For de fleste mennesker i de fleste land er det nå Kina som viser vei inn i fremtiden.
BERLIN: Gjennom store deler av 1900-tallet representerte USA ikke bare et sted på kartet. Det representerte også fremtiden. Da vesteuropeere så bilder fra USA etter andre verdenskrig – som viste det glamorøse Hollywood, amerikanske biler og nymotens arbeidsbesparende apparater – trodde de at de så inn i fremtiden.
Den amerikanske drømmen hadde en særlig sterk tiltrekningskraft på østeuropeere bak jernteppet og på titalls millioner kinesere i tiden preget av reform og åpning som tok til etter Mao Zedongs død i 1976. Den storstilte fornyelsen av den kinesiske økonomien var delvis inspirert av Deng Xiaopings beundring for det moderne amerikanske samfunnet, som han fikk oppleve på nært hold under et offisielt besøk i 1979.
Dette markerer et reelt historisk brudd.
Men spoler vi frem til 2026, har rollene blitt byttet om. For de fleste mennesker i de fleste land er det nå Kina som viser vei inn i fremtiden. Akkurat som Hollywood en gang viste verden hvordan det moderne livet så ut, viser Kina nå unge mennesker i Afrika, Latin-Amerika og til og med USA hvordan en økonomi bygget på grønn energi, mobile betalingstjenester og andre digitale tjenester samt avansert robotteknologi ser ut.
For Cobus van Staden fra China-Global South Project blir Vesten «i stadig større grad fremstilt som tilbakeskuende [og] assosiert med fortiden», en utvikling som trolig er blitt forsterket av trumpismen – en sosialkonservativ bevegelse som avviser fornybar energi og mangfold.
I mange vestlige land har desillusjon gitt opphav til fenomenet «Chinamaxxing» på sosiale medier, der amerikanske og europeiske influensere på demonstrativt vis tar til seg kinesiske manerer og estetikk. Og i det globale sør nøyer ikke unge mennesker seg med å etterligne kinesiske skikker, som å drikke varmt vann eller prøve tai chi. De ser også hvordan Kina er i ferd med å forandre hverdagen deres.
Men de yngre generasjonene rundt om i verden er ikke så mye pro- eller anti-vestlige som de er post-vestlige.
Dette markerer et reelt historisk brudd. I flere generasjoner har de fleste land definert seg i forhold til Vesten. Noen forsøkte å etterligne vestlige utviklingsmodeller (gjerne tuftet på den såkalte Washington Consensus) – eller ble overtalt til å gjøre det – og mange ønsket sterkt å få tilgang til vestlig teknologi og bistand eller ganske enkelt å oppnå Vestens anerkjennelse.
Andre land gjorde motstand mot vestlig innflytelse og gikk hardt ut mot vestlig hykleri, men også disse landenes alternative modeller var definert i opposisjon til Vesten.
Uansett ble geopolitikken utøvd og tolket ut fra et vestlig perspektiv. Da land i Sahel-regionen inviterte leiesoldater fra den russiske Wagner-gruppen til å hjelpe dem med å håndtere opprør, ble det sett på som en reaksjon mot Frankrike og landets tradisjonelle rolle i regionen. Da Angola inviterte Sinopec til å utvinne olje i landet, ble det sett på som en avvisning av Portugal og Storbritannia.
I tillegg kommer de mange utfordringene mot USAs hegemoni i Midtøsten, Latin-Amerika og Sørøst-Asia. Over hele verden lever minnene om blodige vestlige intervensjoner og finanskriser videre.
Trump-epoken omfatter hele deres politiske erfaringshorisont, og de er neppe særlig imponert.
Men de yngre generasjonene rundt om i verden er ikke så mye pro- eller anti-vestlige som de er post-vestlige. For dem er det Kina, ikke USA, som befinner seg i sentrum av deres forestillingsverden og forestillinger om fremtiden.
Hva er det som har skjedd?
En av de store forskjellene mellom landene i det globale sør og det globale nord er den demografiske profilen. I USA og Europa er medianalderen mellom 40 og 50 år, sammenlignet med 19 år i Nigeria og 29 år i Sør-Afrika, India og Libanon.
Det betyr at rundt 70 prosent av nigerianerne ikke engang er gamle nok til å ha fått med seg USAs invasjon av Irak i 2003 eller til å ha opplevd den globale finanskrisen i 2008. Som Cobus påpeker, har unge vestafrikanere «aldri kjent noe annet enn dagens USA».
Trump-epoken omfatter hele deres politiske erfaringshorisont, og de er neppe særlig imponert.
Disse endrede oppfatningene er selvfølgelig ikke bare noe vi ser i afrikanske land. I Vietnam, som lenge har hatt et anstrengt forhold til Kina, er unge mennesker i ferd med å bli mindre kinaskeptiske enn sine foreldre og besteforeldre.
77 prosent av respondentene oppfatter amerikansk politikk som en trussel mot regionens sikkerhet.
Chelsea Nguyen, som forsker ved London School of Economics, mener at koronapandemien var en viktig drivkraft bak denne endringen. Det mange oppfattet som Vestens feilhåndtering av pandemien, svekket Vestens status som et forbilde det var verdt å etterligne.
Mange vietnamesere begynte å utforske sin egen historie og historien til sine asiatiske naboer, deriblant Kina. Som i store deler av Afrika har økt eksponering for Kinas raske teknologiske utvikling og kinesiske forbruksvarer forandret landets globale omdømme.
Samtidig påpeker Loubna El Amine, Kina-forsker ved King’s College London, at i regioner preget av ustabilitet – som Midtøsten, der USA selv er en stor del av problemet – skyldes mye av Kinas tiltrekningskraft «fraværet av Kina snarere enn landets tilstedeværelse».
Den nyeste Arab Opinion Index bekrefter dette og viser at 77 prosent av respondentene oppfatter amerikansk politikk som en trussel mot regionens sikkerhet og stabilitet, sammenlignet med bare 25 prosent når det gjelder Kina – og dette var lenge før Trump innledet sin katastrofale krig mot Iran.
Og Kina er selvsagt ikke belemret med den koloniale arven som kompliserer europeiske intervensjoner – eller til og med fredsbyggende innsats – i regionen.
Vinnerne i kampen om hjerter og sinn vil være de som tilbyr reelle løsninger på folks problemer.
Men på den annen side: Kina er også kjent for å kunne opptre aggressivt i arbeidet med å fremme sin økonomiske agenda i utviklingsland, enten gjennom aggressiv utlånsvirksomhet, oppkjøp av kritisk nasjonal infrastruktur eller bevisst eksport av sin innenlandske overkapasitet.
Slik atferd fører til like stor irritasjon i Thailand, Mexico og Nigeria som i USA og Europa. Dessuten kan den utbredte mistilliten blant unge til sine egne myndigheter lett slå over i misnøye med Kina, spesielt når de mener at egne politiske ledere gir Kina urimelige privilegier.
Siden denne holdningsendringen, der man ser på Kina som et moderne forbilde, på mange måter er pragmatisk og ikke-ideologisk, er Kinas plass i folks bevissthet fortsatt usikker. Mange vestlige ledere ønsker å konkurrere med Kina om «myk makt».
Men nøkkelen er verken å motvirke kinesisk «propaganda» eller forbedre Vestens omdømme. Vinnerne i kampen om hjerter og sinn vil være de som tilbyr reelle løsninger på folks problemer og skaper flere muligheter for velstand enn dem som finnes i dag.
Oversatt av Marius Gustavson.
Copyright: Project Syndicate, 2026.
www.project-syndicate.org
Kommentarer