Bånn appetitt

For et par uker siden snakket jeg med en ung vinbonde på Kreta. Store deler av året tilbringer han i USA, der kone og barn bor fast, men familieforpliktelser på gården har gjort ham til en langdistansependler. Samtaler om fallende vinkonsum og stigende klimatrussel, ledet oss sømløst over til middelhavsdietten generelt.

Spis, elsk, lev. Og gjenta.

Ifølge ham sto det ikke så bra til i Hellas i dag, etter tiår med uheldig påvirkning utenfra (les USA). Hans far kunne fortsatt gå oppover i fjellene og plukke et snes ville planter til middagen, mens han selv trolig ville blitt forgiftet ved første forsøk. Hans barn var heller ikke spesielt begeistret for kokte planteblader med olivenolje, sitron eller eddik (horta). Men på spørsmål om i hvilket av sine to hjemland han spiste mest, best og sunnest, kom svaret kontant: «Her, i Hellas. Selvfølgelig!».

Kreta var i sin tid inspirasjonskilden til kostholdet som de siste årene regelbundet blir kåret til verdens beste. Men grekerne har begynt å ligne stadig mer på sine vestlige naboer, med høyt innslag av raske, ultraprosesserte måltider, fordøyd på farten med et stort beger Coca-Cola. Med overvekt, hjerteinfarkt og andre livsstilssykdommer som resultat. Utviklingen er foruroligende, men det er fortsatt et (atlanter-)hav av forskjell på det amerikanske og det greske kostholdet. I hverdagen som til fest.

Teorien består, altså, selv om praksisen forgår.

Jeg kom til å tenke på dette møtet med Antonis Dourakis da jeg forleden leste debatten mellom Aftenposten-journalist Joakim Lund og den gresk-norske kostholdsguruen Fedon Lindberg, som er aktuell med boka «Middelhavskoden». Overskriften på Lunds januar-kommentar var: «Middelhavskostholdet er et av verdens verste». Hans poeng er at middelhavsdietten er konstruert. «Folk spiser ikke sånn.»

Det er jo en konstruert problemstilling. Ingen, ei heller Fedon Lindberg, har påstått at grekere, italienere eller spanjoler i dag er mindre overvektige enn nordmenn, lever betydelig lengre, i gjennomsnitt, eller pådrar seg færre hjerteinfarkt. Som han skriver på side 12:

«Som i Norge, har folk i Sør-Europa i varierende grad gått bort fra sitt tradisjonelle råvarebaserte kosthold og dessverre adoptert den ultraprosesserte maten (selv om mange positive elementer forblir uendret, for eksempel at Hellas har det høyeste forbruket av olivenolje per innbygger i verden og blant det aller høyeste forbruket av frukt og grønnsaker i Europa). Vi mennesker har imidlertid forsøplet planeten og ultraprosessert maten vår til det ugjenkjennelige. (…) Det er på tide at vi tar affære for å motvirke dette så godt vi kan».

Teorien består, altså, selv om praksisen forgår.

Det mest interessante er det nederste nivået, som ikke består av noe spiselig og drikkelig i det hele tatt.

Å hisse seg opp over nivået på matdiskusjonene i Aftenposten, kan framstå som bortkastede kalorier. Men hvis det er noe vi trenger i dag, er det prinsippene som utgjør grunnmuren i middelhavsdietten og beslektede idealer, slik de forekommer i verdens såkalt blå soner (steder i verden folk lever lenge). Det handler ikke bare om å spise lokalt, sesongvariert og mer plantebasert, altså generelt ting som reduserer klimaavtrykket på et måltid. Det handler om en livsstil. Det greske ordet diett betyr ikke å redusere valker før bikini-sesongen, det handler om en kultur og levemåte, og den er verdt å forsvare.

Pyramide-illustrasjoner av middelhavsdietten ser som regel sånn ut: Øverst, der den er på sitt smaleste, finner du rødt kjøtt og søtsaker. Ting du ikke skal spise så ofte. På nivåene i midten finner du kylling og annet lyst kjøtt, ost, jogurt, egg, fisk, frukt, grønnsaker, vin og olivenolje, som du enten skal få i deg daglig eller ukentlig. Et par glass rødvin daglig er helt ok, men bør helst drikkes til måltider.

