Barnevernet må handle som foreldre

Er det god omsorg å låse døren om natten for et barn som ruser seg, stikker av eller utagerer ute? Ja! Det handler ikke om straff, men om trygghet, ansvar og grenser. Da bør også Barnevernet kunne låse døren. Vi forventer vel at foreldre til barn som begår kriminalitet ikke bare skal tenke på sitt eget barn – men også tenke på nabolaget, miljøet eller samfunnet rundt? Det samme må vi forvente av Barnevernet.

Det er et dobbelt svik – både mot ofrene og mot barna selv.

Omsorg handler ikke bare om frihet og trygge voksne å snakke med, men også om rammer, ansvar og respekt – både for barnet og for fellesskapet.

Et dobbelt svik
Likevel ser vi gang på gang at ungdom under barnevernets omsorg begår grov kriminalitet. Ungdom som rømmer fra institusjoner og begår vold, ran og overgrep. Barn som samfunnet allerede har tatt ansvar for, men som likevel fortsetter på en farlig kurs. Det er et dobbelt svik – både mot ofrene og mot barna selv.

Det er ikke i barnets beste å få lov til å stikke til byen midt på natta.

En far fortalte meg nylig om datteren som ble dratt inn i et farlig miljø – ledet av en 15-åring under barnevernets omsorg. Gutten manipulerte henne og andre ungdommer og skapte både drama og kriminalitet. Faren reagerte på at denne ungdommen fikk overnatte andre steder uten at Barnevernet hadde kontroll på hva han gjorde. «Han lagde ruiner rundt seg», sa faren fortvilt.

Grenser må settes

Barn i barnevernets institusjoner skal ha mulighet til å bevege seg fritt og ha kontakt med omverdenen. De er under omsorg – ikke straff. Men grensesetting og restriksjoner må ikke forstås som kontroll. De kan være en del av selve omsorgen. Det er ikke i barnets beste å få lov til å stikke til byen midt på natta, overnatte hos hvem som helst eller begå kriminalitet ute.

Når lovverket hindrer voksne i å beskytte, har vi et problem.

Dette krever at Barnevernet får et tydeligere mandat. De må kunne gjøre det samme som foreldre gjør hver eneste dag: sette grenser, si nei, skape trygghet. Når lovverket hindrer voksne i å beskytte, har vi et problem. Loven må gi Barnevernet mulighet til å utøve faktisk omsorg.

Lovendringer er ikke nok
Regjeringen har nå varslet flere endringer som peker i riktig retning. De vil forlenge perioden institusjoner kan låse døra, begrense besøk og barns tilgang til telefon og internett fra to til fire uker. I dag er det bare såkalte atferdsinstitusjoner som har disse virkemidlene, men regjeringen foreslår at alle barnevernsinstitusjoner skal kunne bruke dem når det er nødvendig. Det er også vedtatt at institusjonene skal få rett til innsyn i barns elektroniske kommunikasjon – en lovhjemmel som skal på plass innen 2026. Slike tiltak kan bidra til å beskytte barn mot både utnytting og farlig atferd.

Tydelige retningslinjer

Men lovendringer alene er ikke nok. På noen institusjoner brukes ikke engang de virkemidlene som allerede finnes, selv når behovet er åpenbart. Det handler om usikkerhet – og en kultur der mange vegrer seg for å gripe inn. Prinsippet om at inngripende tiltak skal være «siste utvei» tolkes ofte så strengt at Barnevernet nøler, selv når de vet at tiltaket ikke virker. Barnekonvensjonen sier at man skal prøve minst inngripende tiltak først, men den sier ikke at man skal stå og se på mens et barn skader seg selv eller andre. Foreldre tenker ikke slik. Vi gjør det som er nødvendig – når det trengs.

Vold, ran og overgrep kan gi varige traumer.

Her bør Bufdir komme med tydeligere retningslinjer som gir ansatte trygghet i hvilke grep de faktisk kan ta.

Barnets beste og samfunnsvern
Et annet problem er den snevre tolkningen av hva som er barnets beste. Å balansere mellom barnets beste og samfunnsvern er krevende. Barnets beste skal alltid være et grunnleggende hensyn, men en ordning der barn under offentlig omsorg fortsetter å begå grov kriminalitet, ivaretar verken barnet eller samfunnet.

Det handler om å beskytte, ikke straffe.

Også ofrene for ungdomskriminalitet – mange av dem barn og unge selv – har krav på beskyttelse. Vold, ran og overgrep kan gi varige traumer. Også disse barna omfattes av Barnekonvensjonen, som pålegger staten å beskytte barn mot vold og mishandling. Hvis man ikke alltid kan sette barnets beste foran hensynet til samfunnsvern, må man i det minste ta hensyn til de andre barna som blir berørt – som datteren til faren jeg nylig snakket med.

Ikke bare administrasjon

Omsorg uten ansvar er ikke omsorg. Barnevernet må få de rammene, kompetansen og det handlingsrommet som kreves for å utøve reell omsorg – ikke bare administrere tiltak. Det handler om trygghet, ikke kontroll. Det handler om å beskytte, ikke straffe. Og det handler om å gi barna det de aller mest trenger: voksne som hjelper dem tilbake til et verdig liv.

Barn trenger noen som forstår dem. Noen som stiller opp for dem. Og noen som samtidig våger å si nei når det er nødvendig. Bare slik kan vi hindre rømninger, vold og nye ofre. Barnevernet må med andre ord gjøre det samme som vi forventer av foreldre.