Kanskje var det nyliberal likestillingskamp som ga oss «trad wives»?
En gang, på det radikale 70-tallet, var kvinnekampen en kamp for frigjøring. Frigjøring fra arbeidslivets krav, frigjøring fra å være avhengig av mannens inntekt, sammen med en frigjøring for mannen, som skulle slippe å bære forsørgerbyrden.
Altså ville feministene ha kvinner i jobb, men arbeidslivet måtte endres når det ikke lenger var en husmor hjemme som gjorde all jobben der. Egen inntekt for kvinner var helt avgjørende, sammen med barnehager for alle barn, men dersom dagene i barnehagene ble for lange, var det barna som endte som ofre for andres frihet. Det måtte balanse og endringer på samfunnsnivå til, når alle voksne skulle ha det viktige lønnede arbeidet.
Det var noe grunnleggende i selve systemet man slåss mot, i sin kamp for frigjøring av alle kjønn.
I kampen for kvinnefrigjøring lå derfor en systemkritikk, for mange betød det en kapitalismekritikk, fordi man mente at kapitalismen bygget opp under markedskrefter, effektivitetskrav og profittjag, som samlet sett ble ansett ikke bare kvinnefiendtlig, men menneskefiendtlig. Det var noe grunnleggende i selve systemet man slåss mot, i sin kamp for frigjøring av alle kjønn.
Som konsekvens kom det forslag som på bordet som sekstimersarbeidsdag for alle, en invitasjon og et krav til menn om å dele på det ulønnende arbeidet hjemme, eller tilgang til hele velferdsgoder selv om man jobbet deltid i perioder av livet, sammen med lengre foreldrepermisjoner og gode barnehager i nærmiljøet.
Les også: Alle tapte da kvinnebevegelsen ga opp kampen for frigjøring til fordel for likestilling.
Noe av dette ble vunnet i tiårene etterpå, men den grunnleggende systemkampen ble tapt.
Da 80-tallet kom, og kapitalismens nyliberale variant ble en del av den politiske makten i vår del av verden, preget dette naturlig nok også kvinner i sin samtid. Nå skulle ikke lenger systemet kritiseres, for det var ikke noe alternativ til dette systemet, som Storbritannias mektige statsminister Margaret Thatcher den gangen sa. Vi var alle nyliberale nå.
Denne arbeidslivsmodellen man laget som ideal, var skapt og konstruert den gangen mange menn hadde en hjemmeværende kone.
For kvinnekampen betød det, for å si det i enkelt, at all innsats ble lagt inn i arbeidet for likestilling: Likestilling mellom kjønn i kampen om jobbene, karrierene, lederposisjonene, pengene, eiendommene og såkalt suksess i vår moderne tid: Forbruk og en livsstil som matcher. Og som matchet vellykkede menn i vår kultur. Det som glapp litt, var at denne arbeidslivsmodellen man laget som ideal, var skapt og konstruert den gangen mange menn hadde en hjemmeværende kone. Om ikke husarbeid og omsorgsarbeid var oversett og unntatt status fra før, ble det i stor grad nå nesten usynlig.
Og med det kom skvisen vi lærte å kjenne som tidsklemme; en jobb/hjem-ubalanse som kan friste en og annen til «trad wife»-liv eller andre private løsninger på et strukturelt problem. Og selvsagt: Denne løsningen kan kun de få som har råd benytte seg av. Løsningen har en klassekomponent.
Kvinnefrigjøringen var bevisst klassekomponenten, og skulle gjennom systemkritikken, bedre livene både til hun som måtte jobbe, og hun som ville jobbe. I dag er vi i en situasjon der de aller fleste voksne av alle kjønn må jobbe fullt hele livet, enten vi vil eller ikke. Boligmarkedet, gjeldsbyrder, pensjonsordninger og arbeidslinjen gir en stille, men streng instruks. Vi trenger ingen pisk. Vi vet det inni oss at heltid gjelder, og vi vet det utenpå en gang hver måned når boliglånet skal betales. Ting er som de er og vi har å henge med.
Faren nå er at kampen for menns ve og vel, og oppmerksomheten rundt gutters utfordringer, går i samme felle.
Fenomenet «trad wives» er ikke stort, og kommer neppe til å bli det. Det kan likevel si oss mye om hva kvinnekampen tapte, der den foregikk parallelt med nyliberalismen, og ikke i en kritikk av den, som den burde gjort.
Faren nå er at kampen for menns ve og vel, og oppmerksomheten rundt gutters utfordringer, går i samme felle. Hvis også menn og mannsforskere og politikere som løfter frem menns kjønnede problemer, glemmer at utfordringene menn møter foregår innenfor helt bestemte samfunnsstrukturer, og at det er en stor mulighet for at strukturene er del av problemene, så kan man ende med å redde møblene mens huset brenner ned. På samme måte som en del av kvinnekampen har gjort. Vi kan få noen flotte endringer som selvsagt monner, men det underliggende systemet – det nyliberale hyper-kapitalistiske konkurransedrevne – får rulle og gå som en trofast klokke, her vinnere og tapere av alle kjønn sorteres ut eller inn av det ene markedet etter det andre. Dette må alle som vil kjempe for menns beste ta med seg i sin kamp, i allianse med andre.
