Biden er rett man til rett tid

Det er en tid for helter og store menn, og det er en tid for anstendighet og hard jobbing.

NEW YORK – Det er lett å undervurdere Joe Biden. Den nye amerikanske presidenten har blitt avfeid som en partilojalist, en opportunist og en levning fra den korrupte makteliten. I en artikkel i det konservative tidsskriftet National Review ble Biden i overskriften omtalt som «legemliggjøringen av middelmådighet». Den var skrevet av den tidligere aviseieren og domfelte bedrageren, Conrad Black — en konservativ beundrer av «store menn». Biden er ingen «stor mann». Men en person med mer enn 40 års fartstid fra det harde politiske livet i Washington, og som ble valgt som president i en alder av 78 år, kan ikke avfeies så lett. Han er i det minste en svært dreven politiker.

Hvis Biden noensinne har hatt en original ide, har han gjemt den godt

Biden er verken en briljant tenker eller en heroisk leder. Han har heller ikke noen unik utstråling, noe som er forfriskende etter fire år med spektakulært vanstyre under Donald Trump. Hvis Biden noensinne har hatt en original ide, har han gjemt den godt. Da han stilte som presidentkandidat i 1988, tyvlånte han formuleringer fra en tale av den britiske politikeren Neil Kinnock. Biden la i det minste ikke skylden på taleskriveren, noe Trump og hans kone Melania har gjort når tilsvarende feil har blitt begått.

Spørsmålet er om liberale demokratier er tjent med briljante eller heroiske ledere

Spørsmålet er om liberale demokratier er tjent med briljante eller heroiske ledere. Slike skikkelser kan være spesielt ettertraktet i vanskelige tider. Men som den amerikanske forfatteren Gore Vidal har sagt: «Store ledere fører store kriger.» Intellektuelle ledere med store ideer kan også gå seg vill. Mange tåler ikke kritikk fra folk som ikke vil se ting på deres måte. De har lite til overs for de som ikke tenker like klart som dem. Men fremgangsrike politikere må tåle dumskaller. Det er en del av jobben.

Radikale og «revolusjonære» mennesker ser ofte ned på det liberale demokratiet, fordi det blir forbundet med middelmådighet. Den avdøde franske advokaten Jacques Vergès, som forsvarte venstreradikale terrorister, ga uttrykk for denne holdningen: «Helt siden jeg var liten … har jeg følt meg tiltrukket av storhet … til ideen om skjebnen, ikke lykke. Under sosialdemokratiet har lykkebegrepet mistet sin glans.»

Det finnes selvsagt historiske øyeblikk da selv demokratier trenger sine helter

Han har et poeng. Det er noe middelmådig med lykke, det motsatte av det romantikerne kalte Sturm und Drang. Men «jakten på lykke» er nedfelt i det amerikanske arvematerialet, formulert av Thomas Jefferson i Uavhengighetserklæringen. Det er kanskje derfor revolusjonære på høyre- og venstresiden gjerne ser ned på USA.

Det finnes selvsagt historiske øyeblikk da selv demokratier trenger sine helter. Neville Chamberlain, en konservativ og kompromissvillig politiker, var ikke den lederen landet trengte for å stå imot Hitler i 1940. I fredstid var Chamberlain en brukbar statsminister, mens Winston Churchill var ansett som en upålitelig og høylytt pratmaker. Men i mai 1940, da britene neppe var beredt på å utkjempe en krig mot Nazi-Tyskland, trengte landet en høylytt romantiker som Churchill til å oppildne landet til heroisk innsats.

I jakten på lykke er man bedre tjent med en leder som Biden

Men slike historiske øyeblikk tilhører sjeldenhetene. Dessverre har alt for mange amerikanske etterkrigs-presidenter forsøkt å etterligne Churchill, framfor Chamberlain, noe som til tider har ført til unødvendige kriger. Jakten på lykke gis sjelden gode betingelser av de som søker nasjonal storhet og ære på slagmarken. I jakten på lykke er man bedre tjent med en leder som Biden.

Men kanskje vi nå er inne i en av de sjeldne historiske øyeblikkene da heltemot og store vyer er på sin plass. Som Biden sa da han vant valget, står vi overfor en rekke farer: en pandemi, en alvorlig økonomisk krise og manglende tillit til demokratiske institusjoner. I tillegg kommer de mange høyrepopulistiske demagogene som har dukket opp rundt om i verden. En betydelig andel av den amerikanske befolkningen tror Biden har «stjålet» valget — etter at de har blitt bombardert med ondsinnet propaganda.

På noen måter vil Bidens utfordringer være større enn Roosevelts

Den nylig innsatte presidenten blir noen ganger forhåpningsfullt sammenlignet med Franklin D. Roosevelt. Mange av Bidens tilhengere tror — med rette, etter min mening — at tiden er kommet for en oppdatert New Deal og omfattende politiske reformer. For mye penger er samlet på for få hender. Og for mye har blitt ødelagt de siste fire årene, ikke minst ideen om at det finnes noe som kan kalles sannhet.

På noen måter vil Bidens utfordringer være større enn Roosevelts. Selv om den økonomiske krisen var verre på 1930-tallet, hadde Roosevelt et stort flertall bak seg i Kongressen, og det republikanske partiet var ikke trollbundet av en farlig kult. New Deal var en stor bragd. Men til tross for sin «aristokratiske» væremåte, var Roosevelt verken en briljant eller heroisk mann. I likhet med Biden, var han en dyktig politiker.

Og i likhet med Biden var Roosevelt visselig ingen revolusjonær. Det han satte seg fore var å redde den amerikanske kapitalismen. Han var en reparatør, en fikser. New Deal ble gjennomført, ikke fordi Roosevelt var et geni eller en helt, men fordi nok mennesker stolte på at han handlet i god tro.

Biden mangler storhet, men oppveier det med sin anstendighet

Det er nøyaktig det samme folk forventer av Biden. Han må redde det amerikanske demokratiet fra den politiske krisens herjinger. For å få til dette, må han gjenopprette tilliten til systemet. Han har lovet å gjøre landet mindre polarisert og gjenopprette et anstendig og sannferdig offentlig ordskifte. I dette henseende er hans mangel på karisma muligens hans største styrke. Han mangler storhet, men oppveier det med sin anstendighet.

Er det nok til å presse igjennom de nødvendige politiske endringene? Dette avhenger selvsagt ikke bare av ham. Alle de store reformforslagene kan renne ut i sanden dersom de møter på stor nok motstand fra republikanerne. Men det vil nok være lettere for ham å lykkes enn det ville ha vært for mer prangende og radikale politikere. En erfaren politiker som Biden vet nøyaktig hvordan systemet virker — kompromissene, klappene på skulderen, å vite når man skal legge press på folk og evnen til å tåle dumskaller uten å fortrekke en mine. Han er muligens akkurat den lederen USA trenger nå.

Vi bør i det minste håpe på det. Da han flyttet inn i Det ovale kontoret, fjernet Biden bysten av Churchill som Trump så synlig hadde plassert bak skrivebordet. Dette er ingen dårlig start.

Oversatt av Marius Gustavson

Ian Buruma er forfatter av flere bøker. Den siste er The Churchill Complex: The Curse of Being Special, From Winston and FDR to Trump and Brexit.