Berettiget sinne

Protestene i Europa, og i mange andre deler av verden, får meg til å tenke på pamfletten «Bli sint!», som franske Stéphane Hessel skrev i 2010, 93 år gammel, tre år før han døde.

Hessel skriver i korte tekster om gode grunner til å være sint på verden av i dag, og pamfletten er et opprop mot alt annet enn å besinne seg. For som en eldre politiker jeg kjenner, sa til meg en gang: Når virkeligheten taler til oss, bør vi lytte. Virkeligheten i dag skriker, og det gjorde den også i 2010 for Hessel.

Det sinnet mange ungdommer føler i dag, og som blir tydelig på europeiske gater, kom ikke brått, det kom med en forsinkelse, fordi vi som gikk foran ikke banet god nok vei for dem. Vi gjorde det ikke tydelig nok hva sammenhengene var, når de opplevde at skolene ble fattigere, mens de rikeste ble rikere, når sykehus måtte spare og ble pålagt økonomisk overskudd, mens private banker betalte ut overskudd til eierne med våre renteøkninger, når lederlønninger skjøt i været mens vanlige folk kunne bli arbeidende fattige, når vi ga de unge et samfunn der alt fra boliger til barnehjem, fra egen nedstemthet til alles natur, ble et marked.

Vi voksne kunne ha prøvd bedre. I stedet ble våre unge en generasjon som måtte forstå samfunnsveven selv.

Oppå alt dette fikk vi militarisme som bevis på at lederskapet i verden ikke evner å forvalte vervene de har fått – eller tatt. Samfunnskontrakten har gått på et realt brudd, og det er ikke ungdommens skyld.

Det er mer komplisert å forklare en snikende nyliberal ideologi som listet seg inn i politiske vedtak og deregulerte, splittet opp, privatiserte og maste om snillisme og arbeidslinje, enn det er å peke på en innvandrer å gi denne skylden for det meste av misnøye. Det krevende i politisk kompleksitet, versus det enkle i rasisme, er også Hessel innom.

Men vi voksne kunne ha prøvd bedre. I stedet ble våre unge en generasjon som måtte forstå samfunnsveven selv, og man kan si hva man vil om sosiale medier, men de har også sine positive sider. Som å gi enkle forklaringer på hvem som vever veven, hvem som eier veven og hva bildet forteller oss.

Hessel skriver om det som gjør ham sint i 2010, og det er som å lese et sammendrag av tiden vi lever i nå: Økende økonomisk ulikhet, nazisme, klimaødeleggelser, angrep på menneskerettigheter og til slutt det han beskriver som hans «viktigste sinne: Palestina, Gazastripen og Vestbredden. Denne konflikten er selve innbegrepet på en kilde til sinne».

Det er en følelse mange unge deler i dag, og det ingen tilfeldighet at skolekamp og Palestina henger sammen.

I 2009 kom Richard Goldstones – den jødiske, sørafrikanske dommeren – sin rapport om Gaza, der den israelske hæren beskyldes for å ha begått handlinger som kan sidestilles med krigsforbrytelser, og kanskje også med forbrytelser mot menneskeheten. Hessel reiste samme år til Gaza for å studere hva rapporten dokumenterte, og skriver:

«Gaza er et fengsel under åpen himmel. Et fengsel der de ordner seg for å overleve».

Håpet ligger i ikkevold.

Hessel var ikke hvem som helst. Han var født i Berlin, moren var tysk, faren jødisk, og familien ble en av avantgarden i Paris mellomkrigstiden, før krigen avbrøt barnas studier og livet de hadde kjært. Hessel blir så en del av Charles de Gaulles frie franske styrker, før han arresteres og sendes til ulike konsentrasjonsleirer, der han overlever tortur, og har flere runder pur flaks som gjør at han kan reise hjem til kone og barn i Paris etter krigen. «Da jeg fikk livet tilbake, måtte jeg bruke det til noe», skrev han i sine memoarer.

Hessel utdannet seg til diplomat, fikk jobb i FN, og utarbeidet sammen med 11 andre komitémedlemmer FNs universelle menneskerettigheter. Han jobbet senere aktivt for Algeries uavhengighet fra Frankrike, og ble FN-ambassadør i Genève. Da Frankrike i 1995 valgte Jacques Chirag til president, meldte Hessel, opprørt over dette valget, seg inn i sosialistpartiet.