Les også: Er det så vanskelig å få til redusert arbeidstid fordi det er en kvinnegreie?
Omtrent samtidig som vi hadde bikket år 2000 og toinntektsfamilien var i ferd med å bli en realitet, samtidig som barnehageutbyggingen radikalt skjøt fart, og likestillingen på arbeidsmarkedet endelig var nesten i havn, kom i skyggen av jubelen de første tidsklemmedebattene:
«Var det dette stressende livet 70-talls-feministene ville ha?» «Er så lange barnehagedager bra for de minste?» «Jeg er så sliten, jeg får det ikke til.» Å klage var, og er fortsatt, vanskelig. Vi er jo så heldige her i Norge, er kjenningsmelodien. Vi damer er så frie ble vi fortalt, gjerne av andre damer.
Hvorfor var det da så mange som følte seg ufrie?
Der det finnes en «trad wife», finnes det også en «trad man» som mener han skal forsørge henne og være den som bringer pengene hjem.
Vi fikk vi aldri sekstimersdag, eller fulle velferdsgoder tross deltidsjobb, eller et boligmarked som kunne fritatt mange fra pendling, eller et arbeidsliv som tok hensyn til oss i ulike epoker av livet.
I stedet fikk vi krav om at alle må jobbe mer, alle må jobbe lenger, vi kan bare drømme om foreldrenes pensjon så her er det bare å betale i dyre dommer privat, vi fikk et helsevesen som truer med å dele seg i to (offentlig og privat) og årlige påminnelser fra politisk hold om at det skal lønne seg å jobbe. Som om kvinner, eller andre kjønn, ikke vet det.
Disse som nå kaller seg, eller enda mer kalles for «trad wives» (hjemmeværende kvinner) eller «soft girls» (har verdier som omsorg og ro fremfor karriere og strev) velger å avvike fra kapitalismens heseblesende insitering på at vi alle er i konkurranse med hverandre og at livets virkelige verdier foregår i det lønnede arbeidet.
Felles for alle disse er også at de (som kan velge) velger å ta avstand, helt privat og individuelt. Det er forståelig, for individuelle endringer kan skje over natten, mens de strukturelle endringene kan ta et helt liv å få til.
At noen kvinner ønsker å stelle hjemme, og det ved å finne en mann som evner å forsørge henne på en inntekt, er ikke bra for verken likestilling, kvinnefrigjøring, demokratiet eller mannssaken.
Det er likevel helt opplagt at det å være hjemmeværende i vår kultur krever en av de følgende ingredienser: Velstående partner. Arv. Økonomisk støttende foreldre. At du vant i Lotto. Eller: At du gjør business ut av det og jobber åtte timer om dagen med å lage content til sosiale medier der du forteller om hvordan du er «trad wife» mens det du faktisk gjør og er, er en teknisk avansert influencer som evner å tjene penger på å si at du ikke tjener penger.
Les også: En mann som ikke kan brødfø familien, er ikke mye til mann.
Som en himmel over disse tradisjonelle valgene ligger trusselen om at høyreekstreme populister skal friste velgere inn på sitt lag, og med høyrepopulister følger tradisjonelle kjønnsrollemønstre. Enten man er Putin eller Trump eller europeiske avarter av disse, så inngår det i høyrepopulismen en mytisk fortid der alt var bedre enn i dag, før alle disse uflidde, progressive og radikale bråkmakerne laget rot i det som var hierarkier og orden, med sine ukristelige abortrettigheter og nye kjønnskategorier og krav sosiale stønader av alle slag, til og med barselpermisjon til pappa.
Og det er nettopp på grunn av dette, det er litt skremmende at det dyrkes frem nye idealer blant unge i dag, uten at de verken vil eller tenker over det, som reflekterer dette brunere og mørke. For der det finnes en «trad wife», finnes det også en «trad man» som mener han skal forsørge henne og være den som bringer pengene hjem. Er dette noe moderne menn ønsker, og i så fall: Hvorfor ønsker han det? Er ikke denne plutselige forsørgerbyrden en kamp verdt å kjempe mot?
Kanskje kjøpte vi også likestillingstanken og trodde den ville bringe oss i mål.
At noen kvinner ønsker å stelle hjemme, og det ved å finne en mann som evner å forsørge henne på en inntekt, er ikke bra for verken likestilling, kvinnefrigjøring, demokratiet eller mannssaken. Men når noen få folk, som har råd, tar slike valg og lar andre drømme om det samme, så kan den kollektive venstresiden gjerne dvele litt ved dem og lure på om det er et signal her som burde tas.
Årsakene til at noen går trad eller soft må tas på alvor.
Kanskje har vi ikke satt pris på – på alle måter – det livsviktige omsorgs- og husarbeidet som alle kjønn gjør i dag, men som kvinner tradisjonelt har gjort mest av og fremdeles gjør mest av. Kanskje kjøpte vi også likestillingstanken og trodde den ville bringe oss i mål.
Kanskje er tidsklemme noe helt reelt, og kanskje er lange barnehagedager for utmattende for de minste barna, eller de fleste barn.
Foreldre som kan, løser det privat, og helt nyliberalt.
Kommentarer