Helle Cecilie Palmer
FOTO: Siw Pessar

Arroganse og arbeidslinje

Politikerne må bestemme seg for om arbeidslinja skal være en pekefinger eller en hjelpende hånd.

«Nei, arbeidslinja bygger ikke på at trygdesøkere er arbeidssky», er arbeids- og inkluderingsminister Tonje Brennas svar til Ebba Wergeland. Wergeland har skrevet et innlegg hvor hun skisserer to ulike versjoner av den omdiskuterte arbeidslinja:

«Mange som snakker varmt om arbeidslinja, har ikke fått med seg at ordet betyr noe helt annet i dag enn for 40 år siden», skriver hun. Ifølge Wergeland bygger den nye arbeidslinja på at «de fleste trygdesøkere er arbeidssky og bare kommer seg i arbeid hvis de får dårligere stønader».

Som om vi trenger å bli fortalt at det å jobbe er bra for oss, bra for samfunnet.

Det er arbeids- og sosialministeren altså uenig i. Noe annet hadde vært rart. Jeg tror de fleste av oss ville blitt overrasket om Brenna hadde sagt noen sånt som at egentlig har folk bare vondt i viljen og må gjøres fattige sånn at de skal få lyst til å jobbe i stedet for å gå hjemme.

Les også: Arbeidslinja ser annerledes ut når du har blitt utsatt for den.

Brenna kjenner seg ikke igjen i Wergelands beskrivelse, og mener at hun bommer.

Det må hun nesten si, hvis hun skal forsvare «den nye arbeidslinja». Men det er noe problematisk med svaret, som dessverre er symptomatisk for hvordan politikere snakker om arbeid, trygd og folk. Bare se på hvordan svaret begynner:

«Å ha en jobb å gå til, ei lønn å leve av og et arbeidsfellesskap å høre til, er bra for hver og en av oss og bra for samfunnet.» Hvis du er politiker, eller kommentator, eller bare et helt vanlig menneske som står opp om morgenen og går på jobb hver dag, så vil du antakelig nikke bekreftende eller trekke på skuldrene av denne setningen. For det er jo sant.

Det er det som er så vanskelig med å diskutere med politikere: De er så gode på politikerprat.

Men for mange av oss som er eller har vært utenfor arbeidslivet i lange perioder kan et slikt utsagn oppleves som nedlatende, ja, litt arrogant. Som om vi trenger å bli fortalt at det å jobbe er bra for oss, bra for samfunnet. Som om vi ikke vet at det fellesskapet vi kan oppleve på en arbeidsplass, er noe av det som gjør at det lønner seg å jobbe.

Som om det er noe vi ikke har skjønt.

Det er det som er så vanskelig med å diskutere med politikere: De er så gode på politikerprat. Men iblant så slipper det ut noe som vi kan gripe fatt i, og holde dem ansvarlige for: «Det skal lønne seg å stå opp om morgenen», som finansminister Trygve Slagsvold Vedum sa. Eller «… de av oss som står opp hver morgen og går på jobb», som Brenna sa.

Det er mulig de synes det er irriterende at vi henger oss opp i disse utsagnene, for de står i veien for den politikken de vil føre. Og derfor må de bruke tid på å skrive svar som, nei, vi retter ingen pekefinger, og nei, trygdesøkere er ikke arbeidssky.

Jeg skulle ønske de brukte litt mer tid på å tenke over hvordan trygdesøkerne faktisk opplever det som blir sagt om dem.

Men diskusjonen handler også om holdninger, om hvordan vi snakker om hverandre.

Et hett tips er å ta seg en tur innom den åpne Facebook-gruppa «AAP-aksjonen». Foreningen AAP-aksjonen ble stiftet etter at Solberg-regjeringen strammet kraftig inn på ytelsen arbeidsavklaringspenger. Innstrammingene ble reversert av den nåværende regjeringen (med unntak av de yngste mottakerne, de har fortsatt en inntekt milevis under fattigdomsgrensa).

Les også: Arbeidslinja er ikke et personlig ansvar!

Facebook-gruppa har over tretti tusen medlemmer, og er som sådan en gullgruve for enhver politiker og statsråd som vil vite hvordan sosialpolitikken virker inn på vanlige folk. Hit kan Tonje Brenna gjerne gå for å finne ut hvordan hennes arbeidslinje treffer folk. Enkelte av kommentarene burde nok vært moderert bort. Det viser hvor sterkt engasjement det er rundt temaet, og det bør tas på alvor.

Arbeidslinja handler om politikk, om hva vi skal gjøre for å oppnå det vi ønsker. Men diskusjonen handler også om holdninger, om hvordan vi snakker om hverandre. Og holdninger kan være vanskelig å endre, særlig hvis de sitter fast på toppen.

Tenk om Brenna hadde begynt innlegget sitt med «Jeg vet at folk ønsker å jobbe. Heldigvis har de aller fleste av oss et arbeid å gå til, ei lønn å leve av, et fellesskap å høre til. Vi skal hjelpe flest mulig inn i arbeidslivet, og vi skal passe godt på dem som ikke kan jobbe.»

Det handler om å snu retorikken på hodet. Da oppfattes det ikke lenger som en pekefinger, men som en hjelpende hånd. På samme måte kan man snu argumentet om at arbeidslinja er en forutsetning for velferdsstaten. Generøse velferdsordninger gir nemlig høyere sysselsetting. Velferdsstaten er en forutsetning for arbeidslinja.

Politikere burde ta som utgangspunkt at folk flest ønsker å jobbe.

Tonje Brenna kan for eksempel begynne med å svare på disse spørsmålene: Hvorfor er så få utviklingshemmede i ordinært arbeid? Hvorfor står de hundre tusen menneskene med funksjonshindringer som både kan og vil jobbe, fortsatt utenfor arbeidslivet? Hvorfor jobber mødre med funksjonshemmede barn mindre enn andre? Ingen av disse trenger å høre at det er bra for dem å stå opp om morgenen og gå på jobb.

Det gjør ikke de som ikke har helse til å jobbe, heller. De vet at arbeid, lønn og fellesskap er bra.

Politikere burde ta som utgangspunkt at folk flest ønsker å jobbe. Da slipper de å forsvare meningsløse utsagn om å stå opp om morgenen. Så kan de lage ei arbeidslinje som hjelper flest mulig ut i arbeid, heller enn å holde trygdeytelsene så lave at folk blir fattige, men ikke friske.