Bør jeg bli eller bør jeg dra?

NEW YORK: Det er ikke helt klart hvor mange russere som har forlatt hjemlandet siden starten av krigen mot Ukraina. Noen mener det er mer enn én million, andre mener det er mindre.

Men nøyaktig hvor mange dette dreier seg om, er muligens mindre viktig enn hva slags mennesker det er som forlater landet. Blant dem finner vi noen av de med høyest utdannelse i Russland: forfattere, dataingeniører, journalister, filmskapere, musikere, akademikere, skuespillere etc.

Noen drar fordi de ikke har noe valg. Journalister som er kritiske til krigen — slik som Yevgenia Albats, redaktør i The New Times — har måttet flykte for ikke å bli arrestert for å spre «falske nyheter» eller for å være «agenter for en fremmed makt». Andre drar fordi de synes livet i Putins Russland er uutholdelig.

I valget mellom å bli og dra opptrer gjerne begge parter selvrettferdig.

Olga Smirnova, prima ballerina ved Bolsjojteateret, flyttet til Amsterdam. Hun har sagt at hun «aldri hadde trodd» at hun ville «skamme seg over Russland», men at krigen gjorde det umulig for henne å bli i landet. Flere hundre tusen unge menn flyktet fra landet før President Putin iverksatte «delvis mobilisering» fordi de sto i fare for å bli sendt som soldater i en krig de ikke ønsker.

En venn av meg i Moskva fortalte meg at folk som har muligheten til å dra og har gjort det nylig, er flere enn de som som velger å bli. Men flere prominente personer som er imot Putins krig, blir i landet av ulike grunner. Noen ønsker ikke å forlate familien sin. Noen vet ikke hvordan de skal finne en tilsvarende jobb i et annet land. Og noen ønsker å være vitne til det som skjer i hjemlandet.

Den uavhengige journalisten Dmitry Muratov har sverget på følgende: «Vi vil fortsette arbeidet vårt her helt fram til det kalde geværløpet berører våre varme panner».

Slike valg er aldri lette å ta. Mennesker andre steder til andre tider, slik som i Nazi-Tyskland eller i det kommunistiske Kina, har stått overfor et lignende dilemma. Dersom du drar, står du i fare for å bli irrelevant i ditt eget land og en uvelkommen gjest i utlandet. Dersom du blir i landet, kan du ende opp i fengsel eller det som verre er.

Etter krigen hevdet Mann at alle tyskere var besudlet av nazistenes forbrytelser.

De som drar blir ofte kritisert for å være feiginger eller forrædere, mens dissidenter som blir, havner i en skvis mellom fremmede makter og egne myndigheter. Russere som elsker landet sitt, men som hater krigen, befinner seg i samme situasjon som patriotiske tyskere som foraktet nazistene. De har veldig få venner.

I valget mellom å bli og dra opptrer gjerne begge parter selvrettferdig. De som befinner seg i trygghet utenfor landet, skjermet fra krigens og diktaturets brutalitet, insisterer ofte på at de som blir igjen i landet må vise sin tydelige opposisjon til regimet.

Under en konferanse i Riga, forkynte den tidligere verdensmesteren i sjakk og politiske aktivisten Garry Kasparov at russere som ønsker å være «på riktig side av historien bør pakke sammen tingene sin og forlate landet». De som ikke gjør det var ifølge ham «del av krigsmaskinen».

Filmregissøren Kirill Serebrennikov ble trakassert av russiske myndigheter i årevis. Men han nektet å reise fra landet helt til krigen startet. Det var dråpen som fikk begeret til å flyte over. Han har satt fingeren på hvor vanskelig det er for russere som er i opposisjon til Putin: «Denne krigen blir ført av en president og politikere jeg ikke har stemt på, men i manges øyne er jeg uforvarende medskyldig».

Den bitre spliden mellom folk som burde ha vært på samme side, men som har tatt ulike eksistensielle valg, er noe repressive regimer vinner på.

Thomas Mann, den mest kjente tyske forfatteren i sin tid, flyktet fra Nazi-Tyskland så raskt Hitler kom til makten i 1933. Med en jødisk kone og synspunkter som ville ha ført til hans arrest, hadde han ikke noe valg. Hans krasse kritikk av Hitlers regime ble kringkastet av BBC under andre verdenskrig.

Etter krigen hevdet Mann at alle tyskere var besudlet av nazistenes forbrytelser. Han mente at forfattere som hadde holdt en lav profil måtte ta sin del av skylden.

Dette utløste en skarp respons fra forfattere som Frank Thiess, som ikke var nazist, men som hadde valgt å bli i Tyskland. Det var han som kom opp med uttrykket «indre emigrasjon» om intellektuelle som holdt seg for seg selv for ikke å havne i trøbbel. Ifølge Thiess var folk som Mann feiginger som hadde latt sine lidende landsmenn i stikken.

Thiess gikk enda lenger og hevdet at de som hadde blitt igjen i landet hadde utvist mer mot. Han snakket på vegne av de mange tyskerne som hadde blitt i landet og tilga aldri helt de som hadde reist ut av landet — som Mann og filmstjernen Marlene Dietrich.

Den bitre spliden mellom folk som burde ha vært på samme side, men som har tatt ulike eksistensielle valg, er noe repressive regimer vinner på. Dette svekker ytterligere muligheten til å opponere mot regimet.

Den prisen man må betale for frihet i utlandet er ofte at man blir en einstøing som bruker livet på å kritisere mennesker i landet man kom fra.

Hver gang kinesiske myndigheter frigir noen få velkjente dissidenter og lar dem flytte til Vesten, er folk raskt ute med å hylle slike symbolske handlinger som en seier for menneskerettighetene. Faktisk er denne formen for landsforvisning en effektiv måte å kvitte seg med kritikere på. De blir snart glemt i landet de kom fra eller ansett som irrelevante fordi de ikke har kontakt med hjemlandet.

Den prisen man må betale for frihet i utlandet er ofte at man blir en einstøing som bruker livet på å kritisere mennesker i landet man kom fra.

Det at Russlands mest begavede mennesker flykter fra landet kan vise seg å være gunstig for vitenskapelige, kunstneriske og akademiske institusjoner i Vesten. Og det vil utvilsomt skade Russlands økonomiske utsikter over tid. Men Putin bryr seg sannsynligvis ikke om det, så lenge han kan beholde makten.

Russere som blir i landet, vil lide under de langsiktige konsekvensene av Putins militarisme, muligens enda mer enn ukrainerne som rammes verst av krigen i dag.

Ilya Kolmanovsky, en kjent vitenskapsjournalist som til slutt forlot Russland som følge av krigen, sier: «med tid og stunder vil folk forstå at Putins invasjon også var et angrep på Russland».

Oversatt av Marius Gustavson

Copyright: Project Syndicate, 2022.
www.project-syndicate.org