Bombing for frihet

NEW YORK: Kanskje trodde Israels statsminister Benjamin Netanyahu oppriktig at israelske bomber ville få iranerne til å styrte sitt teokratiske diktatur og etablere en demokratisk stat. Et øyeblikk så det også ut til at USAs president Donald Trump trodde det.

Men med tanke på hvor uberegnelig Trump er i de fleste spørsmål – også når det gjelder USAs mål med krigen i Iran – bør denne antakelsen tas med en klype salt.

Spørsmålene stilles ikke fordi morgendagen føles sikker, men fordi den ikke gjør det.

Forestillingen om at bombing av sivile vil skape forutsetninger for «regimeskifte», er mer enn hundre år gammel. I mellomkrigstiden hevdet britiske, amerikanske og italienske strateger at langvarige bombeangrep ville demoralisere sivilbefolkningen så sterkt at den ville vende seg mot sine ledere.

Denne strategien ble iverksatt under andre verdenskrig og førte til enorme ødeleggelser. Tyske og japanske byer ble jevnet med jorden, og hundretusener av sivile ble drept. Noen tiår senere slapp USA tre ganger så mange bomber over Vietnam, Laos og Kambodsja. I ingen av disse tilfellene vendte en demoralisert befolkning seg mot sine ledere.

Tvert imot har sivile som har vært utsatt for terror fra luften, som regel vist bemerkelsesverdig styrke og utholdenhet. De har tilpasset seg forferdelige forhold og stått sammen for å trosse en felles fiende.

Londons beboere under Blitzen erklærte stolt: «London can take it». Da min bestemor var ute for å handle en ny jakke i London høsten 1940, kom det brått et alvorlig luftangrep. Ekspeditøren ledet henne rolig til tilfluktsrommet mens de diskuterte kvaliteten på ulike tweedtyper.

Mange iranere har risikert – og mistet – livet i opprør mot Den islamske republikken.

Berlinere hadde et tilsvarende reaksjonsmønster. Det samme hadde befolkningen i Hanoi. Iranere – særlig de som bor i Teheran – viser nå den samme standhaftigheten. Najmeh Bozorgmehr, som er korrespondenten til Financial Times i Teheran, har beskrevet hvordan livet går videre til tross for bombing dag og natt og vel vitende om at man kan dø når som helst. For henne innebærer dette å tenke på hva hun skal spise til lunsj neste dag – og dagen etter. Som hun skriver: «Spørsmålene stilles ikke fordi morgendagen føles sikker, men fordi den ikke gjør det.»

Selv i 1944, da Berlin ble ødelagt av amerikanske bomber om dagen og britiske bomber om natten, var kinoene fulle, og det var vanskelig å få tak i konsertbilletter. Berlinerfilharmonien spilte i provisoriske konsertsaler med hull i taket – og både musikere og publikum pakket seg inn i vinterfrakker.

En slik stoisk holdning har lite å gjøre med ideologi eller lojalitet til styresmaktene. Ved krigens slutt var de fleste berlinere lei av nazistene. De fleste av dagens iranere avskyr det fanatiske islamistiske regimet i landet.

Men som Ruth Andreas-Friedrich, medlem av den tyske motstandsbevegelsen i Berlin, skrev i dagboken sin i 1943: «Å rydde opp i ruinene … har ingenting å gjøre med å være nazist. … Ingen tenker på Hitler når man spikrer for et kjøkkenvindu. Men alle vet at man ikke kan leve i kulden.»

Mange iranere har risikert – og mistet – livet i opprør mot Den islamske republikken. Men ikke mens bomber regnet ned over dem. Under slike forhold er det vanskelig nok bare å overleve. Å gå ut i de ødelagte gatene og møte tungt bevæpnede medlemmer av den morderiske Islamske revolusjonsgarden ville være selvmord.

Man kan ikke bare angripe et annet land og håpe at frihet og demokrati vil følge.

Det finnes også en annen grunn til at sivile ikke gjør opprør mens de blir angrepet fra luften. Myndighetene er ofte de eneste som kan skaffe mat og husly i slike øyeblikk. Når folk bruker alle sine krefter på å prøve å overleve til neste dag – i Berlin under andre verdenskrig var Bleib übrig («hold deg i live») en vanlig måte å si farvel til venner på – har de ingen krefter igjen til å gjøre opprør.

Trump hadde rett i én ting under valgkampen: Det er tåpelig å starte kriger – som man har valgt selv – for å velte andre lands regimer og bygge demokratiske stater.

Under Irak-krigen i 2003 forsvarte nykonservative politikere og tenkere invasjonen ved å vise til erfaringene fra andre verdenskrig og okkupasjonen av Tyskland og Japan etter krigen. Hadde ikke amerikanerne bygget opp velfungerende demokratier i disse beseirede landene?

Men dette er en falsk analogi. Amerikanerne bidro riktignok til å gjenoppbygge demokratiske institusjoner i disse landene. Men USA gikk først inn i andre verdenskrig etter å ha blitt angrepet av Japan – og gikk først over til demokratibygging etter å ha tvunget Tyskland og Japan til betingelsesløs kapitulasjon, blant annet gjennom bruk av atombomber.

Dessverre for disse menneskene – og for USA selv – gjør den nåværende administrasjonen det stikk motsatte.

Man kan ikke bare angripe et annet land og håpe at frihet og demokrati vil følge. Og man kan åpenbart ikke bombe folk samtidig som man hevder å frigjøre dem.

Trump er imidlertid ikke en nykonservativ politiker. Demokratibygging har aldri vært hans greie. Trumps strategi ligner mer på den som brukes av organisert kriminalitet: trusler og – om nødvendig – bruk av rå makt for å tvinge motparten til å underkaste seg og si ja til en påtvunget avtale – «et tilbud du ikke kan si nei til».

Men dette fungerer bare hvis motparten er like kynisk og transaksjonell. I en transaksjonsbasert verden bestående av gangstere er det nesten utenkelig at noen skulle være villig til å ofre livet sitt for et prinsipp eller en overbevisning. Uansett hva det iranske presteskapet ellers måtte være, er de ikke gangstere.

Sannsynligheten for at en amerikansk-israelsk militær intervensjon kan hjelpe iranerne med å gjøre teokratiet om til et demokrati, er svært liten. Det var en tid da USAs liberale ambisjoner – den viktigste kilden til landets myke makt – kunne gi håp og USA kunne redusere nød og lidelse ved å ta imot mennesker som søkte frihet fra tyranni.

Dessverre for disse menneskene – og for USA selv – gjør den nåværende administrasjonen det stikk motsatte.

Oversatt av Marius Gustavson

Copyright: Project Syndicate, 2026.
www.project-syndicate.org