Arbeidsfolks katedraler

I første episode av den nye TV-serien om den store danske statsministeren Jens Otto Krag, er det en viktig scene. Bakteppet er de voldsomme demonstrasjonene i Danmark i 1956 (bildet over). Streikende arbeidere tok til gatene og kommunistenes leder holdt flammende appeller foran Folketinget for 200.000 mennesker som krevde endring – nå!

Situasjonen var kritisk for Danmark og ikke minst for den sosialdemokratiske regjering.

En ung Jens Otto Krag, ennå bare arbeidsminister, blir sendt for å snakke med fagforeningslederne. Fattigdommen og trangboddheten til arbeidsfolk var enorm. En av lederne sier til Krag at han har mistet troen på at sosialdemokratiet kan hjelpe ham her og nå.

Krag ser ham i øynene og gir ham rett.

De bar stein likevel, motivert av sin tro på gud.

– Barna deres vil komme til å se forandring, sier han.

– Barnebarna dere også, men dere vil ikke få oppleve det. Hvis vi skal skape et samfunn som tar vare på sine borgere i generasjon etter generasjon, i fred, så er det noe som vil ta tid. Det krever offer, det krever plikt og det krever at vi fortsetter å jobbe selv om verden går mot oss. Og hvis framtidens samfunn skal leve opp til det potensialet som finnes i hver og en av oss, så krever det at vi står sammen.

Den unge sosialdemokraten legger ikke fingrene i mellom.

Det ligger en nådeløs ærlighet i budskapet. Husk at ute sto 200.000 demonstranter med ledere som ønsket konflikt. Men det ligger også et løfte der. Og det ble forstått.

Fagforeningenes tillitsmenn avblåste konflikten og folk gikk tilbake på jobb. Danmark har til gjengjeld holdt løftet Jens Otto Krag ga den gangen. Barna og barnebarna til de hardt prøvede arbeidsfolkene har opplevd forandring. Vekst og velstand.

Å begynne på et byggverk man vet man ikke selv vil få se stå ferdig, krever en helt egen storhet. De som la grunnsteinene til Europas store katedraler visste at de ikke ville bli fullført på flere hundre år. De bar stein likevel, motivert av sin tro på gud.

Den uskrevne pakten er at dette arbeidet ikke må stoppe opp.

De som la grunnsteinene for våre moderne velferdsstater, visste også at de selv ikke kom til å få oppleve å bo i komfortable rekkehus, gå på universitetet eller få den beste helsehjelpen som finnes.

Men de arbeidet for å skape et slikt samfunn likevel. Motivert av fellesskapet med hverandre, og med sine egne barn og barnebarn. Vi som i dag nyter godt av foreldrenes innsats.

Den uskrevne pakten er at dette arbeidet ikke må stoppe opp. Det skal aldri senkes noe spir på taket av arbeidsfolks katedraler. De blir nemlig aldri ferdig bygget. Ambisjonen om å gjøre samfunnet bedre for de som kommer etter, står fast.

Pensjon er et godt eksempel. I 1967 fikk alle nordmenn rett til folketrygd. Verdighet i lovs form. En generasjon seinere fikk alle rett til obligatorisk tjenestepensjon i 2005. En million nordmenn har i dag minimumsinnskuddet på to prosent.

Ingen trenger å tvile på at det kommer til å skje. Det tar bare tid.

Enda 17 år seinere, første januar i år, ble endelig bunnfradraget fjernet og alle fikk rett til pensjon fra første krone. Bare denne siste endringen fra i år, gir denne gruppen to milliarder mer i pensjonssparing, hvert år.

Men det stopper selvsagt ikke her heller. LOs kongress vedtok tidligere denne måneden at den minimumssatsen skal dobles. Det vil bli en enorm økning i velferd for arbeidsfolk, når denne endringen kommer en gang i framtiden.

Ingen trenger å tvile på at det kommer til å skje. Det tar bare tid. Og som Jens Otto Krag sa til de streikende arbeidere den gangen, det krever at vi står sammen.

(Teksten ble først publisert i Dagsavisen, 20. juni 2022.)