Makt og avmakt på internett

Ytringsfrihet er ikke bare et abstrakt begrep fundert på gamle opplysningsidealer. Ytringsfrihet er alltid viklet inn i samtidens virkelighet: hvem har pengemakt og eier plattformer der man kan ytre seg. Hva slags folk har status/er kjendiser i sin tid og blir lyttet til mer enn andre. Hvilke muligheter har vi enkeltmennesker uten verken penger eller status til å argumentere mot det som blir hevdet hvis vi er uenige. Sånne ting.

Vi kan ha så mange idealer vi bare vil, men den såkalte «ideenes markedsplass» var aldri en nøytral grunn med lik taletid for alle

Vi kan ha så mange idealer vi bare vil, men den såkalte «ideenes markedsplass» der argumenter skal brytes mot hverandre og det beste til slutt vinner, var aldri en nøytral grunn med lik taletid for alle. Å være bevisst egen makt, slik programleder Fredrik Solvang i NRKs Debatten, kanskje ikke var, og å være bevisst plattformer som Twitter sin makt, fordi de har blitt dominerende monopoler, er derfor blant de elementene som må inn i diskusjoner om ytringsfrihet i dag.

Den påståtte «ytringsfrihetskrisen», kan ved andre øyekast bestå av helt andre ting en du trodde ved første.

Med større hastighet enn du rekker si «spann og spade», skjønner 4-åringer hvem av de andre 4-åringene det er greit å holde seg inne med

At noen mennesker er mer populære enn andre, innser ungene allerede i barnehagen. Med større hastighet enn du rekker si «spann og spade», skjønner 4-åringer hvem av de andre 4-åringene det er greit å holde seg inne med, hvem som bestemmer hva man skal leke hvor, og som har muligheten til å si det skjellsettende ordene: «Hvis ikke (sånn eller sånn) så får du ikke komme i bursdagen min». Den ultimate trussel!

Og ikke minst: Ikke alle kan komme med den trusselen. Du må først ha makten, posisjonen og autoriteten til at den betyr noe. At nettopp din bursdag er en bursdag man må være i, for å være noen.

Dette er omtrent som sosiale medier. Også her er det posisjonen du har som ruler. Og den posisjonen kan være penger (du er rik), prestasjon (du er best i noe), familie (du er født kjendis) eller sosial makt (du har blitt kjendis). For eksempel. Det kan også være at du er spesielt god i øvelsen «sosiale medier», som ekstremt slagferdig på Twitter, deler uvanlig artige bilder på Instagram eller har talent for hurtigløpet TikTok.

Sosiale medier er dermed bare et speilbilde av resten av verden

Uansett: Du har mange følgere, folk er interesserte i å holde seg inne med deg, det er stas å være din venn, kanskje få en «like» av deg eller på en spesiell dag: En kommentar!

Alle vil i din bursdag. Til og med de andre som ruler på sine felt. Dermed digger eliten hverandre rundtomkring på sosiale medier, og det er ikke lett være liten fugl og si pip i dette orkesteret av stortrommer, dersom man ønsker det. Det kan fort bli et hardt slag på nebbet.

Sosiale medier er dermed bare et speilbilde av resten av verden. Her kan man kjøpe seg alt fra følgere til annonseplass, til egne SoMe-eksperter og sponsorer, og med alt dette opparbeide seg stor plass. Jeg synes ikke alltid vi er nok bevisste denne nett-ulikheten mellom oss, som bare speiler den andre.

Det er mange ytringsfrihetsmyter, og en av dem er at fordi vi alle har tilgang til sosiale medier nå, har vi alle mer ytringsfrihet enn noen gang

Det er mange ytringsfrihetsmyter, og en av dem er at fordi vi alle har tilgang til sosiale medier nå, har vi alle mer ytringsfrihet enn noen gang. Det er på et nivå riktig, og det finnes eksempler der helt ukjente folk har fått verdens oppmerksomhet rundt saker ingen andre etablerte medier ville skrive om. En hashtagg, som #metoo, kan forandre verden og sette i gang prosesser.

Men det er ikke tilfeldig at #meeto først fikk sving på seg da Hollywoodstjernen Alyssa Milano satte i gang. Den fikk ikke samme dreisen i 2006, da den svarte aktivisten Tarana Bruke fra Bronx brukte den samme hashtaggen for å sette fokus på seksuell trakassering generelt. Hvem som taler, teller.

Britiske Nesrine Malik skriver i boken We need new stories om «ideenes markedsplass, denne tanken om en verden der alles meninger, løgner og argumenter presenteres for allmennheten som en slags buffet, og når alle velger det de helst vil ha, er det beviset på at den beste meningen vant frem.»

