Det er på tide å nedbemanne antall USA-eksperter i Norge.
Som europeer er det flaut å lese Simen Ekerns nye bok «Et nytt Europa». Boka er en eviglang smørbrødliste av ydmykende hendelser de siste årene, hovedsakelig påført oss av det som presumtivt skal være vår nærmeste allierte, USA.
Som alle de viltre tolltruslene, Grønland-herjingene og utskjellingen av Zelenskyj i Det hvite hus. Møtt med smiger og smisk. «Norge er et drittland». Jo, tusen takk. Hilsen Europas nordligste lort. Føy til at USA samtidig har støttet illiberale og subversive krefter som prøver å splitte kontinentet og demontere demokratiet. Igjen møtt med et fårete flir og lua i hånda.
Men mye av dette er nå bare fantom-virkeligheter.
Hva skal man med fiender når man har sånne «venner»? Jo mer USAs president skjeller oss ut, desto ivrigere logrer vi med halen. Fordi vi er avhengig av «Daddy», som NATO-sjef Mark Rutte kalte Trump i fjor. Han må jo få lov til å bli sint noen ganger, ikke sant?
I boka sammenligner Ekern på et tidspunkt Europas mange bortforklaringer, samt insisteringer på at USA og Europa må holde sammen, med en «nervøs benektelse på innsiden av et voldelig forhold». Hvor ligger krisesenteret for kontinenter, egentlig?
«Bøllen og Blondinen» het en populær tv-serie på 1980-tallet. Konseptet var at de to eierne av et detektivbyrå, den tidligere modellen Maddie (Cybill Shepherd) og den rufsete detektiven David (Bruce Willis), hadde kvaliteter som utfylte hverandre. Hun løste mysterier med flaks og naivitet, han ved å tøye grensene og bruke kjeft og muskler. Samarbeidet fungerte knirkefritt inntil det vokste fram en underliggende seksuell spenning som skapte konflikter og krangler på arbeidsplassen.

Forholdet mellom USA og Europa har vært konstruktivt siden rundt 1945. Omtrent som i et ekteskap. Han har sørget for inntekter og beskyttelse, hun har lagd middag og vasket opp. Begge har vært fornøyde, selv om det tidvis har lignet mest på et fornuftsekteskap. Men nå har forholdet eskalert forbi kjekleri. Det er regelrett konemishandling. Og kona har utviklet et slags Stockholm-syndrom der hun forsvarer sin voldelige suger-Daddy. Det er vanskelig å se at dette har noe med fornuft å gjøre. Det er vanetenkning, separasjonsangst, frykt for det ukjente.
USAs allmektighet har historisk ikke bare handlet om handel og hær, men i vel så stor grad om å være en kulturell og politisk rollemodell. Den beste populærkulturen har kommet derfra. Frossenpizzaen likeså. Alle artige duppedingser har kommet fra den andre siden av Atlanterhavet. Politisk og ideologisk tankegods som flower power og nyliberalisme, er også blitt eksportert i rikt monn fra statene.
Spørsmålet er om det tar med seg Europa i dragsuget.
Men mye av dette er nå bare fantom-virkeligheter. USAs andel av verdenshandelen er ikke lenger 50 prosent, som den var rett etter krigen. I dag står landets import for 13 prosent og eksport for 9 prosent. Det meste går til og fra Canada, Mexico og Kina. 86 prosent av det Norge eksporterer går til Europa, og vi importerer mest fra Kina.
USA er blitt en akterutseilt, reaksjonær koloss uten global appell. Verdens unge ser i dag til Midtens rike etter forbilder. Ifølge statsviter Mark Leonard er «de yngre generasjonene rundt om i verden er ikke så mye pro- eller anti-vestlige som de er post-vestlige. For dem er det Kina, ikke USA, som befinner seg i sentrum av deres forestillingsverden og forestillinger om fremtiden». Framtida er Tik Tok, fortida er X (Twitter), kan du si.
Dermed basta. Viva l’Italia!
Denne maktforskyvningen gjenspeiles ikke i de middelaldrende mannesfærene i VG og NRK. Der er USA fortsatt like viktig som landet var i 1945. Derfor har Norge like mange USA-eksperter som Island har forfattere. Ifølge Googles oversikt var nordmenn blant folkeslagene i verden som søkte mest på det amerikanske mellomvalget, etter USA, Canada og Danmark. Denne inflasjonen skaper en dynamikk der noe blir viktig fordi det er viktig. Som kjendiser som forblir kjent fordi de er kjente. Som dinosaurene, som ble utryddet fordi de var dinosaurer. Minst halvparten av våre USA-eksperter kan med hell omskoleres til å lære seg noe om resten av verden.
I boka «Goliath’s Curse» beskriver katastrofeforsker Luke Kemp de viktigste årsakene til at samfunn kollapser, og disse krisetegnene er overtydelige i USA i dag; økt polarisering, fallende tillit til offentlige institusjoner og forskjellige kriser uløst av stigende levekostnader. «Jeg mener mange av klodens problemer alt i alt kan spores tilbake til den økte ulikheten, men også at det er tegn til at det globale samfunnet går i oppløsning», sier han i et intervju med Weekendavisen.
Vi kan hente mot i brystet fra av en av de få statslederne i Europa som faktisk har våget å frese tilbake mot USAs president: Italias statsminister.
Et sikkert tegn på at verden (les USA) er i ferd med å gå til helvete, er ifølge Kemp at det blir skapt strukturer og institusjoner som er etablert kun for å gi noen økt status. Disse tiltrekker seg personer som higer etter status, og «det er som regel ikke dem som er best egnet til å utøve makten». Les Trump. Musk. Vance. Hegseth. USA er på vei ned. Spørsmålet er om det tar med seg Europa i dragsuget.
Vi kan hente mot i brystet fra av en av de få statslederne i Europa som faktisk har våget å frese tilbake mot USAs president: Italias statsminister. Georgia Meloni (en blondine-konvertitt) var lenge en av Trumps fremste groupies i Europa, men etter at han i sommer påsto at Meloni hadde «tryglet» ham om å de skulle bli avbildet sammen under et G7-møte i Frankrike, svarte hun ham kontant: «Det er en ting han må huske: Hverken jeg eller Italia trygler noen». Dermed basta. Viva l’Italia!

«Bøllen og Blondinen»-serien tok slutt etter fem sesonger, etter en lengre turbulent periode også bak kamera. Bruce Willis var klar for å satse alt på Die Hard-filmkarrieren, mens Cybill Shepherd nettopp hadde født tvillinger og hadde flyttet fokus til hjemmebanen. Det høres ut som en fruktbar løsning for begge parter.

Kommentarer