Asylparadoksets grenser  

I USA står migrasjonsdebatten bokstavelig talt i brann. President Trump har satt inn hæren for å slå ned opptøyene i Los Angeles.

Selv om vi i Europa ikke har lignende opptøyer, har migrasjonsdebatten over tid vært en av de mest brennbare politiske spørsmålene. Med Frode Forfangs nye bok «Asylparadokset» har vi fått enda en ny debattrunde om asylinstituttets fremtid.

Det er historieløst å fremstille asylsøkere som et nødvendig onde som aksepteres bare på grunn av forpliktelsene i Flyktningkonvensjonen.

Forfangs kritikk av asylsystemets dysfunksjonalitet er ikke ny, men den får større troverdighet fordi den kommer fra en tidligere toppbyråkrat. En så asylkritisk bok fra en tidligere UDI-direktør ville vært utenkelig så sent som i 2014. Men migrasjonskrisen i 2015 markerte et paradigmeskifte i innvandringsdebatten over hele Europa. Siden den gang har både EU og nasjonale myndigheter prøvd å finne løsninger for å unngå en gjentakelse. Ikke minst for å demme opp for ytre høyres fremmarsj i politikken.

Når en så erfaren praktiker skriver bok om asylsystemet, hadde jeg imidlertid forventet flere og mer konkrete løsninger enn det boken tilbyr.

Men først til problembeskrivelsen, som utgjør mesteparten av boken:

Forfatterens hovedkritikk mot dagens asylordning ligger i bokens tittel: «asylparadokset». Forfang mener det er et paradoks at man på den ene siden gir alle rett til å søke asyl, samtidig som stater gjør «alt de kan» for å hindre folk i å nettopp søke asyl.

Noe som gjør at asylsøkere er avhengige av kyniske menneskesmuglere for å realisere sin rett til å søke om asyl.

Ja, dette er virkelig et paradoks, men Forfang blir litt for kategorisk når han sier at stater «gjør alt de kan» for å holde asylsøkere ute, og at stater i utgangspunktet ikke ønsker spontane asylsøkere på sitt territorium.

Det er historieløst å fremstille asylsøkere som et nødvendig onde som aksepteres bare på grunn av forpliktelsene i Flyktningkonvensjonen. Å tilby beskyttelse til mennesker på flukt, har ikke bare vært en plikt, men noe europeiske land har ønsket – og derfor bygget systemer for.

Ikke nok med det, asylordningen har gradvis blitt utvidet til å omfatte flere grupper.

Den startet med individuelt forfulgte dissidenter. Men da svært få oppfylte kravene i Flyktningkonvensjonen, ble nye kategorier innført – som subsidiær beskyttelse og humanitært opphold. I tillegg har land som Norge frivillig tatt imot kvoteflyktninger via FN. Selv Fremskrittspartiet har støttet asylinstituttet og kvoteflyktninger, til tross for sin mer restriktive linje.

Hva gjør man når det ikke finnes returavtaler?

De som har argumentert for en streng asylpolitikk, har ofte gjort det med begrunnelse i å bevare selve asylordningen. At det er stadig flere nå som tar til orde for å fjerne hele ordningen, er et nytt og radikalt skifte. Men dagens debattklima må ikke få oss til å glemme den solidariteten og de humanistiske idealene som har ligget til grunn for asylordningen – og som UDI har forvaltet og satt ute i livet gjennom flere tiår.

Det reelle asylparadokset er ikke at asylretten ikke kombineres med visum til alle, slik Forfang argumenterer for. Det virkelige paradokset er at over 30 000 mennesker har mistet livet i Middelhavet, på vei til et system som er ment å redde liv.

Noen ganger dør flere på flukt enn i krigene de flykter fra. I tillegg brukes det mye mer ressurser på asylsøkere i Europa enn på flyktninger som blir værende i nærområdene. De færreste med avslag blir returnert. Alle disse svakhetene beskrives tydelig i Frode Forfangs bok.

Men så kommer det avgjørende spørsmålet:

Hvordan kan vi faktisk håndtere flyktningutfordringen bedre?

