Båndene som binder oss

Hvis Norges aller beste langrennsløpere hadde troppet opp på kontoret mitt, hadde jeg ikke ant hvem de var.

Mens jeg så det meste gjennom noen tiår, har mine barn aldri sett og aldri brydd seg om vintersport.

Før kunne jeg dem på rams, idrettsfolka som til enhver tid fylte TV-ruta lørdag og søndag gjennom vintersesongene på 70-, 80- og 90-tallet. Det hørte med til kontrakten som norsk, og lyden av NRK på lørdag var lydsporet til våre liv. Heltene fra spor og is var referanser for samtaler og minner. Et nav i nasjonen.

Det var bare å trykke ON lørdag morra og la vintersporten rulle til søndag ettermiddag. Men fra rundt 2015 begynte sirkuset. Fragmentering. De nasjonale kringkasterne ble satt på linja. OL ble solgt til kommersielle aktører, og skal man se vinteridrett denne helga, må man kjøre slalåm mellom NRK, VG, TV3 og ulike Viasat-kanaler. Noe åpent, noe lukket bak betalingsmur.

Ja visst gjør det vondt når knopper brister.

Mens jeg så det meste gjennom noen tiår, har mine barn aldri sett og aldri brydd seg om vintersport. Vi samles ikke rundt TV for å følge kappløp på ski. Og det siste tiåret har Norges Skiforbund mista 70.000 aktive medlemmer, mens oppslutninga om idretten generelt er svært stabil. Men kortsiktige gode inntekter betaler seg ikke i lengden. Fellesopplevelsen forsvant. Interessen ble borte. Og Skiforbundets økonomi er nå i krise. Vinteridretten møter seg sjøl i døra.

Det spørs om ikke norsk musikkliv nå gjør det samme. Det slo ned som en ørliten bombe denne uka da det ble klart at Spellemannprisen ikke lenger skal vises på NRK. Etter å ha vært vist på kanalen (med noen års glipptak da showet gikk på TV 2) siden 1973. Altså så lenge jeg har levd. Ja visst gjør det vondt når knopper brister.

Plateselskapene som står bak prisen, hadde funnet ut de ville prøve noe nytt. Og etter et liv som høydepunkt lørdag kveld på landets allmennkringkaster, skal prisen nå sitt folk via TikTok. Med Pepsi som sponsor. Og gjennom Nettavisen. En nettavis i et mediekonsern som på mange måter tok livet av avisenes tradisjonelle kulturjournalistikk − fordi den er så lite klikkvennlig.

For hvordan forebygger vi utenforskap?

Arrangøren og priseieren ønsket seg mer frihet. Man skal som kjent være forsiktig med hva man ønsker seg. NRK på sin side er skuldertrekkende til at de mister showet. «Denne typen award-show er ikke fremtidens TV», sa NRKs underholdningssjef Charlo Halvorsen til VG. Det bekymrer meg. For hvis ikke fellesskapseide NRK ser verdien av å skape felles opplevelser, hvem skal da gjøre det?

I går leverte Ekstremismekommisjonen sin rapport. Utenforskapet settes under lupen som kilde til ekstremisme, som grobunn for destruktive holdninger og handlinger. Det er tilsynelatende langt fra vintersport og musikkpriser på TV til en av samfunnets største utfordringer. Men samtidig ikke. Spellemann er ikke bare musikk, sport ikke bare sport. Det er minste felles multiplum.

For hvordan forebygger vi utenforskap? Hvordan bygger vi samfunn? Og hva vil det si å være norsk i 2024?

Det svimler for Arbeiderpartiet når bare sju prosent av unge menn nå stemmer på dem.

Kommisjonens mange hundre siders rapport gir vår ledere mange oppfordringer og innspill til konkrete, institusjonelle tiltak. Et robust demokrati er sikkert del av løsningen. Et stort, nasjonalt inkluderingsprosjekt må til. Og kvaliteten på den offentligheten − den felles arenaen − vi skaper sammen vil være den myke enden av forebygginga av utenforskap og ekstremisme, tenker jeg.

En offentlighet som er kilde til fellesskap, fortellinger og kollektive opplevelser som bygger identitet, tilhørighet og lojalitet til hverandre.

Min opplevelse er at det kulturelle gapet mellom generasjonene blir større. Alt går fortere. Hver generasjon sine popstjerner, sjargong og teknologi. Men også verdiene og samfunnssynet virker å endre seg fortere. Kanskje i takt med at medievanene forandres, og kildene til informasjon og desinformasjon øker.

Det svimler for Arbeiderpartiet når bare sju prosent av unge menn nå stemmer på dem. Det store flertallet ønsker seg et annet samfunn enn det sosialdemokratene har bygd for dem. Det gikk jo unna.

Langrenn er helt sikkert ikke framtidas lim og felles referanse.

Samtidig som livene våre i raskere takt oppleves annerledes fra menneskekull til menneskekull, og overføringsverdien mellom generasjonene kanskje avtar, øker også forskjellene i Norge. Livene i storbyer som Oslo, i øst og vest, kan arte seg vidt forskjellig. Blokk mot villa og hytte. Utenlandsferie mot asfaltsommer.

Universitetsutdannede mot fagarbeidere. Fattig mot rik. Hvit mot mørk. Vi kan snakke om helt ulike virkeligheter. Ulike Norge. Hvem skal bygge broene?

I Norge er det ifølge SSB én million innvandrere eller norskfødte barn av innvandrere. Utsiktene i en urolig verden, er mer flyktighet, flere virkeligheter, historier og identiteter. Norge er ikke lenger homogent med én felles historie. Ei heller med en ensartet samtid og like utsikter til framtid.

Snart klarer vi ikke å løfte hodet og se helheten.

Langrenn er helt sikkert ikke framtidas lim og felles referanse. Men vi må faktisk finne, i det minste beholde, plattformer for et delt faktagrunnlag for verdensforståelse. Finne nye ting å samle oss om. Og ytre fiender, som igjen er blitt populært blant statsledere, bør ikke være blant dem.

Vi trenger nye bånd som binder oss, nye referanser som gir oss felles identitet og fortellinger. I dystopiens tid kan vi sette det på spissen og spørre hva det er i vårt fellesskap som vil gjøre at vi en dag kan være villige til å slåss for hverandre? For demokratiet.

Jeg aner ikke hva det skal være eller hvem som skal ta ansvar. Jeg vet bare at et sterkt NRK, og andre store medier, kan sikres politisk og økonomisk for å bremse fragmenteringen og polariseringen. Og jeg er sikker på at Spellemann på TikTok ikke er veien å gå.

I dag er vi på vei mot et samfunn der hver og en av oss sitter bøyd over egen offentlighet i hånda. Snart klarer vi ikke å løfte hodet og se helheten.

(Teksten ble først publisert i Dagsavisen.)