Er barnefattigdom årsaken til ungdomskriminalitet?

Den velkjente og nobelprisvinnende samfunnsøkonomen Gary Becker argumenterte i sin klassiske artikkel fra 1974, «Kriminalitet og straff: En økonomisk tilnærming», at all kriminalitet er økonomisk, og at alle kriminelle er rasjonelle. Ifølge ham foretar alle kriminelle kostnyttevurderinger før de begår lovbrudd. Det vil si at de veier gevinsten med å bryte loven opp mot risikoen for å bli tatt og straffet.

Det er ikke er graden av fattigdom som forklarer kriminalitetsnivået, men graden av ulikhet i samfunnet.

Det høres logisk ut. Hans andre viktige påstand har kanskje fått mindre oppmerksomhet, men er vel så viktig: han la til at kriminalitet påvirkes også av graden av ulikhet i samfunnet. Jo større den sosiale ulikheten er, jo større blir gevinsten for den fattige lovbryteren. Dermed konkluderer han med at kriminalitet naturligvis vil bli et større problem i samfunn med høyere ulikhet. Dette er i ettertid er blitt bekreftet av mange studier.

Det er viktig å understreke at det ikke er graden av fattigdom som forklarer kriminalitetsnivået, men graden av ulikhet i samfunnet. En omfattende internasjonal Gallup-undersøkelse med 148 000 respondenter i 142 land, viser en klar sammenheng mellom inntektsulikhet (målt ved Gini-koeffisienten) og graden av kriminalitet og folks følelse av utrygghet. Venezuela trekkes frem som et eksempel på at land hvor økning i ulikhet korrelerte med økning i kriminalitet og utrygghetsfølelse.

Det å være fattig er altså ikke i seg selv en trigger for å begå kriminelle handlinger. Men når fattige blir eksponert for rikdom rundt seg, så øker sannsynligheten for kriminalitet. I en studie fra 2014 viste forskerne Daniel Hicks og Joan Hamory Hicks at de amerikanske delstatene som hadde størst ulikhet i synlig forbruk i løpet av en 20-årsperiode – varer som klær, smykker, biler og å spise ute – også opplevde mest av voldelig kriminalitet.

Når fattige blir eksponert for rikdom rundt seg, så øker sannsynligheten for kriminalitet.

Disse to forskerne utvidet perspektivet ved å flytte fokus fra inntektsulikhet til den synlige manifestasjonen av ulikheten. Når vi for eksempel ser noen som har fancy klær, dyr klokke eller en prangende bil som kjører nedover gaten, danner vi oss et inntrykk av andres sosiale og økonomiske status, og samtidig også av vår egen plass i samfunnet. Når folk rundt oss blir rikere, øker det våre standarder for hvor mye som er «nok» – for den eneste måten vi kan bestemme det, er ved å sammenligne oss med andre. Når vennene og naboene dine begynner å installere benkeplater i skinnende kvarts, ser plutselig din granittbenk litt shabby ut.

I Norge legger velferdsstaten godt til rette for at alle skal kunne lykkes, uavhengig av foreldrenes sosiale status. Vi har heldigvis ikke så høy ulikhet som i USA, men også her er ulikheten økende. De rike blir rikere, samtidig som andelen barn som lever i vedvarende fattigdom har økt drastisk de siste årene. Tall fra SSB viser at det i 2018 bodde nærmere 111 000 barn under 18 år i familier med vedvarende lavinntekt. Det utgjør 11,3 prosent av alle barn. Familier med innvandrerbakgrunn og enslige forsørgere er overrepresentert. Barn med innvandrerbakgrunn utgjorde 57,2 prosent av alle fattige barn i 2018.

Det er ikke tilfeldig hvilken sosial profil som dominerer blant kriminelle og innsatte i norske fengsler. Det er flest menn, flest med lavere utdannelse og flest med lav inntekt. En studie fra SSB viser at hele 93 prosent av fangene – uavhengig av alder – har levekårsproblemer på minst ett sentralt område. Bare 6 prosent av alle innsatte har en eller annen form for høyere utdanning. Hele to av tre fanger har kun utdannelse fra ungdomsskole eller bare avsluttet barneskolen.

Det er ikke tilfeldig hvilken sosial profil som dominerer blant kriminelle og innsatte i norske fengsler.

I SaLTO-rapporten for 2020 går politiet og Oslo kommune grundigere til verks for å undersøke den sosiale profilen til unge lovbrytere under 18 år. Der kommer det frem at flertallet er gutter med minoritetsbakgrunn fra Oslo øst. De kommer ofte fra familier med vedvarende lav inntekt. Over 40 prosent av dem bor sammen med bare mor, samtidig som de bor trangt med relativt mange søsken i familien. Et kjennetegn ved deres levekår er også at de flytter hyppig.

Det er alt fra relativ fattigdom og deprivasjon til familiesituasjon og forhold hos de konkrete individene som kan forklare kriminalitet. Den gode nyheten er at de fleste faktorene kan adresseres politisk. For eksempel ustabile boligforhold som hindrer unge i å få stabile relasjoner. Eller trange leiligheter med store søskenflokker som fører til at noen ungdommer tilbringer mye mer tid i gata på kveldstid. Noe som igjen øker risikoen for å havne i kriminelle miljøer som henger der ute. Noen forhold har også med lokalsamfunn å gjøre. Opphopning av sosiale problemer i visse bydeler genererer kriminalitet som blir selvforsterkende på grunn av gjengdannelse.

For fattige ungdommer er kriminalitet ofte den eneste måten de kan skaffe seg dyre forbruksvarer på. Da A- og B-gjengen var dominerende gjenger i Oslo på 1990-tallet og tidlig på 2000-tallet, likte de å vise fram sine dyre biler og tjukke gullkjeder. På denne måten demonstrerte de sin makt og krevde respekt i gatebildet. (Navnene kom av at A-gjengen kjørte Audi og B-gjengen BMW). Også i dag fungerer gjengmedlemmer som forbilder for mange unge fattige gutter i Oslo som lar seg rekruttere til gjengkriminalitet. Når suksess via normale kanaler i samfunnet fremstår som uoppnåelig, kan kriminalitet og gjengdeltakelse fungere som en alternativ måte å finne tilhørighet og skaffe seg status på.

Det å forstå disse mekanismene er ikke det samme som å unnskylde kriminalitet.

Det å forstå disse mekanismene er ikke det samme som å unnskylde kriminalitet. Vi må jobbe for at alle barn får gode oppvekstsvilkår, og skape bedre muligheter for sosial mobilitet. Det er essensielt å hindre at fattigdom går i arv. Ingen skal behøve å stå med lua i hånda. Ingen skal behøve å stjele heller. Å berike seg på bekostning av andre gjennom kriminell atferd er totalt uakseptabelt. At du er fattig, gjør det absolutt ikke mer legitimt å rane noen på gata med kniv eller trusler for å skaffe seg den nyeste iPhonen på markedet. Dette er noe vi aldri må tolerere og se gjennom fingrene med. Men vi må ha to tanker i hodet samtidig. Som den tidligere Labour-lederen Tony Blair sa en gang: «We should be tough on crime and tough on the underlying causes of crime.»