Forfang peker på én prinsipiell løsning: det såkalte «første asyllandsprinsippet». Asylsøkere skal ikke kunne reise fra ett trygt land til et annet, men må søke beskyttelse i det første trygge landet de ankommer. Dette skal ikke bare gjelde internt i Europa, men bli et universelt prinsipp. I praksis, sier Forfang, betyr dette at personer som kommer via Tyrkia til EU eller via Russland til Norge, skal kunne avvises ved grensen.

Vi trenger prosedyrer for å fastslå hvor personen faktisk kommer fra, og returavtaler med det aktuelle landet for å kunne sende dem tilbake.

Men dette er i stor grad allerede etablert praksis. Forfang går ikke dypere inn i de praktiske utfordringene knyttet til gjennomføringen. Hva gjør man når det ikke finnes returavtaler? Eller når grensen er hav, ikke land? Hvordan skal italienske, spanske eller maltesiske myndigheter anvende prinsippet når migrantbåter ankommer deres kyst?

Å returnere båtene er både ulovlig etter Flyktningkonvensjonen og vanskelig å gjennomføre uten avtaler med transittland som Libya eller Tunisia. Disse praktiske og juridiske utfordringene får vi dessverre få tydelige svar på i Forfangs bok.

Når retur til «første asylland» ikke lar seg gjennomføre i praksis, ser flere europeiske land nå på muligheten for å overføre asylsøkere til tredjeland – og derfra videre til hjemlandet.

Italia har for eksempel inngått en avtale med Albania om å outsource deler av asylbehandlingen utenfor eget territorium. Storbritannia prøver nå med et lignende samarbeid med Kosovo. Forfang stiller seg imidlertid skeptisk til slike løsninger. Han advarer mot samarbeid med tredjeland der asylsøkerne ikke tidligere har hatt opphold.

Her gir Forfang mindre handlingsrom for alternative modeller i asylpolitikken – særlig når retur til første asylland ikke lar seg gjennomføre.

Første asylland-prinsippet vil uansett ikke gjøre situasjonen noe enklere for Norge. Her ankommer de fleste asylsøkere spontant og melder seg direkte til Politiets utlendingsenhet. Så lenge de ikke har registrerte fingeravtrykk i et annet EU-land, er Norge forpliktet til å behandle søknaden. Men selv om vi skulle nekte å behandle slike søknader, står vi fortsatt overfor den samme grunnleggende utfordringen: retur.

Vi trenger prosedyrer for å fastslå hvor personen faktisk kommer fra, og returavtaler med det aktuelle landet for å kunne sende dem tilbake.

For å møte utfordringene vi står overfor, trenger vi mer enn en prinsipiell diagnose.

Likevel har Forfang et viktig poeng når han påpeker at politikkens signaleffekter ofte undervurderes. Avskrekkende signaler fanges opp og påvirker migrasjonsstrømmene – særlig når de ledsages av faktiske innstramninger. Noe Danmark har gjort mange ganger og har derfor mottatt langt færre asylsøkere enn Sverige, til tross for at landene ellers har mange likhetstrekk.

Vi er nå i en situasjon der selv Sverige, i likhet med flere andre europeiske land, forsøker å sende signaler som skal virke avskrekkende overfor asylsøkere. Men så lenge asylretten består, og så lenge sterke insentiver trekker mennesker mot Europas velstand, vil kontinentet fortsette å oppleve et migrasjonspress gjennom asylsystemet.

For å møte utfordringene vi står overfor, trenger vi mer enn en prinsipiell diagnose. Vi trenger konkrete forslag som tar høyde for virkeligheten – både ved yttergrensene og i det enkelte land. Frode Forfang gir ikke alle svar, men han fortjener honnør for å gjøre en krevende og polarisert debatt mer opplysende og lettere å føre.

Hans tydelige vekt på nærhetsprinsippet i flyktningpolitikken, er både fornuftig og bør fungere som en rettesnor for mer bærekraftige løsninger – løsninger som forutsetter bedre internasjonalt samarbeid og større solidaritet med flyktninger i nærområdene.