Senk skuldra, vær sosial, finn en høyere mening med livet.

Det mest interessante er det nederste nivået, som ikke består av noe spiselig og drikkelig i det hele tatt, men mennesker i sosiale settinger. En familie spiser sammen, et middeladrende par danser, noen unger spiller fotball og et eldre ektepar spankulerer. «Vær fysisk aktiv og nyt måltider med andre mennesker», er moralen. Igjen blir vi minnet om det viktigste i middelhavsdietten – det er en veiledning til å leve lange, gode liv. Spis, elsk, lev. Og gjenta.

Den lokalproduserte, økologiske maten på den greske øya Ikaria (en såkalt blå sone) er en av de viktigste årsakene til at folk lever lenger der enn i Hellas for øvrig, men vel så viktig er livsstilen: Få bruker armbåndsur, folk står opp når de våkner og legger seg når de er trøtte, og butikkene har variable åpningstider. Når folk samles til fest og feiring, spleiser alle på mat og drikke. Blir det penger til overs, går de til fattige. Ikaria er ikke et «jeg-sted», men et «oss-sted», som det er blitt sagt.

En Pew-undersøkelse fra 2019 viste at grekerne er de mest bekymra i verden for klimaendringene.

Blå sone-leveviset er blitt destillert til ni punkter. Kun tre av dem handler om mat og drikke, de resterende handler om livsinnstillinger og aktiviteter: Senk skuldra, vær sosial, finn en høyere mening med livet. Mat er fellesskapskultur, noe som fortsatt er høyst levende på Ikaria og på Kreta, spesielt på søndager etter kirketid.

Når livsstilssykdommer, ensomhet, stress og depresjon er blitt epidemier i vestlige land, trenger vi gode inspirasjonskilder for å bryte ut av den onde sirkelen. Basert på lang erfaring er det er større sjanse for å finne kloke råd hos en blid, gammel greker enn fra ei sur, gammel tante i Akersgata.

 

Dette er blant noen av temaene Agenda Magasins nye artikkelserie «Middelhavets grøde» skal handle om; om hvordan klimaendringene påvirker bondens vilkår og sammensetning av vårt matfat, men også hvordan dette henger sammen med veksten i destruktive demokratiske krefter i Europa. Hvis ikke vi forstår hvorfor de mest klimaavhengige innbyggerne i Europa, altså bøndene, til tider framstår som de mest antiklimavennlige, går vi en dyster tid i møte.

Artikkelserien skal fokusere på noen av våre mest populære matvarer, som i mange henseende er definerende for europeisk matkultur, slik den springer ut av Middelhavet gjennom de siste par tusen år. Ikke tilfeldigvis sammenfaller de med middelhavskostholdet, som år etter år blir kåret til verdens beste (og sunneste).

Vil Storbritannia bli et mer populært vinland enn Frankrike?

I år, 2025, kan vi også markere at det er 50 år siden boka «How to eat well and stay well. The Mediterranean way”, som brakte dette folkehelseperspektivet ut i verden, utkom. Den er skrevet av de to forskerne Ancel og Margaret Keys, som regnes som Middelhavskostholdets «far» og «mor».

I de ti artiklene fra de ulike landene i Middelhavet vil vi møte bønder, politikere, produsenter og eksperter som vil fortelle om hvordan klimaendringene påvirker hvordan maten produseres og konsumeres. Den første artikkelen vil handle om vin:

I nyere tid har gresk vin fått en renessanse, etter lenge kun å ha blitt forbundet med retzina og dårlig bulkvin. Men det varme og tørre klimaet på Kreta spesielt, men også sør på fastlandet (Peloponnes), tvinger bøndene til å eksperimentere med andre druesorter som ikke gir kraftige viner med altfor høyt alkoholnivå, eller ved å flytte vinmarkene høyere opp i fjellene. Vi intervjuer blant annet den unge fremadstormende vinbonden Iliana Malihin, som i 2022 fikk hele sin avling overfor Retymno (Kreta) ødelagt av tørke og skogbrann.

