Bidens klimapolitikk endrer spillet 

Det vil legge press på andre land med store utslipp om å øke sine ambisjoner. Og betyr også at en av verdens mest dynamiske og innovative økonomier vil innrettes mot kraftige klimakutt det neste tiåret.

En av verdens mest dynamiske og innovative økonomier vil innrettes mot kraftige klimakutt det neste tiåret.

På sitt eget klimatoppmøte 22. april annonserte president Biden et forsterket klimamål for USA. Utslippene skal kuttes med minst 50-52 prosent innen 2030, sammenlignet med 2005. Målet er en kraftig forsterkning av USAs klimaambisjoner, og det marker for alvor at USA nå er tilbake i den globale klimapolitikken.

 

Hvor ambisiøst er USAs mål?

Det er alltid viktig å lese det som står med liten skrift når ulike land lanserer nye klimamål. Norge har et mål om å kutte utslippene med minst 50-55 prosent innen 2030, men målet sier ikke noe om hvorvidt utslippene skal kuttes i Norge eller om de kan “importeres” fra EU-land. EUs mål er en reduksjon på minst 55 prosent innen 2030, men dette er et “nettomål” som inkluderer opptak av karbon av i skog og arealer. Om opptak av karbon holdes utenfor, vil EUs reelle utslippskutt trolig tilsvare rundt 52-53 prosent innen 2030.

Vår vurdering er at USA og EU nå har landet på omtrent samme ambisjonsnivå for 2030.

Og mens både Norge og EU bruker 1990 som referanseår, skal USAs utslippskutt måles mot 2005. Ettersom USAs utslipp økte betydelig fra 1990 til 2005, tilsvarer Bidens nye mål et kutt på 43 prosent sammenlignet med 1990. I EU har utviklingen vært motsatt, med kraftige utslippskutt siden 1990. Dette skyldes delvis en relativt vellykket klimapolitikk, men også helt andre faktorer som Sovjetunionens kollaps, som førte til at ineffektiv og skitten industri i Øst-Europa ble langt ned.

Hvis vi sammenligner EU og USAs klimamål med dagens utslippsnivå, må USA kutte sine utslipp med 47 prosent innen 2030, mens EU klarer seg med et kutt på 41 prosent. Det betyr altså at Biden nå forplikter USA til å kutte utslippene raskere enn EU legger opp til det neste tiåret.

Det finnes ingen objektiv metodikk for å sammenligne ulike klimamål, men vår vurdering er at USA og EU nå har landet på omtrent samme ambisjonsnivå for 2030. Den viktigste forskjellen er kanskje at EU allerede har en omfattende energi- og klimapolitikk som gir stor troverdighet til at målet kan innfris, mens det vil bli mer krevende for Biden å få på plass en effektiv klimapolitikk i USA.

 

Hvordan skal Biden innfri målet?

Til tross for Trumps løfter om å “make coal great again”, tapte kullet terreng mot billigere fornybar energi og gass. Og til tross for at han gjorde alt han kunne for å bygge ned USAs klimapolitikk, har USAs utslipp vært stabile under Trumps presidentperiode.

Når det gjelder Bidens muligheter i den nasjonale klimapolitikken, må han trolig glemme det beste utstyret i verktøykassen, nemlig føderale karbonavgifter eller kvotesystem. Obama gjorde et helhjertet forsøk på å innføre et omfattende kvotesystem i 2009, men uten støtte fra republikanerne, strandet forslaget i Senatet. Her er lite endret det siste tiåret, så et tilsvarende forslag vil trolig være like dødfødt nå. Biden må derfor gå utenom Kongressen. Det begrenser handlingsrommet, men det er likevel mulig å få på plass en mer kraftfull klimapolitikk i USA i løpet av de neste par årene.

Biden må gå utenom Kongressen.

