FOTO: Aleksander Andersen / Scanpix

Arbeidsinnvandrere mister jobb og rettigheter

De siste 15 årene har arbeidsinnvandrere fra de østeuropeiske EU-landene bidratt til å holde hjula i gang i Norge. Nå mister de jobben, og mange får ikke hjelp fra NAV.

12. mars 2020 fikk hele Norge koronasjokk. Landet stengte ned, og i løpet av få dager steg arbeidsledigheten til nivåer ingen kunne ha forestilt seg. Noen bransjer ligger med brukket rygg, mens i andre deler av arbeidsmarkedet holder man pusten og håper på det beste, men frykter det verste. Og noen rammes mye, mye hardere enn andre.

Det økte tilbudet av arbeidskraft i kjølvannet av EU-utvidelsene østover har gitt kyniske arbeids- og oppdragsgivere økt spillerom, og kampen mot sosial dumping pågår kontinuerlig og på mange fronter. Det viktigste våpenet mot lavlønnskonkurransen er styrket organisering i alle bransjer og i alle grupper, både blant utenlandske og norske arbeidere. Blant Fellesforbundets 120 000 yrkesaktive medlemmer er det nå nær 5 000 østeuropeere, hvorav brorparten kommer fra Polen.

 

Helt spesielle problemer

Tiltakspakker har blitt rullet ut i et rasende tempo, både for å sikre arbeidstakere som brått står uten jobb og for å holde liv bedrifter og næringer med dramatisk svikt i omsetningen.

For mange av Fellesforbundets medlemmer er situasjonen allikevel dyster, ikke minst innenfor reiselivet og flybransjen. Våre polske medlemmer har støtt på helt særskilte problemer. Rett før påske gjennomførte vi en spørreundersøkelse på polsk, for å kartlegge situasjonen i denne gruppa. Svarprosenten var høy (51 %), og vi fester derfor stor lit til resultatene. I tillegg skrev nær 500 respondenter inn utfyllende kommentarer, noe som gir et rikt materiale i tillegg til statistikken. Sitatene i teksten er fra disse kommentarene.

Nesten alle respondentene har eller har hatt jobber i bygg (46 %), verft (41 %) eller industri (14 %). Funnene i undersøkelsen er ikke nødvendigvis representative for polske arbeidsinnvandrere generelt. Men, gitt at deltakerne er fagorganiserte, kan vi anta at situasjonen for arbeidsinnvandrere generelt om noe er verre, og ikke bedre, enn det som framkom i vår kartlegging.

 

 “Jeg vil gjerne tilbake på jobb”

Overraskende mange av medlemmene våre befant seg i Polen på undersøkelsestidspunktet (4.-7. april) – faktisk gjaldt det for over halvparten. Dette viste seg å henge nøye sammen med ledighetstallene, hele 55 prosent var permitterte eller arbeidsledige.

Figur 1: Hva er din situasjon nå? Polske medlemmer i Fellesforbundet, etter bransje. Prosent. (N=1303)

Det er enormt store forskjeller mellom bransjene. Mens “bare” en fjerdedel av de polske bygningsarbeiderne er permitterte eller ledige, gjelder det hele 70 prosent av dem som jobber i industrien, og 90 prosent av verftsarbeiderne.

 

Først ut

Det er ingen tvil om at polakkene har røket ut først, ledigheten blant dem er skyhøy sammenlignet med de generelle tallene for disse bransjene. Forklaringen ligger sannsynligvis først og fremst i at mange jobber for bemanningsbyråer (nær 4 av 10) eller i ulike former for underentrepriser.

Mens norske arbeidere oftest er en del av kjernearbeidsstokken i disse bransjene, blir en betydelig andel av produksjonen utført av løst tilknyttet østeuropeisk arbeidskraft. Koronasjokket illustrerer med all tydelighet hvilken fleksibilitet dette gir arbeids- og oppdragsgiverne – bare i løpet av få dager var halvparten av arbeiderne i vår undersøkelse mer eller mindre skyflet tilbake til Polen.

 

“Jeg jobber ikke, tjener ikke, jeg er på tvangsfri.”

Likevel svarer så og si alle (92 %) at de vil reise tilbake til Norge for å jobbe så snart som mulig. Bare 3 prosent av dem som fortsatt er i jobb i Norge, sier at de ønsker å slutte i jobben og reise tilbake til Polen i løpet av det neste året.

Selv om utvandringen fra de østlige delene av EU har avtatt, er antallet østeuropeiske arbeidsinnvandrere i Norge fortsatt høyt. Ved utgangen av 2019 var det drøyt 189 000 sysselsatte fra østeuropeiske EØS-land i det norske arbeidsmarkedet. Majoriteten kom fra Polen, med Litauen som en klar nummer to. Om lag 60 000 – altså en tredjedel – var ikke registrert bosatt i Norge, ifølge tall fra SSB.

Godt over halvparten av arbeidsinnvandrerne jobber i bygg og industri eller i bemanningsforetak. Og i sistnevnte gruppe leies de fleste ut til bedrifter i nettopp bygg og industri.