En Pew-undersøkelse fra 2019 viste at grekerne er de mest bekymra i verden for klimaendringene.

Vi trekker også veksler på andre berømte vinregioner i Europa, som i Catalonia sør for Barcelona, der et av Spanias største vinselskaper, Torres, har iverksatt en rekke tiltak for å bøte på klimakrisa, blant annet gjenbruker de regnvann, planlegger for bruk av avsalta sjøvann i framtida og får liv i utrydningstrua druetyper som tåler tørke og skadedyr bedre. De har også kjøpt nytt land høyere opp i fjellene, der det er kjøligere og mer nedbør. I 2023 ble Miguel Torres kåre til en av de 100 mest innflytelsesrike klimalederne av Time Magazine.

Middelhavet, som grenser til 21 land, er blitt utnevnte til klimaendringens “hot spot” av FNs klimapanel.

Artikkel nummer to vil handle om olivenolje:

De siste årene har hetebølger, tørke, flom og skogbranner ført til reduserte avlinger av olivenolje rundt hele Middelhavet. Dette har kommet på toppen av matolje-krisa generelt. Matolje er det nye dopapiret, kunne vi lese på TV2.no våren 2022. Årsaken var krigen mellom Ukraina og Russland. 75 prosent av verdens solsikkeproduksjon kommer fra de to landene i krig. Hele verdikjeden i den internasjonale matoljebransjen ble forrykket. Indonesia stanset eksport av palmeolje. Canada, som er verdens største eksportør av rapsolje, hadde kriselav avling i på samme tidspunkt grunnet hetebølge og tørke.

I USA ble bønder oppfordret til å starte produksjon av soyaolje, fordi de største produsentene i verden – Brasil, Argentina og Paraguay – også har blitt utfordret av klimaendringene.

En studie fra Euro-Mediterranean Center on Climate Change viser at Italia må forberede seg på 21 prosent mindre oliven i årene framover. Tilsvarende tall for Hellas, Tyrkia og Balkan er 23 prosent, mens det er hele 80 prosent i Midtøsten. Tre millioner mennesker i verden har oliven og olje som levebrød.

Deretter vil artiklene ta for seg honning, tomater, ost, nøtter, sjømat, sitrus, for å nevne noen matvarer.

Italia må forberede seg på en framtid med begrenset tilgang til tomater fra lokale regioner”

Middelhavet, som grenser til 21 land, er blitt utnevnte til klimaendringens “hot spot” av FNs klimapanel. Hvordan vil dette endre matkulturen og matvanene våre? Vil Storbritannia bli et mer populært vinland enn Frankrike? Når det ikke lenger er mulig å dyrke blåskjell i havoverflatene på grunn av for varme temperaturer, hva vil da skje med nasjonalretten i Belgia? Og hva er Italia uten tomaten?

En Nature Food-undersøkelse fra sommeren 2022 viste at høyere gjennomsnittstemperaturer på kloden vil påvirke dyrkingen av tomater over hele verden, men ingen steder mer enn i Italia. Det gjelder ikke først og fremst de tomatene vi putter i salater, fordi de i all hovedsak er dyrket i drivhus, men de tomatene som dyrkes i åkeren og havner på bokser, i pastasauser og i ketchup. Dette gjelder 40 millioner tonn tomater fra primært USA, Kina og altså Italia.

Med bare et par grader varmere klima i løpet av århundret (med dertilhørende tørke og vannmangel), forventes det at den årlige produksjonen faller med så mye som 60 prosent, og konsekvensen vil altså bli mest dramatisk i tomat-distrikter som Foggia og Emilia Romagna i Italia (som forskerne har studert).

Konklusjonen er blant annet at “Italia må forberede seg på en framtid med begrenset tilgang til tomater fra lokale regioner”.

(Første delen av teksten ble også publisert i Dagsavisen 10/2, 2025.)