Biden har allerede fått Kongressens tilslutning til en økonomisk redningspakke på 1900 milliarder dollar, og kan også få tilslutning til i hvert fall deler av en infrastrukturpakke på 2000 milliarder dollar. Den skal blant annet gi 300 milliarder dollar til renovering av bygg, og en stor satsing på elektrisk transport.

Eksisterende lovverk gir også mulighet for reguleringer, blant annet av utslipp fra biler. Det er allerede varslet innstramminger på føderalt nivå, og oppheving av Trumps forbud mot Californias særlig strenge utslippskrav. Dette er endringer som kan gjøres gjennom presidentordrer, det vil si direktiver eller forskrifter hjemlet i eksisterende lovverk, som presidenten kan utstede uten støtte fra Kongressen. Bidens første pakke med presidentordrer på klimaområdet kom allerede i januar, og reverserte i praksis mye av Trumps klimapolitikk over natten.

 

Drahjelp fra markedet, byene og statene

Mens Trump tapte for markedskreftene i sin kamp for kullet, har Biden markedets tyngdekraft på sin side. Prisen på fornybar energi fortsetter å falle, og gir klimapolitikken medvind, i USA som i resten av verden. I årene framover vil elektriske kjøretøy bidra til at også veitransportens utslipp kan kuttes. USA er ikke bare V8’erens hjemland, det er også Teslas, Apples og Googles hjemmebane. Teknologibransjens politiske muskler vokser i takt med andel av børsens verdi, og kutter utslipp samtidig som de skaper politisk medvind.

Mens Trump tapte for markedskreftene i sin kamp for kullet, har Biden markedets tyngdekraft på sin side.

Den vinden blåser selvfølgelig sterkere i noen byer og delstater enn andre, og det gir seg utslag i ganske kraftfull klimapolitikk på delstatsnivå. Også under Trump hadde mange delstater slagkraftig klimapolitikk. Med Biden i Det hvite hus, blir det samspill framfor konflikt.

 

Amerikansk lederskap

Globalt er det vanskelig å overvurdere betydningen av at USA er tilbake i det internasjonale klimaarbeidet. Under fire år med Trump har andre verstinger i klimapolitikken, som Brasil, Russland og Australia, hatt en stor rygg å gjemme seg bak. Nå vil søkelyset i økende grad rettes mot disse.

For kjernen i Parisavtalen er en ambisjonsmekanisme, som forutsetter et positivt samspill mellom landene, slik alle over tid øker sine klimamål. Denne dynamikken ble til en viss grad illustrert på Bidens toppmøte nylig, hvor også Japan og Canada oppjusterte sine klimamål for 2030.

Globalt er det vanskelig å overvurdere betydningen av at USA er tilbake i det internasjonale klimaarbeidet.

Om Biden lykkes med å ta lederskap i internasjonal klimapolitikk, gjenstår å se. Kina mener, med rette, at USA vingler. Men uansett hvem av klimaverstingene som ligger best an, har vi nå to supermakter som kappes om å lede omstillingen. Det kan bli uavgjort, i den forstand at begge kan lykkes. Den amerikanske økonomiens innovasjonskraft og den kinesiske industrimaskinen vil spille ulike roller, men har i sum stort potensial for å skape global endring.

Og begge supermaktene trengs i klimakampen, for de siste årene har markedet og teknologisk utvikling løpt foran politikken. I både energi- og transportsektoren blir nullutslippsløsninger stadig billigere og mer tilgjengelig. I fravær av globalt klimasamarbeid og karbonprising, er det samspillet mellom politikk for industrialisering av teknologier i enkeltland og markedet som har vært motoren for utviklingen.

Men når land som utgjør 70 prosent av verdensøkonomien nå omfattes av mål om netto null utslipp i midten av århundret, vil samspillet mellom politikk og teknologiutvikling skyte fart. Det spørs om 100 år gammel fossil teknologi kan stå imot presset fra nye teknologier med masseproduksjonens evig fallende kostnader, når sistnevnte gradvis får verdens to mektigste regjeringer på sin side.