingen som i dag vil kalle edruskapsnemndene et liberalt prosjekt. Faktisk har Skålevåg definert dem som et uttrykk for en biomaktens teknologi – et Foucauldiansk begrep som beskriver maktstrategier for befolkningskontroll.

Det er ingen som i dag vil kalle edruskapsnemndene et liberalt prosjekt.

Så hører det med til historien at nemndene ikke var tverrfaglige, kunne tvangsbehandle, og argumenterte stort sett ut fra et moralistisk syn. Men vi kan bruke historisk kunnskap og lage et mer troverdig tiltaksapparat enn det vi hadde for alkoholikere før krigen, og som vi har for narkomane i dag. For å sikre legitimitet burde vi ha erfaringskonsulenter i kommisjonene i tråd med prinsipper om brukermedvirkning.

Et styrket og sammenhengende tiltaksapparat

Det er særlig tre ting vi må se på når vi skal endre tiltaksapparatet i Norge.

For det første må, som nevnt, kapasiteten stå til behovet. Ved en trolig forestående kapasitetsøkning med etableringen av kommisjoner som «presser» folk inn i behandling, må vi se på om det gjeldende anbudsregimet er et godt verktøy for opptrapping eller om vi kan gå over til utvidet egen-regi hos noen større institusjoner.

For det andre må vi fjerne grunnlaget for helseforetakenes manipulering av pasientstrøm. Helseforetaket som har ansvar for å henvise en pasient til behandling må delfinansiere et eventuelt opphold hos en privat ideell leverandør som Tyrili eller Fossumkollektivet. Dette fører til at helseforetakene aller helst sender pasienter til sine egne klinikker eller søker å unngå døgninnleggelser overhodet for å unngå budsjettunderskudd. Dette er trolig et av de mest underkommuniserte problemene ved foretaksmodellen, og det går direkte ut over rusavhengige. For når du har falt fra behandling, satt deg et skudd og dødd av overdose har du jo tross alt fått behandling.

For det andre må vi fjerne grunnlaget for helseforetakenes manipulering av pasientstrøm.

Og til slutt: Professor Nesvåg sin evaluering av rusreform II viste at rusfeltet er lite sammenhengende. Den nasjonale brukerundersøkelsen viste at 7 av 10 ikke har tilstrekkelig oppfølging etter rusbehandling. Derfor burde vi samtidig med innføring av kommisjonssystemet la de regionale helseforetakene finansiere utbygging av integrerte ettervernprogrammer slik at vi legger til rette for re-integrering og forhindrer sykelighet og dødelighet etter behandling.

Det er altså en rekke utfordringer ved den «norske modellen» på rusfeltet, og flere av disse vil gjøre seg gjeldende ved implementeringen av virkemidler fra «Portugal-modellen». Når vi skal reformere narkotikapolitikken og rigge tiltaksapparatet bedre burde vi sette ned et godt forankret fagpolitisk utvalg som finner ut på hvilken måte vi best mulig kan implementere de portugisiske erfaringene slik at de rusavhengige kan ta del i samfunnet på lik linje som andre nordmenn. Uten at dette betyr at vi ikke skal gripe inn overfor ungdom som er på vei ut på skråplanet.