Bidens 100-dagers revolusjon

Joe Biden er den eldste personen til å bli innsatt som president i USA, men det har ikke hindret ham i å være effektiv. I løpet av sine første hundre dager har han satt rakettfart i vaksineringen, rensket forvaltningen for ideologer, omgjort beslutninger fra den forrige administrasjonen og ikke minst fått vedtatt en koronapakke på to billioner dollar. Det er mer enn Italias brutto nasjonalprodukt.

Han har også vist seg å være en ulv i fåreklær. Biden sin valgkamp handlet om å samle amerikanerne. Etter fire år med polarisering og populisme, skulle han reach across the aisle. Kaoset skulle ta slutt, Amerika skulle bli normalt igjen, og med all hans erfaring som senator og visepresident, var han mannen som bedre enn noen kunne samle landet. Så mye at «America United» var det offisielle slagordet for innsettelsesseremonien hans. Slik ble det ikke.

Joe Biden er den eldste personen til å bli innsatt som president i USA, men det har ikke hindret ham i å være effektiv

«You never want a serious crisis to go to waste. And what I mean by that is an opportunity to do things you think you could not do before» sa Rahm Emanuel, som var Obamas stabssjef mens Biden var visepresident. Han er ikke den første politikeren som har sagt det: det er når verden er usikker og folk er redde at hjelp fra oven er velkommen. For første gang på flere tiår, vil flertallet av amerikanerne at staten skal gjøre mer for å løse landets problemer. Den åpningen har Biden tatt.

Like etter at koronapakken ble vedtatt, la Biden frem en «infrastrukturpakke», en del av en varslet satsing på tre billioner dollar. Navnet har den fått fordi infrastruktur tradisjonelt har støtte fra begge sider i politikken. Men i denne pakken er de største utgiftspostene sosiale tjenester for eldre og uføre og subsidiert husvære. Det er nye skoler, fornybar energi, subsidier for å legge fabrikker til USA og omskoleringsprogram.

Senere i april kommer en plan fokusert på helse og tiltak for yngre barn (så mødrene kan komme seg på jobb). Prioriteringene i disse «ekstrapakkene» følger de generelle budsjettføringene Biden la frem denne måneden. Der vil han øke utgifter til utdanning med 40%, med fokus på skoler i fattige områder, og bruke 14 milliarder dollar mer på klima- og miljøtiltak. Og han har flaks: lokket på offentlig forbruk som ble vedtatt i 2011 for å begrense budsjettunderskuddet, utgår etter ti år. Altså akkurat nå, når Biden skal innfri valgkampløftet om å skape en ny, grønn, sosial økonomi, bedre enn den gamle, som var basert på karbon og ulikhet.

For første gang på flere tiår vil flertallet av amerikanerne at staten skal gjøre mer for å løse landets problemer. Den åpningen har Biden tatt

Pakkene har lite med korona-lavkonjunkturen å gjøre. Den amerikanske økonomien er på vei tilbake der den var ved begynnelsen av 2020. Men USA er blitt mer urettferdig: de som allerede hadde godt betalte kontorjobber, flyttet kontoret hjem. De som jobbet på restaurant, ble arbeidsløse. De som sparer i aksjemarkedet har tjent penger på pandemien, mens de som mistet jobben kan finne ut at de ikke lengre er kvalifiserte for den nye verden.

Like før Lyndon B. Johnson lanserte «The Great Society», de store sosiale reformene på sekstitallet, hadde han vunnet nesten alle delstatene i valget i 1964. Han bygde koalisjoner på tvers av partilinjen. Republikanere som Gerald Ford og Nelson Rockefeller var opptatt av civil rights og stemmerett for svarte. Og selv om Richard Nixon og republikanerne som fulgte prøvde å få slutt på noen av velferdsprogrammene, besto de i forskjellige former.

I motsetning til i 1964, var valget i 2020 et svakt valg for demokratene. Selv om Biden sin fløy ofte skryter av at de fikk flere stemmer enn noen amerikansk president i historien, skal man ha dårlig hukommelse om man har glemt hvor spennende valget var. Biden tok ikke over presidentembetet med et mandat til å reformere Amerika: de fleste som stemte på ham, gjorde det fordi han ikke var Donald Trump. Og republikanerne liker å minne oss på at Biden vant færre counties (kommuner) enn noen annen president. Biden stiller ikke med et sterkt mandat for å gjennomføre den grønne økonomiske revolusjonen som han lovte under valgkampen.

Selv om valgmandatet er svakt, er det håp. Etter at planen kom ut, ser det ut til at velgerne liker det de ser

Men selv om valgmandatet er svakt, er det håp. Etter at planen kom ut, ser det ut til at velgerne liker det de ser – ikke bare den tradisjonelle infrastrukturdelen, men også skoler, eldreomsorg, medisinsk teknologi, tilgang til høyhastighets internett, til og med subsidierte boliger. Dersom det er nok penger til mange nok grupper, så kan det hende pakken får støtte også blant republikanske velgere.

