Blå, blå briller

Kringkastingsrådet, altså. Det hørtes et kollektivt dunk da haker traff bordplater og gulv etter uttalelsen om at NRK burde ta på seg jobben med å lage mer høyrevridd humor. Muligens også et gigantisk klask av utallige håndflater i pannebrasken. På sosiale medier var det høytid en måned før jul. Men etter at alle de mest åpenbare vitsene på rådets bekostning er fortalt, kan man se nærmere på alvoret som ligger bak. Vedtaket – og ikke minst premissene som ligger til grunn – føyer seg naturlig inn i en vedvarende fortelling fra høyrekreftene om venstrevridde medier.

I 1977 tok Carl I Hagen for første gang i bruk “ARK – Arbeiderpartiets rikskringkasting”. Siden har beskyldninger om venstrevridde journalister i NRK vært en av Fremskrittspartiets favorittøvelser. Men det stopper ikke ved “ARK” – så godt som hele pressen rammes av samme kritikk. I hver eneste valgkamp har politikere på høyresiden og deres medspillere, påstått at den offentlige debatten i Norge skjemmes av at høyresiden ikke likebehandles. Norsk presse har de siste årene hatt hundrevis av artikler der slike påstander diskuteres.

Vi er ikke alene. Norsk høyreside tar i bruk de samme virkemidler som deres samarbeidspartnere i andre land. Enten man snakker om tenketanker eller politiske partier – myten om venstrevridd media er et av den internasjonale høyresidens glansnumre. I kommentarfeltene på nettet er dette en absolutt sannhet som fortelles på utallige språk.

Påstander om krenkede høyrestemmer er så godt som daglig kost.

Virkningen er todelt. For det første skapes det et inntrykk i befolkningen om at sannheten – den som er “fair and balanced” – befinner seg et stykke til høyre for det de får presentert i media. For det andre skaper man bevisst eller ubevisst en selvsensur hos de som skriver og velger ut nyhetene. De må passe seg for å ikke bli “venstrevridde”, og kan derfor komme til å korrigere framstillingen i retning høyre helt på egen hånd. Fordi – som komikeren Stephen Colbert fortalte President Bush og notabilitetene på den berømte Washington Correspondents Dinner – “reality has a well-known liberal bias”: Det er vel kjent at virkeligheten er venstrevridd.

Det tallrike og brogede feltet av republikanske presidentkandidater i USA er uenige om så mangt. Men på ett område er de samstemmige. Amerikanske medier er notorisk venstrevridde, og nær sagt et hvert kritisk spørsmål er et resultat av en heksejakt på konservative, kristne politikere. Etter en debatt mellom de kandidatene med høyest oppslutning for tiden på TV-kanalen CNBC nylig, vurderte republikanerne å fjerne journalister og deres plagsomme spørsmål helt fra debattene. Kveldens suverent største applaus fikk senator Ted Cruz. Ikke for et politisk standpunkt – men for en tirade mot medias kritiske spørsmål. Media er rett og slett ute etter å “ta” konservative politikere, hevder de. Lett gjenkjennbart fra vår egen andedam, der påstander om krenkede høyrestemmer er så godt som daglig kost.

Den britiske spaltisten Owen Jones skriver at det er tre ting man kan garantere i England: Det regner på offentlige fridager, Englands sjanser til å vinne nye pokaler i fotballmesterskap er grotesk overvurdert med påfølgende dype skuffelser – og høyresiden påstår at media og i særdeleshet BBC lider under “venstrevridning”. Det gjelder ikke bare nyhetsdekning og vinkling – også handlingen i TV-serier som “Sherlock” blir brukt som bevis på at den britiske allmenkringkasteren lener seg tungt til venstre side.

Også i Sverige er dette en gammel debatt.