 

“Det er umulig å nå fram til NAV”

Arbeidsledige og permitterte i Norge har et forholdsvis sterkt sikkerhetsnett. Dagpenger gir reduserte inntekter, men sikrer et livsgrunnlag basert på opptjente rettigheter. Dette gjelder også for arbeidstakere fra EØS-land. Men i dagene etter 12. mars fikk Fellesforbundet mange henvendelser som tydet på at polakkene falt utenfor i møtet med NAVs regelverk, eller at de rett og slett ikke klarte å få sendt søknader om dagpenger.

Kunne ikke registrere meg hos NAV. Ingen svarer på telefonen. Kunne ikke sende dokumenter med posten. Jeg satt alene med problemet.

Kartleggingen viste at bare 6 prosent av de permitterte og arbeidsledige som befant seg i Polen, hadde fått innvilget dagpenger på undersøkelsestidspunktet. Det betyr ikke nødvendigvis at de øvrige hadde fått avslag, det er en kjent sak at NAV sliter med å håndtere den enorme søknadsmengden som har oppstått de siste ukene. At en tredjedel av dem som befant seg i Norge hadde fått innvilget dagpenger, indikerer både senere saksgang og flere avslag for dem som satt fast i Polen.

Den norske NAV-institusjonen legger til grunn at vi bare er i Norge for å dra ut fordeler! Men vi ønsker bare å bli behandlet som alle andre ansatte.

Figur 2: Dagpengestatus blant permitterte og arbeidsledige polske medlemmer i Fellesforbundet, etter om de er i Norge eller Polen. Prosent. (N=711)

Hele 12 prosent av de ledige og permitterte som befant seg i Polen, oppga at de ikke hadde klart å registrere seg hos NAV. Det skal sies at flertallet faktisk hadde søkt, så helt svart er bildet ikke. Hovedproblemet når det gjelder registrering ser ut til å være knyttet til NAVs digitale innloggingsløsning. En god del av de ledige og permitterte har ikke norsk personnummer eller BankID. Når mangei tillegg ikke behersker norsk, har det vist seg å by på nesten uoverkommelige utfordringer:

Jeg vil gjerne registrere meg som arbeidsledig i NAV, men jeg har ikke en konto i en norsk bank. Min norske arbeidsgiver har sendt de nødvendige dokumentene til NAV, men jeg er fremdeles ikke registrert.

Ifølge NAV jobbes det med å finne bedre og enklere løsninger for registrering. Dette må komme i mål svært raskt. Registreringsproblemene har ført til utrolig mye plunder og heft for utenlandske dagpengesøkere, og sannsynligvis også for NAV.

 

“Nå er alle flyreiser avbrutt og grensene er stengt”

Hovedregelen i dagpengeforskriften er at for å ha rett til dagpenger i Norge, må man oppholde seg i Norge. I normale tider virker ikke det urimelig, arbeidssøkere skal være aktive og tilgjengelige for ledige jobber som dukker opp. Og det er et unntak i oppholdskravet for permitterte EØS-pendlere, som det riktignok er uklart om anvendes på riktig måte for de mange av våre medlemmer som er i fast rotasjon mellom Norge og Polen.

Jeg føler meg ikke trygg nok for å reise med andre mennesker fra Polen til Norge, og være 14 dager i karantene med andre karer. Hva om vi blir syke? Hva da, skal vi reise hjem igjen med koronasykdom eller få hjelp i Norge?!

 

Nå er vi uansett ikke i normale tider. Flyavganger er avlyst, grenser er stengt, og grensekrysninger medfører lengre peroder i isolat og karantene. Arbeidsinnvandrere er satt på flyet hjem uten forhåndsvarsel. Vi er i en tid hvor frykt og stress preger de fleste, ikke minst dem som nå er ufrivillig fanget i ledighet og permittering – enten de fortsatt er i Norge eller sitter fast i Polen.

 

Jeg har karantene i Norge, og nå skal jeg til Polen, hvor jeg også må i karantene. Hvis jeg kommer tilbake til Norge etter karantene der, vil jeg ha vært i karantene i mer tid enn jeg jobber.

 

«For øyeblikket kan jeg ikke forlate Norge fordi grensene er stengt»

Over en tredjedel av respondentene våre oppgir at karantenebestemmelsene i Norge forhindrer dem i å reise tilbake, og like mange oppgir at karantenereglene i Polen skaper problemer. Mange av deltakerne i vår undersøkelse gir uttrykk for dyp frustrasjon og fortvilelse:

“Jeg vil gjerne tilbake til jobben og stedet der jeg bodde, men grensene til Norge og Polen er stengt på grunn av korona-viruset.”

Så langt har regjeringen utvist en helt bemerkelsesverdig rigiditet og passivitet når det gjelder arbeidsinnvandrernes situasjon. I Fri Fagbevegelse 30. april uttaler statssekretær Einan at “det er uaktuelt å lempe på oppholdskravet, så lenge det ikke er innreiserestriksjoner som avskjærer retten til dagpenger”.

Man kan virkelig lure på hvilken planet statssekretæren befinner seg på i øyeblikket. Vi er i en tid hvor det settes i verk helt ekstraordinære tiltak, i en helt ekstraordinær situasjon. Men ikke alle får være med.

 Vi jobber og betaler skatt som innfødte nordmenn, og nå er vi overlatt til skjebnen.