Er Boris Johnson en fiende av folket?

Å se på Storbritannias statsminister Boris Johnson som en mann av folket, den lille manns anfører i kampen mot de etablerte elitene, kan virke pussig, ja helt forskrudd. Johnson er tross alt det perfekte eksempelet på den engelske eliten: Utdannet ved Eton og Oxford, og i besittelse av alle den britiske overklassens irriterende vaner, i talemåte og væremåte. Både som journalist og som parlamentsmedlem har han vært ulydig og ofte uærlig, men han har alltid vært forpliktet til det konservative etablissementet.

Og likevel, her står han, og later som han representerer «folkets stemme» mot de i parlamentet, både fra venstre- og høyresiden, som gjør motstand mot hans kompromissløse tilnærming til Storbritannias skilsmisse fra EU. Å framstille alle som er mot en brå og fullstendig utmelding av EU som folkets fiender har vært et typisk trekk ved Brexit-debatten. Helt siden folket sa sin mening i folkeavstemningen i 2016 har alle forsøk på å dempe de negative konsekvensene gjennom kompromisser med EU, eller ved å utsette utmeldingen, blitt framstilt som et angrep på folkeviljen.

Johnsons grep har vært eksepsjonelle, men ikke ulovlige.

Johnson møter massiv motstand i parlamentet, særlig etter at han bestemte seg for å suspendere det for å være sikker på at Brexit skjer 31. oktober, enten det blir en avtale eller ikke. Tirsdag mistet han til og med flertallet, etter at tidligere statsråd Phillip Lee gikk over til Liberaldemokratene. Parlamentet gjorde det enda verre for ham ved å stemme for å frata ham kontroll over timeplanen. Toryene som stemte for denne loven er blitt kastet ut av partiet. Johnson ble også nektet å utlyse nyvalg. Men det blir nesten garantert et valg til slutt, som Johnson vil framstille som en kamp mellom «folket» og «politikerne» som står i veien for ham.

Johnsons grep har vært eksepsjonelle, men ikke ulovlige. Framgangsmåten er i hvert fall ikke konservativ slik begrepet gjerne forstås: Å beskytte tradisjonelle normer eller den etablerte samfunnsordenen. Det han gjør er også veldig ubritisk. Noen bekymrede kommentatorer trekker paralleller til fascismens vekst. Johnson har selv studert klassisk historie, og må være klar over at denne framgangsmåten – der en demagog fra overklassen får makt ved å piske opp sinne blant krenkede plebeier – går tilbake til den romerske republikkens siste dager, der folkets ledere angrep det aristokratiske Senatet, ofte ved å piske opp voldelige mobber. Det var uten tvil mye som var galt ved privilegiene etablissementet i Senatet hadde, men demagogenes opptreden betydde slutten for republikken og begynnelsen på imperiediktaturet.

«Folket» finnes ikke i et parlamentarisk demokrati, heller ikke folkeviljen.

Folkeavstemninger er knapt britisk sedvane heller. Da Winston Churchill foreslo en folkeavstemning for å forlenge sin krigsregjering i 1945, avfeide Labour-leder Clement Attlee dette som «fremmed for alle våre tradisjoner». Mussolini var en sterk tilhenger av folkeavstemninger, de fleste diktatorer er det. I lukkede politiske systemer ses folkeavstemninger på som en form for «direkte demokrati» hvor folkets vilje finner sitt reneste uttrykk gjennom en stor leders vilje.

Men hele poenget med parlamentarisk demokrati, som Storbritannia har vært et av de tidligste og stolteste eksemplene på, er at det er indirekte. Ideen om at staten representerer folkets vilje er en fransk, jakobinsk forestilling, som alltid er blitt avfeid av britiske konservative, helt siden Edmund Burke. «Folket» finnes ikke i et parlamentarisk demokrati, heller ikke folkeviljen, eller én enkelt folkelig stemme. Politikere velges for å representere ulike interesser, som så kan debatteres i parlamentet i håp om å finne løsninger gjennom kompromisser.

I et liberalt demokrati er folkemeningen også mer en form for representasjon enn det er et direkte uttrykk. I noen hundre år har folkemeningen kommet til uttrykk i pressen, skrevet eller kringkastet, og redigert av journalister og redaktører. Dette har endret seg, så klart. Takket være internett er de fleste meninger nå fullstendig uredigerte, og folket har nå flere hundre millioner stemmer. Profesjonelle journalister virker overflødige, og i likhet med politikere sees de på med utbredt skepsis – som elitistiske leverandører av «fake news» og «lamestream media».

Boris Johnson er like farlig for det liberale demokratiet som de populistiske agitatorene var for den romerske republikken.

Poenget her er ikke å si at alle journalister og politikere er flotte folk med fornuftige meninger. Langt ifra. Men vi har allerede sett hvordan folkets stemmer kan manipuleres av demagoger og skurker i et uredigert medielandskap. Ved å undergrave parlamentet i en av århundrets viktigste politiske debatter, er Boris Johnson like farlig for det liberale demokratiet som de populistiske agitatorene var for den romerske republikken.

Det er mange uheldige sider ved Brexit-debatten: hvordan den har pisket opp frykt for innvandrere, skapt vrangforestillinger om nasjonal storhet og så videre. Det mer respektable argumentet har dreid seg om spørsmålet om selvråderett. EU er ikke en demokratisk stat. Å være medlem av EU betyr at enkelte lover foreslås og vedtas av mennesker som ikke er direkte utpekt i nasjonale valg. En kan argumentere for at et liberalt demokrati ikke kan delegere lovgivning til overnasjonale institusjoner uten å utvanne den nasjonale selvråderetten.

Noen av lovene som virker å plage brexittilhengerne mest, er faktisk ikke europeiske i det hele tatt. Men poenget er ikke om lovene er gode eller dårlige, men hvem som har rett til å lage dem. Visse britiske patrioter ser på nasjonal selvråderett som kjernen i sitt demokratiske system, eksemplifisert gjennom alle parlamenters mor. Men når de samme menneskene dyrker forestillingen om at folkeviljen blir uttrykt gjennom folkeavstemning, ender de opp som forsvarere av en ganske annen politisk tradisjon, en tradisjon som er ugunstig for det britiske parlamentariske systemet.

Hvis Johnson, en statsminister som ikke har fått jobben gjennom et parlamentsvalg, og hans stadig mer rabiate tilhengere velger å «ta landet tilbake» ved å skape konflikt mellom folket og deres politiske representanter, så står de i fare for å ødelegge Storbritannias storhet. Dessuten: Ved å skyve skottene fra seg, som kan velge å gå sin egen, nasjonale vei, og også nordirene, truer de bokstavelig talt selve det forente kongeriket – United Kingdom.

 

Copyright: Project Syndicate, 2019.
www.project-syndicate.org