Da Hessel og hans kone med dine diplomatpass slapp inn i Gaza i 2009 mens resten av reisefølget ikke gjorde det, så han hvordan Hamas sendte raketter inn mot israelske byer, «som en reaksjon på den isolasjonen og innesperringen Gaza-beboerne befinner seg i». Nei, skriver han, Hamas tjener ikke noe på dette, bevegelsen tjener ikke på dette, men terrorisme er en form for oppgitthet over en situasjon der man okkuperes med militære midler som er ens egne uendelig overlegne, og da kan ikke reaksjonen bare være ikkevoldelig.

For selv når palestinere protesterer fredelig, skriver han, kaller israelske myndigheter dette absurd nok for «ikkevoldelig terrorisme».

Det hindrer ikke Hessel i å mene at håpet ligger i ikkevold, at fremtiden bygges på ikkevold, i forhandlinger, forsoning, i å hindre hat i å bygge seg opp, i å bygge på menneskerettigheter og bli sint når de brytes. Og aldri gå på akkord med dem.

Hva er det som lammer sinnet vårt?

Forfatter Vigdis Hjorth skriver i forordet til den norske oversettelsen av Hessels pamflett: «Hvis vi fikk besøk fra fjerne sivilisasjoner, ville de sikkert straks spørre om å få en samtale med direktøren for det hele. For en elendig organisering på den lille planeten som langt borte ser idyllisk blå ut».

Hva er det som lammer sinnet vårt? Hjorth foreslår at det handler om skam, en skam som kommer som en konsekvens av at «denne grovt urettferdige verdenen er fornedrende for alle», en skam som føder sin tvilling; hovmodet, og som lindrer skammen – «den vanskeligste av alle følelser» – når vi kan tenke: Vi har fortjent rikdommen og vil ikke dele.

Det høres umiddelbart kjent ut.

Skoleelevene ber ikke om luksus.

Elevene i Frankrike protesterer mot rotter i korridorene, ødelagte toaletter, tak som lekker, mangel på lærere og klasserom som blir uutholdelig varme. Ifølge Le Monde er franske videregående skolebygninger i gjennomsnitt 65 år gamle. I et intervju med nyhetsbyrået AFP fortalte 18 år gamle Abdel fra Bagnolet at han mistet nesten et helt skoleår i biologi fordi læreren manglet, og vikaren som til slutt kom, egentlig underviste i engelsk. Ved en annen skole fortalte eleven Amine til Le Monde at toalettene manglet dører, papir og såpe. De ber ikke om luksus.

Ifølge det franske forsvarsdepartementet foreslås det å øke forsvarsbudsjettet med rundt 68 milliarder norske kroner bare i 2027, til totalt rundt 663 milliarder kroner. Til sammenligning krever de store franske elev- og studentorganisasjonene en krisepakke på rundt 105 milliarder kroner til bedre utdanning, flere lærere, flere studieplasser og studentvelferd.

Jeg husker jeg under Arendalsuka i år kjente det gikk kaldt nedover ryggen min da Peter Frølich (H), leder av Stortingets utenriks- og forsvarskomité, sa klart og tydelig at et sterkere norsk forsvar vil bety mindre penger til velferd. Utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) uttrykte noe av det samme under debatten: «For å være helt ærlig, når vi bruker mye mer på forsvar, blir det ikke mye penger igjen til andre ting».

Folk skjønner hvem som må betale prisen her, både i form av levekår og egne liv.

Det er lett å snakke pompøst om at «vi» tåler velferdskutt, når de som snakker, ikke selv kutter i noe som helst, fordi de kan betale seg unna. Opprustning og krig har et soleklart klasseperspektiv både for sivil og soldat. Det var mange som spådde at opprustningen og krav til verneplikt for flere, ville komme med sosial uro og protester på kjøpet, og det skjer i Europa nå. Folk skjønner hvem som må betale prisen her, både i form av levekår og egne liv.

Hessel skriver i «Bli sint!» at kappløpet og konkurransen om penger aldri har vært så oppmuntret som nå. Denne pengemakten, skriver Hessel, var den samme som motstandsbevegelsen en gang slåss mot. Han håper de unge ikke lar seg imponere av alt dette, fordi han ser at det hele kommer til å true både fred og demokrati.

Han fikk rett, og det utvalget av unge mennesker som utgjør den moderne motstandsbevegelsen, kjemper for mye mer enn klasserom uten rotter.

 

Denne teksten sto først på trykk i Dagsavisen.