I virkeligheten er det gjerne motsatt. Statskanaler har en tendens til å støtte seg på kilder fra etablissementet i politikk og næringsliv. Slik er det også for BBC. En studie fra universitetet i Cardiff fra 2014 viser at Toryene i regjeringsposisjon dominerer nyhetsbildet enda mer enn Labour gjorde. Næringslivsledere opptrer mer på BBC enn i andre medier – og 19 ganger oftere enn fagforeningsledere i nyhetenes hovedsendinger. Da verdens banker brøt sammen og finanskrisen var et faktum, gikk BBC i stor grad til aksjemeglere og finansforvaltere for å hente inn kommentarer og vinklinger – i stedet for å bruke kritikere fra venstresiden.

Den britiske deltakelsen i Irakkrigen var svært omstridt for å si det forsiktig – BBC var den TV-kanalen som framsto mest positiv til krigføringen, viser denne universitetsstudien. Nylig avgått styreleder i BBC, Chris Patte,n er en tidligere Tory-statsråd, og en rekke av de ledende politiske kommentatorene og programlederne er tydelige på sin tilhørighet på høyresiden – slik som tidligere leder i det engelske svaret på Unge Høyre, Nick Robinson. Det har da også gått en strøm av journalister fra kanalen til jobber som nære rådgivere for ledende konservative politikere som statsminister David Cameron, finansminister George Osborne og Boris Johnson.

Tar vi en titt over til de andre nordiske landene, finner vi samme opphissede påstander fra høyresiden. For noen uker siden fikk “vänstervridning” i SVT skylden fra den konservative tenketanken Timbro for at høyreradikale nettsteder vokser fram i Sverige. Årsaken er blant annet at filmer lagd av den Oscar-vinnende regissøren Michael Moore, blir vist på TV og at det stilles kritiske spørsmål rundt avreguleringen av det svenske medisinmarkedet, fastslår Johan Ingerö. Han er tidligere pressesjef hos Kristeligdemokratene, og jobber nå for Timbro. Også i Sverige er dette en gammel debatt. Også der har de seriøse studiene som er blitt gjort tilbakevist påstandene om noen vedvarende venstresidebias.

Kritikken av Danmarks Radio (DR) har pågått så lenge public-service -begrepet har eksistert i Danmark. Skiftende representanter for det borgerlige og nasjonalkonservative Danmark har snakket om «røde leiesvenner» på Danmarks Radio og kritisert kanalens dekning for å være skjev.I Tyskland kaller noen allmennkringkastings-TV for «Rotfunk» i stedet for «Rundfunk».

Det var rett og slett god journalistikk.

Den kjente amerikanske journalisten Robert Parry – som blant annet var sentral i Newsweeks avsløringer i Iran-Contras-skandalen på 1980-tallet – har tatt for seg opprinnelsen til påstandene om at media har et “liberal bias”. Det er fra høyresiden i USA at denne myten har vokst seg stor og kraftig. Tradisjonelt sett var media eid av enkeltpersoner og grupperinger med tyngdepunktet solid til høyre – bare hver fjerde avis støttet demokraten Franklin Roosevelt og hans New Deal i hans valgkamper. Men etter 1950 ble borgerrettighetsbevegelsen stadig viktigere, og mange journalister og aviser dekket kampen for like muligheter og mot raseskillelover med sympati for afro-amerikanerne. På den tiden var det flere rettssaker der hvite ble frifunnet for drap på svarte, som hadde klare likheter med gammeldagse lynsjinger. Media, særlig nordstatsjournalister som kom ned til sørstatene, ble intenst mislikt av deler av befolkningen, som kjørte rundt med klistremerker på bilene sine der det het “Mississippi: Delstaten det lyves mest om”.

Utover på 1960-tallet var de fleste toneangivende mediene positive og støttende til den amerikanske krigføringen i Vietnam. Men, skriver Robert Parry, mange var etter hvert kritiske til de virkemidlene amerikanske styrker brukte, med kjemisk krigføring, bombing og rene massakrer av sivile. Det skapte reaksjoner hos krigens ivrigste støttespillere, som ikke ville ha debatt om den type ting. Dermed ble kritikken av de venstrevridde mediene en viktig del av strategien for Richard Nixon, som hadde som strategi å vinne konservative velgere i sørstatene over fra sin tradisjonelle støtte til det demokratiske partiet, over til republikanerne. Misnøye med demokratenes politikk mot raseskillet og de liberales motstand mot Vietnamkrigen, var viktige ingredienser i denne såkalte “Southern Strategy”.

