Til beinmargen ubehagelig om Utøya

«Filmen er ikke for alle», sa regissør Erik Poppe til NRK om filmen Utøya 22. juli. Etter å ha sett filmen er det vanskelig å ikke være enig i det. Og filmen vil nok oppleves ulikt, avhengig av hvilket forhold man selv hadde til terrorangrepet i 2011. Noen var der selv. Noen mistet barn, søsken, venner. For meg ble Utøya-angrepet en viktig del av de årene jeg brukte i ungdomsorganisasjoner. Ikke fordi jeg var der, for det var jeg ikke, men fordi det likevel kastet en svart skygge av alvor over det arbeidet vi gjorde, og fordi ingen klarte å fri seg helt fra tanken om at man like gjerne kunne ha vært på Utøya selv.

Selv om det sitter innbrent i minnet akkurat hva jeg gjorde den dagen, er det kanskje ikke før nå jeg helt har forstått hvordan de jeg kjenner må ha hatt det, i de 72 minuttene de ble skutt på og flyktet fra skudd. Derfor er Utøya 22. juli en viktig film.

Utøya 22. juli forteller en historie som står på egne bein: hvordan det kunne oppleves å være der

Jeg må innrømme jeg var litt nervøs for om filmen skulle klare å holde seg flytende. Å lage en film om et nasjonalt traume, som attpåtil sitter friskt i minnet til mange, gir stor fallhøyde. Men filmen er sterk. Fraværet av hollywoodske arketyper og et tydelig plott i tradisjonell forstand gir filmen en følelse av at det er en skildring av hva som faktisk skjedde. Rulleteksten understreker at filmen bare forsøker å presentere én av mange virkeligheter som finnes om Utøya-angrepet. Men den virkeligheten som presenteres ligger tett opp mot de historiene man har hørt fra flere av de overlevende. Dialogen er troverdig. At en eksplosjon i Oslo sentrum skulle resultere i en diskusjon om krigen i Afghanistan, er akkurat det som kunne ha skjedd på en sommerleir i en politisk ungdomsorganisasjon. Eller at Don Juan fra Rogaland ser sitt snitt til å flørte med jenta han er i den ytterste livsfare sammen med – absurd som det kan lyde, er det akkurat noe som kunne ha skjedd.

Men det er skuddene, igjen og igjen og igjen og igjen og igjen, som aller mest preger filmen, og som jeg, et døgn etter å ha sett filmen, fremdeles blir litt shaky av. Å lage et språk for den dødsangsten som AUFerne opplevde i 72 minutter i strekk på Utøya, er nødvendig om Utøya-angrepet skal forstås og håndteres. Og det skal vi i all overskuelig framtid. Hvordan det opplevdes å være der må være en del av fortellingen. Det er hva denne filmen bidrar til. Jeg forstår dem som har ment at Breiviks høyreekstreme og rasistiske ideologi også må håndteres av fiksjonen. Jeg er enig. Men Utøya 22. juli forteller en historie som står på egne bein: hvordan det kunne oppleves å være der. Og fra start til slutt er det jo en fortelling om hva høyreekstremisme innebærer.

Som demokrati er det i fiksjonen at de aller sterkeste følelsene blir behandlet best.

Å håndtere et nasjonalt traume som Utøya-angrepet må følge flere spor samtidig. I rettssystemet har vi vist at vi er et annet land i dag enn da det ble innført dødsstraff og unntakslovgivning etter andre verdenskrig. I politikken har Gjørv-kommisjonen fått fram i lyset at beredskapen sviktet den dagen i 2011 og at det må håndteres av politikerne. Men for at budet om mer demokrati og mer åpenhet skal ha et konkret innhold, må også film, bøker, musikk, billedkunst, dikt bli laget om Utøya. Utøya 22. juli er en til beinmargen ubehagelig film, men det finnes ikke et juridisk eller politisk språk som kan forklare hvordan det var. Som demokrati er det i fiksjonen at de aller sterkeste følelsene blir behandlet best.