Men om man ikke diskuterer dette med koblinger til verden rundt, kan det fort bli slik at ytringsfrihet som ideal, i stedet blir ytringsfrihet som nyliberalisme, der det påstås at den beste vinner; den beste meningen, det beste produktet, «det folk vil ha», særlig hvis ikke irriterende restriksjoner som en redaktør blander seg inn.

Er argumentet godt nok vil det som er sant og moralsk best, gå av med seieren etter en frisk og åpen debatt mellom deltagerne

Er argumentet godt nok vil det som er sant, og det som er moralsk best, gå av med seieren, etter en frisk, transparent og åpen debatt mellom deltagerne. Dårlige ideer eller ideologier vil tape, og sakte, men sikkert forsvinne til fordel for dem som er bedre.

Det er dette som delvis er tanken bak «trykkoker-teorien»: Vi må slippe alle stemmer til, inkludert de høyreekstreme, for da kan vi konfrontere dem, lufte dem ut så det ikke koker over, og rasjonelt kjøle ned og vise at andre argumenter er bedre. Det var vel det NRK trodde de gjorde ved å invitere nettstedet Resett til Solvangs Debatten forrige uke. Men trykkokerteorien har blitt for ytringsfriheten hva «trickledown» er i nyliberalismen: For lengst motbevist som en suksess, men likevel noe mange klamrer seg til som en oppskrift.

Trykkokerteorien har blitt for ytringsfriheten hva «trickledown» er i nyliberalismen: For lengst motbevist

Problemet med «ideenes markedsplass» er at dette markedet, som alle andre markeder, er skjevt fra starten av, og alle ideer har ikke samme representasjon.

Dermed er det sjelden sånn at de beste ideene vinner frem, men at de mest mektige ideene vinner frem. Dem mest penger, mest makt og mest status bak. Og algoritmene, som er en egen debatt, kan forsterke en idés relevans og synlighet.

La oss for aktualitetens skyld tenke oss at i et perfekt marked, ville høyreekstreme ideer for lengst være argumentert ut og vekk, fordi verden vet hva rasisme medfører. Vi vet hva som lå bak 22.7 og vi har sett Trumps tilhengere storme folkevalgte, med ønsker om å henge visepresident Pence. Vi burde, nå, ha klart å feie disse ideene av banen. Men det klarer vi ikke.

Ikke fordi ideene er gode, men fordi bærerne av dem ofte har makt og penger. De kan til og med befinne seg i et presidentembete, eller på nettsider eiet av milliardærer, med ansatte og proff design. At du eller jeg har et skarve motargument vi rabler ned på Twitter eller i en smal avis, kan sjelden velte dette, samme hvor knakende godt det er.

I et perfekt marked, ville høyreekstreme ideer for lengst være argumentert ut og vekk, fordi verden vet hva rasisme medfører

Det samme gjelder mange andre saker. Vi har en folkevalgt politisk verden infiltrert av  lobbyister, PR-folk og rådgivere som pusher anabole steroider og annet kunstig stimuli inn i selv det svakeste argument. Andre ideer blir spinkle i kontrast og kommer til kort, uansett hva de prøver på av kamp.

At kampen om den beste ideen ikke er rettferdig, betyr ikke som en del nå tror, at det er en diger konspirasjon bak, der folk hvisker og tisker sammen på toppen for å lure massene inn i sine fake news. Det er mer at noen ideer vinner som resultat av pengesterke eiere, som slåss for sine interesser, i en slags kumulativ effekt med algoritmer som gjør at «ideenes markedsplass» aldri foregår på en jevn bane. I den forbindelse skal vi som er glade for at Twitter kastet ut Trumps oppfordringer til vold, huske at den samme enorme plattformen eies av noen av verdens største investeringsselskaper, som har sin agenda og alltid vil ta avgjørelser som tjener dem – på mange vis.

At kampen om den beste ideen ikke er rettferdig, betyr ikke som en del nå tror, at det er en diger konspirasjon bak

Det kan altså være langt fra ytringsfrihetens idealer og troen på ideenes markedsplass, til det sammensuriet av pengemakt, lobbyisme og personlig status som utgjør meningsutvekslingens virkelighet. At det er en krise i ytringsfriheten er et argument som ofte kommer fra ytre høyre. Men det finnes også både i sentrum og til venstre, blant folk som tror på den abstrakte ideen ytringsfrihet, gjerne sammen med opplysningstidsidealer, men som ikke ser at virkeligheten der ytringer skal brytes er så langt fra idealene man kommer.