Da Nixon ble felt av pressens avsløringer av Watergate, ble republikanernes fiendebilde av media på mange måter befestet. Selv om avsløringene ikke hang sammen med et liberalt eller venstrevridd verdensbilde, framholder Parry. Det var rett og slett god journalistikk, der pressen faktisk gjorde jobben sin. Men beskyldningene om en skjevhet i framstillingene ble etter hvert et godt skjold å gjemme seg bak, også utover på 1980-tallet, spesielt under avsløringene om Reagan-administrasjonens samrøre i Iran-Contras skandalen.

Det er alltid noe å klage på.

Samtidig var de personlige holdningene hos eiere og redaktører preget av nykonservatismens framvekst. Selv mange av de mediene som tradisjonelt har vært mest utskjelt av høyresiden, har støttet de amerikanske utenlandseventyrene, støttet handelsavtaler for mer globalisering og kritisk søkelys på restene av den amerikanske velferdsstaten. På noen områder har man hatt en annen profil, og vært støttende i kulturelle spørsmål rundt homofiles rettigheter og man har vært mer villige til å godta vitenskapelige tilnærminger til for eksempel global oppvarming.

Det var mange aktører med mye penger som etter hvert gjorde ønsket om en mer høyreorientert presse og kringkasting til virkelighet i USA. Rupert Murdoch er den mest kjente. Med et sterkt politisk engasjement som grunnlag bygde han opp det som nå er et medieimperium i mange land. I USA er FOX News mest kjent, men han eier etter hvert også toneangivende aviser som ærverdige The Times, Wall Street Journal, Englands største avis The Sun og forlag. Faktisk er de fleste moderne medier i USA eid av store selskaper, eller i noen få tilfeller, rike familier.

Det preger selvsagt også den redaksjonelle linjen de ønsker seg. Det betyr omfattende plass til de som benekter menneskeskapte klimaendringer, motstandere av helsetjenester til alle og de som forfekter teorier om at Obama egentlig er født i Kenya. “Fair and balanced”, som det heter i Fox News. I tillegg kommer de innflytelsesrike radionettverkene, der folk som Glenn Beck og Rush Limbaugh har blitt ledestjerner. Men fortsatt er altså ikke politikerne i Høyres søsterparti Republikanerne fornøyd. Det er et annet kjennetegn ved denne debatten. Det finnes tydeligvis ikke noe land der høyresiden mener nyhetsdekningen er høyrevridd nok. Det er alltid noe å klage på.

Den politiske journalistikken forsterker en generell samfunnsutvikling.

Her i Norge har Sven Egil Omdal for kort tid siden tatt for seg mytene om at det er norske journalisters egne venstreradikale holdninger som setter sitt røde preg på medienes framstillinger. Han konstaterer at de siste undersøkelsene om journalisters partivalg viser at de likner ganske mye på fordelingen i befolkningen ellers, med noen skjevheter, slik vi finner i andre yrker. For eksempel er Venstre, det lille støttepartiet for den blåblå regjeringen, det mest overrepresenterte (sammen med SV) i de årlige undersøkelsene av hva journalister stemmer. For øvrig stemmer næringslivsjournalister i større grad Høyre og helsejournalister Ap eller SV.

Blant journalistene som skriver om politikk, er det borgerlig flertall. Stortingets Presselosje er blågrønn, ikke rødgrønn, skriver Omdal, og legger til at professor Frank Aarebrot, som lager denne undersøkelsen sammen med Nordiske Mediedager, presiserer dette hvert år når han legger fram tallene, uten at de når fram til Civita eller de mange kommentarfeltheltene som iherdig gjentar påstandene om venstrevridde journalister. Norges største avis Aftenposten var tydelig på lederplass med sin oppfordring om å stemme borgerlig ved årets valg.

