At man noget vil

Torsdag morgen sovnet tidligere statsråd Grete Berget inn, omgitt av sin nærmeste familie.

Den tidligere statsråden er en av de som virkelig forandret Norge – hun kunne forlate denne verden med visshet om at den ble et litt bedre sted på grunn av henne. Hvor mange vil egentlig kunne si det når de dør?

Pappakvotens mor og mor til Anni, som var åtte måneder da Grete inntok statsrådstolen. For disse kontroversielle valgene fikk hun mye kritikk, og det kostet. Beskyldninger om å ha sviktet som både mor og politiker haglet.

Populist var hun ikke.

Om dette skrev hun på sin facebookprofil i november i fjor:
«Jeg tok mine valg, og sto for dem. Jeg knuste glasstak. Jeg håper jeg kjempet for mange – at færre har måttet ta omkamper i de 25 årene som er gått. At det er enklere å velge både barn og jobb i dag.»

Grete lot seg ikke stoppe av datidens smale rammer for hva kvinner og mødre kunne tillate seg å gjøre. Gjennom sine private valg forandret hun samfunnet. Det ér enklere i dag. Men også politisk tok hun valg som kostet, og som det først i ettertid er lett for alle å se at var helt riktig.

Da hun som statsråd la frem partnerskapsloven i 1993, var det en omstridt lov som det var klart at et flertall i befolkningen var motstandere av. En undersøkelse viste at 54 prosent av Aps velgere var imot. Populist var hun ikke. Det er langt mellom slike politikere. Mellom slike politikere står mange bekjentskaper og mye snakk.

Hennes oppgjør med Sylvi Listhaug var episk.

Jeg fikk mitt møte med henne da jeg (nokså høygravid) konfronterte Jonas Gahr Støre med hans kontantstøtte-utspill i 2014. Det var (og er) en stor del av kvinnebevegelsen i Ap imot. Så også Grete. Og hun tok seg tid til å si til meg hvor bra det var at jeg sa ifra og hvor viktig det var at «kontantstøtte aldri må bli Ap-politikk». Etter en nokså flammende tale om hvor utrolig feil vei dette er å gå, avsluttet hun med «Og nyt permisjonstida!»

Sånn var Grete – hun fulgte med og blandet seg, deltok i debatter og sa ifra når det var nødvendig. Også fra sykesenga. Hennes oppgjør med Sylvi Listhaug var episk. Listhaug, som på det daværende tidspunkt var gravid, skrev et innlegg om «feministeliten».

Grete svarte:
«Vi er mange som i årtier tok politiske kamper for å skape en hverdag der småbarnsforeldre kan kombinere barn og jobb; lang foreldrepermisjon, fleksibel permisjon, tidskontoen, fedrekvote, barnehageplass, skolefritidsordning, rett til fri når barn er syke. Vi som har kjempet frem dette – ja, det er de som du Sylvi Listhaug i din blogg nedlatende kaller feministeliten. Det er ganske historieløst.»

Kjære Grete, takk for alt.

Som den første gravide ministeren vi hadde, visste hun bedre enn de fleste hva hun snakket om, og at de politiske seirene ikke kom rekende på ei fjøl. Tvert imot. Og vi er nok mange som hadde godt av den påminnelsen. Å bli minnet på at vi går på veier som andre tråkket opp for oss. Av og til er de ulendte og krøkkete, men noen andre har gått der før, og det hjelper. Det må vi ikke ta for gitt, men alltid være takknemlig for. Takknemlige for motet de viste og viljen til å gjøre det rette – også når det kostet.

Både som politikere og privatpersoner må dagens beslutningstakere spørre seg om dette. Hvilken side av historien er du på? Hva veier tyngst når valgene dine blir tatt? Hva de koster, eller hvilket gagn de har?

Kjære Grete, takk for alt.

Det volder litt rabalder
dog fred er ei det beste,
men at man noget vil
(Bjørnson)