Det er lett å ville ha ting og det er kanskje blitt lettere å ta imot hjelp fra det offentlige. En myte i amerikansk politikk har vært at de som ville tjene mest på statlig støtte, arbeiderklassen, er mot den (siden 70-tallet, har hvite arbeidere i økende grad stemt republikansk). En populær forklaring har vært «den amerikanske drømmen»: vanlige folk vil ikke at de rike skal betale mer skatt fordi de selv håper å bli rike en dag.

Men i et USA hvor det blir stadig vanskeligere å bevege seg oppover i pyramiden og hvor folk ikke lenger kan forvente å ha det bedre enn foreldregenerasjonen, er kanskje den amerikanske drømmen til slutt blitt nettopp det: en drøm. Og kanskje den amerikanske middelklassen er blitt realister. Middelklassen nyter ikke godt av verdiskapingen i et samfunn hvor det bare er de aller rikeste som har blitt rikere de siste tiårene. Republikanernes argument om at velferdsprogrammer skaper velferdsavhengighet, holder ikke i dag, når stereotypen de har brukt som skrekkeksempel siden syttitallet, en svart alenemor på trygd, er blitt en heltinne: en tapper mor som klarer seg alene til tross for samfunnets rasisme og ulikheter.

Støtte blant velgerne er ingen garanti for at Biden vinner frem. Noen må betale for moroa. Ikke fordi Biden er spesielt budsjettansvarlig, men demokratene har bare 50 stemmer i Senatet. Dersom han skal kunne bruke reglene som gjør det mulig å få lovgivningen gjennom med bare demokratenes stemmer, sier reglene at det må være balanse mellom utgifter og inntekter. Hvis ikke trenger han ti republikanere, og det er neppe realistisk. Biden har lovet at de som tjener under $400 000 ikke skal betale mer skatt. Det gjør det uaktuelt å bruke merverdiavgift og sannsynligvis også karbonskatt som finansiering. Det som da står igjen er økt selskapsskatt, og det synes velgerne er helt greit. Og mer overraskende, bedriftene også.

Noen må betale for moroa

Forretningsverdenen ser ut til å være vennligere innstilt overfor det «nye» Amerika enn hva man skulle vente. Der sprer «diversity training» seg fra selskap til selskap. Forrige helg møttes over 100 toppledere for å diskutere hvordan næringslivet kan kjempe mot republikanernes velgerdiskriminering. Møtet var foranlediget av den nye valgloven i Georgia som i realiteten innsnevrer valgadgangen for minoriteter. Loven fikk den nasjonale baseballigaen til å flytte årets All Star Game fra Georgia til Colorado, og Will Smith flyttet filmingen av sin nye thriller derfra. Guvernøren i Texas erklærte at han kom til å boikotte baseball. Biden kastet seg inn på baseballigaens side. Alt dette fikk republikanernes senatsleder, Mitch McConnell, til å uttale at næringslivet burde holde seg unna politikk, og det må vel være første gang en republikaner har sagt noe slikt.

Det er betydelig risiko i det spillet som nå spilles. LBJ hadde en solid stat som verktøy og politisk kapital i ryggen. Joe Biden anses ikke som legitimt valgt av halvparten av republikanske velgere: de mener fremdeles demokratene jukset. Noen demokrater vil øke antallet høyesterettsdommere, så de kan få flertall der. Det vil formodentligvis sikre at Bidens reformer ikke blir underkjent som grunnlovsstridige. Men det vil også føre til at en stor del av befolkningen ikke vil anse Høyesterett som legitim.

«Power reveals», skrev Robert Caro om LBJ, for det var først da han ble president at det ble klart hvor progressiv og ambisiøs han var. Det er det samme med Joe Biden. Jeg tror mange av de moderate velgerne som stemte på ham, ser med sjokk på vårens progressive takeover. Reaksjonen mot The Great Society førte til betydelig fremgang for republikanerne allerede et par år etter at Johnson ble valgt. På den tiden hadde demokratene sterkt flertall, men det har de ikke nå. Dersom republikanerne tar tilbake Senatet i 2022 – det skal bare ett sete til for det – så kan det bli kroken på døren for Bidens nye Amerika.

Dersom republikanerne tar tilbake Senatet i 2022 – det skal bare ett sete til for det – så kan det bli kroken på døren for Bidens nye Amerika

Det var Franklin D. Roosevelt som brukte begrepet om de «første hundre dagene» av en presidentperiode, tiden han brukte på å planlegge The New Deal, som skulle få USA ut av depresjonen på trettitallet. Biden sammenlignes med ham, fordi begge tok over et land i krise, og fordi begge hadde store ambisjoner. Men dagens USA er splittet, midt i en kulturkamp, og Biden har tatt over etter fire år med Trumps sabotasje, både av USAs institusjoner og forholdet til verden for øvrig.

Og det er kanskje det største problemet for Amerika akkurat nå. Det er blitt et vingleland. Selv om Biden har en klar visjon om Amerikas rolle som et fyrtårn for demokrati, klima, og fremgang, er det vanskelig å stole på politikken i et land som klarte å fremskaffe Trump og hvor dagens sosiale reformer kan bli omgjort om et par år. Bidens motiver kan være edle, men det hjelper ikke med mindre han kan bruke sine evner som dealmaker til å skape varig, tverrpolitisk forlik.