Et annet svært interessant poeng Sven Egil Omdal trekker fram, er hvordan medienes egen logikk i praksis stimulerer «til den samme tilnærmingen til politikk som et populistisk parti» har, slik Harald Stanghelle har formulert det. Det samme sa professor i statsvitenskap, Trond Nordby. Mediene bærer et tungt ansvar for at politikken ikke lenger preges av saker som skal kjempes fram, og av samfunnet som skal bygges, men av politikere som skal selges. Den politiske journalistikken forsterker en generell samfunnsutvikling i populistisk retning, mente han.

Flere undersøkelser tyder på at det kan ligge et godt poeng her. Det er nemlig på mange områder store sprik mellom hvordan folk tror verden er og hvordan virkeligheten faktisk er. Ipsos Mori gjorde i 2014 en stor undersøkelse om hvor mye innbyggerne i 14 forskjellige land har fått med seg om realitetene som ligger bak nyhetene. Resultatene er interessant lesning. (Norge er ikke med i undersøkelsen, men det er vel ikke noen grunn til å anta at resultatet ville vært særlig annerledes her). For eksempel tror “folk flest” at antallet muslimer i eget land er langt høyere enn det egentlig er – i Sverige anslår folk gjennomsnittlig at det er 17 % muslimer i landet, det riktige tallet er 5 %. I USA er 1 % av befolkningen muslimer, mens man tror det er 15 %!

Det er for eksempel ikke rart at mange briter er kritiske til bistand.

Engelskmenn tror de bor i et land der mer enn hver femte innbygger er muslim (21 %), mens det korrekte er hver tjuende (5 %). Tilsvarende feiloppfatninger finnes i alle land i undersøkelsen. Det gjelder også sosiale forhold som arbeidsløshet, trygdemisbruk, antall tenåringsgraviditeter og kriminalitetsutviklingen. Det er en klar tendens til at folk tror både mord, voldsepisoder og generell kriminalitet øker i omfang. Realiteten er at pilene peker positivt nedover i de aller fleste land.

Vi får vårt bilde av de store sammenhengene gjennom hvilke saker media velger å ta opp, og hvordan de velger å omtale dem. Snarere enn å forme venstrevridde holdninger, har høyresiden tvert imot god drahjelp når det gjelder å få formet folks virkelighetsoppfatning. Dagens medier presenterer sakene anekdotisk og fragmentarisk, der ting sjelden settes i sammenheng. Det er historiene som fortelles i enkelteksemplene, som bindes sammen til et bilde av hvordan det står til i samfunnet. Det er for eksempel ikke rart at mange briter er kritiske til bistand, når flertallet tror man bruker mer på u-hjelp enn på pensjoner – realiteten er en tiendedel. Krav om tilstramminger i sosiale trygder og ytelser får lettere gehør når man tror trygdesvindel er 34 ganger mer utbredt enn det faktisk er.

Kanskje er det dermed slik – at media ikke er venstredreide, men tvert imot sett under ett bidrar til å styrke den brede høyresidens virkelighetsbeskrivelse? Vi ler riktignok av de som til enhver tid sitter med makta – det er tross alt narrenes oppgave å sparke oppover, og på tross av Fremskrittspartiets mange krumspring er det like fullt de blåblå som styrer landet. Men gjør kan hende den oppstykkede, narrative og casebaserte journalistikken at vi likevel presenteres for verden sett gjennom en blå brille?

Noe for Kringkastingsrådet – dersom det ikke blir nedlagt før neste møte?

 

Ytterligere kilder: 

Kent Asp (2007). Partisympatier. I Kent Asp (red): Den svenska journalistkåren. Göteborg: JMG/Göteborgs universitet.

Kent Asp (2006). Rättvisa nyhetsmedier. Partiskheten under 2006 års medievalrörelse. Göteborg: JMG/Göteborgs universitet.

Olof Petersson, Monika Djerf-Pierre, Sören Holmberg, Jesper Strömbäck og Lennart Weibull (2006): Mediernas valmakt. Demokratirådets rapport 2006. Stockholm: SNS Förlag.

Jesper Strömbäck, Lars Nord og Adam Shehata (kommende): Swedish Journalists and Journalism: Between Professionalization and Commercialization. I David Weaver och Lars Willnat (red): Global Journalist (preliminär titel). New York: Routledge.