Asiatiske demonstranter og den amerikanske drømmen

(NEW YORK): For en måned siden samlet demonstranter seg utenfor den amerikanske ambassaden i Yangon i protest mot militærkuppet i Myanmar. Demonstrantene ba om at president Joe Biden skulle gripe inn, slik at generalene ville gå tilbake til kasernene og Aung San Suu Kyi ville bli satt fri. Partiet hennes, Nasjonalligaen for demokrati, vant stort i det nasjonale valget i 2020. Dermed var generalene redde for å miste sine privilegier, og tok makten.

Men er den amerikanske ambassaden det beste stedet å protestere? Kan den amerikanske presidenten gjøre noe konkret — bortsett fra å fordømme kuppet? Demonstrantenes håp om amerikansk intervensjon viser at USAs image som forkjemper for global frihet fortsatt lever, selv etter fire år med Donald Trumps «America First»-isolasjonisme.

Demonstrantenes håp om amerikansk intervensjon viser at USAs image som forkjemper for global frihet fortsatt lever, selv etter fire år med Donald Trumps «America First»-isolasjonisme

Demonstranter i Hongkong i fjor — som protesterte mot at Kina slo ned på selvstyret — så til og med Trump som en alliert. Fordi han tidvis var svært kritisk til Kina, vaiet demonstrantene med det amerikanske flagget i håp om at USA ville hjelpe dem i kampen mot det autoritære kinesiske kommunistpartiet.

USA har lang fartstid som selvutnevnt frihetsforkjemper verden over. Mange unødvendige kriger har blitt utkjempet som følge av dette. Men amerikansk demokratisk idealisme har også vært en inspirasjon for mange. Amerikanere så lenge på seg selv som «involvert i en verdensomspennende kamp, der vi har påtatt oss ansvaret for å bevare og fremme idealene som vi deler med resten av menneskeheten», for å sitere John F. Kennedy.

Som ungarere fant ut da de sto opp imot Sovjetunionen i 1956, kan ord ofte være tomme. Den ungarske revolusjonen ble knust etter 17 dager. USA gjorde ingen ting for å hjelpe opprøret de selv hadde oppmuntret til.

Men noen ganger kan frihet oppnås med amerikansk hjelp — og ikke bare mot Hitlers tyranni i Vest-Europa. På 1980-tallet gjorde befolkningen på Filippinene og i Sør-Korea opprør mot diktaturet med massive demonstrasjoner, ikke ulikt demonstrasjonene de to siste årene i Hongkong, Thailand og Myanmar. Det samme gjorde mange i Folkerepublikken Kina. Der ble en ti meter høy «demokrati-gudinne», inspirert av den amerikanske Frihetsstatuen, satt opp på Den himmelske freds plass i 1989.

USA har lang fartstid som selvutnevnt frihetsforkjemper verden over. Mange unødvendige kriger har blitt utkjempet som følge av dette

De kinesiske demonstrasjonene endte i en blodig katastrofe. Men demokratiforkjempere styrtet Ferdinand Marcos diktatur på Filippinene og militærregimet i Sør-Korea. Amerikansk støtte spilte en stor rolle. I Taiwan ble et autoritært styre byttet ut med demokrati — igjen med noe hjelp fra USA.

Men det som fungerte på Filippinene, i Sør-Korea og i Taiwan vil nok ikke fungere i Thailand, Hongkong og Myanmar. Hovedforskjellen er at de tre førstnevnte landene var det venstresiden kalte «klientstater» under den kalde krigen. Deres diktatorer var «våre diktatorer», beskyttet av USA som allierte i kampen mot kommunismen.

Disse regimene ble holdt oppe gjennom økonomisk og militær støtte fra USA. Dermed kunne de holde sin egen befolkning nede, så lenge amerikanerne så kommunismen som en global trussel. Men da Kina åpnet opp økonomien sin og Sovjetunionen ble stadig mer svekket, ble disse regimene raskt sårbare. På amerikansk fjernsyn ble Marcos presset til å gi løfter om et fritt og rettferdig valg. Da han forsøkte å stjele valget, ble han anmodet av en amerikansk senator til å gå av uten å gjøre motstand («cut and cut cleanly»). Marcos satte seg i helikopteret sitt og endte opp i eksil på Hawaii.

Likeledes: Da sørkoreanske studenter, med støtte fra store deler av middelklassen, fylte gatene i protest, ga USA omsider sin støtte til demokratiet. Studentene var ikke bare sinte på sitt eget militærregime, men også på USA som støttet det. Generalene var avhengige av amerikansk militær beskyttelse og måtte lytte da USA ga dem beskjed om å trekke seg tilbake.

Generalene i Thailand og Myanmar har ingen grunn til å gjøre det samme. Biden kan true dem med sanksjoner og kritisere dem i harde ordelag. Men med Kina som øverste beskytter, har militærregimet ingen nevneverdig grunn til å bekymre seg (selv om militæret har vært vare for hvordan Kina vil reagere fram til nå).

Den politiske ledelsen i Thailand kan også støtte seg på Kina. Thailand har lange tradisjoner for å spille en stormakt opp mot en annen. Og fordi Hongkong offisielt er en del av Kina, er det lite utenforstående makter kan gjøre for å beskytte innbyggernes rettigheter — uansett hvor mange amerikanske flagg som vaier i gatene.

USAs maktstilling har blitt svært svekket siden den nådde sitt høydepunkt på 1900-tallet

Under den kalde krigen kunne regimer i Europa og Asia støtte seg på USA, og USA hadde dermed stor innflytelse på disse landene. Nå er en ny kald krig på vei — denne gangen med Kina. Men USAs maktstilling har blitt svært svekket siden den nådde sitt høydepunkt på 1900-tallet. Og tilliten til det amerikanske demokratiet har blitt svekket gjennom valget av en uvitende narsissist som trakasserte landets tradisjonelle allierte. Kina er dessuten en mer formidabel stormakt enn det Sovjetunionen noen gang var. Kina er også langt mer velstående.

Land i Øst- og Sørøst-Asia trenger fortsatt sikkerhetspolitisk støtte fra USA. Så lenge Japan er forhindret fra å spille en ledende militær rolle, grunnet en grim fortid og en pasifistisk grunnlov, vil USA fortsatt være den viktigste motvekten mot et stadig mer dominerende Kina. Men som Thailands kløktige maktspill viser, vil nok ikke USAs allierte bli «klientstater» på samme måte som tidligere. Selv sørkoreanere er varsomme med å utfordre relasjonen til Kina. USA ligger langt unna; Kina er nær.

Dette er som forventet. Den amerikanske dominansen kan ikke vare evig. Asiatiske så vel som europeiske land bør bli langt mindre avhengige av en stormakt som ikke alltid er der når man trenger den. Det kan være ydmykende å være en «klientstat». Men det kan komme en dag da noen mennesker, noen steder, vil komme til å savne Pax Americana — da USA var mektig nok til å fordrive de uønskede lømlene.

 

Oversatt av Marius Gustavson

Copyright: Project Syndicate, 2021.