FOTO: Leon Neal/Pool Photo via AP

Boris Johnsons feilslåtte håndtering av koronaviruset

Boris Johnsons plan for omfattende koronatesting, er i beste fall en avledningsmanøver for å dekke over regjeringens manglende system for testing og smittesporing. I verste fall, er planen et bevisst forsøk på å undergrave offentlig sektor.

(LONDON): Et gammelt zen-buddhistisk ordtak inneholder følgende formaning: «Ikke tro at fingeren som peker mot månen er månen selv.» Ved å legge for stor vekt på midlene, kan man miste målene av syne. Et godt eksempel på dette er Boris Johnsons ambisiøse «Operation Moonshot» som skal styrke landets test-kapasitet under koronapandemien. Målet er å gå fra 350 000 til ti millioner tester per dag i løpet av vinteren. Denne planen er i beste fall en avledningsmanøver for å dekke over at regjeringen ikke har fått i stand et effektivt system for testing og smittesporing. I verste fall, er planen et bevisst forsøk på å undergrave offentlig sektor.

Ved å legge for stor vekt på midlene, kan man miste målene av syne

En «måneoppskyting» skulle ha vært iverksatt for lenge siden. Myndigheter bør innta en oppdragsorientert tilnærming for å takle store utfordringer som klimaendringene og koronapandemien. En god plan for universell testing og smittesporing er nøkkelen til å åpne økonomien igjen på en sikker måte. Og opprustning av industrien er nødvendig for at økonomien skal hente seg inn igjen.

Men planen til Johnson-administrasjonen gir grunn til bekymring. For det første: Ved å vektlegge omfanget av tester, ser regjeringen bort fra det som er selve målet med testingen: å diagnostisere folk, spore hvem de har vært i kontakt med og avdekke hvor stor smitten er i lokalsamfunnet. For å vurdere omfanget av et lokalt utbrudd, er et korrekt utvalg av testpersoner viktigere enn hvor mange man faktisk tester.

Universell testing gir også opphav til falske positive svar

Universell testing gir også opphav til falske positive svar. Som regjeringens statistiske rådgiver, David Spiegelhalter, påpeker, vil testing av ti millioner mennesker om dagen kunne gi 100.000 falske diagnoser per dag, dersom testene gir riktig svar i 99 % av tilfellene. Dette vil bidra til forvirring og muligens feil bruk av helsetjenester. Ved å vektlegge kvantitet framfor kvalitet, virker det ikke som om de som står bak «måneoppskytingen» har rådført seg med UK National Screening Committee.

Et annet problem er gjennomførbarhet. I henhold til planen, vil myndighetene fortsette å basere seg på profittmaksimerende selskaper for å oppnå den nødvendige testkapasiteten. Men hvordan kan man forvente at selskaper som ikke taklet en oppgang fra 700 til 7000 tester per dag vil takle ti millioner per dag?

Som Theodore Agnew ved statsministerens kontor påpeker, har slik utkontraktering allerede «infantilisert» statsapparatet og resultert i lav kvalitet i tjenesteleveransen. Bruken av private aktører til COVID-19-testing har faktisk skapt like mange problemer som det har løst, deriblant dårlig kvalitetskontroll, mangel på sammenstilling av data med primærhelsetjenesten og dårlig test-tilgang for pasienter, som ofte må kjøre langt for å komme seg til test-stedet.

Bruken av private aktører til COVID-19-testing har faktisk skapt like mange problemer som det har løst

En langt bedre tilnærming vil være å overlate testingen til lokale helsemyndigheter og primærhelsetjenesten — som besitter nødvendig ekspertise og har tillit i lokalsamfunnet. Fastleger kan ta neseprøver og kan (med det rette utstyret) tilby tester der folk bor. Sykepleiere og annet opplært personell kan samle inn prøver fra lokalsamfunnet og sende inn testene til de nasjonale helsemyndighetenes laboratorier ved bruk av standard budtjenester. Disse laboratoriene vil følge de rette prosedyrene, i motsetning til laboratorier som blir drevet av regnskapsbyråer.

Framfor å velge disse alternativene, legger myndighetene skylden på andre – for tiden «unge mennesker» – når ting går galt, selv om innbyggerne har fulgt de offisielle helserådene. Hvis folk var oppdatert på smittesituasjonen der de bor, slik som i Sør-Korea og Norge, ville de nok ha fulgt de offisielle helserådene i større grad og ville ha stolt mer på myndighetene. Britiske myndigheter har ikke fått til dette, og har heller ikke gjort god bruk av 750 000 frivillige som ønsker å bidra til lokal smittesporing.

Myndighetene viser at de er ambisiøse. Men det er langt mellom ord og handling. Og ved å snakke om en «måneoppskyting», har Johnson gjort det vanskeligere for de som jobber hardt bak kulissene med troverdige planer for å dempe de verste virkningene av viruset.

Myndighetene viser at de er ambisiøse. Men det er langt mellom ord og handling

Hvis administrasjonen hadde tatt inn over seg tankene som ligger bak en oppdragsorientert tilnærming, kunne man ha gjort offentlig sektor mer dynamisk og bedre i stand til å realisere kollektive mål. Uten en slik tilnærming, kan myndighetene ende opp med å svekke folkehelsen ytterligere. Med et budsjett på 100 milliarder pund, koster planen like mye som 87,7 prosent av det samlede budsjettet til NHS England (114 milliarder pund). Disse midlene kunne ha blitt brukt til å støtte opp om lokal innsats, forbedre tilgangen til tester, gi økonomisk støtte til de som må sette seg selv i karantene og integrere nasjonale og lokale helsesystemer. Men i stedet finner de sannsynligvis veien inn i parallelle systemer og blir satt ut til private tilbydere – konsulentbyråer som ikke er egnet til dette formålet.

Den britiske helseledelsen har, på verst tenkelige tidspunkt, blitt rammet av alt virvaret som følger nedleggelsen av Public Health England og opprettelsen av National Institute for Health Protection. (Den nye institusjonen har kombinert Public Health England, NHS Test and Trace og Joint Biosecurity Centre). Dette nye organet har midlertidig blitt satt under ledelse av baronesse Dido Harding, en politiker uten formell utdannelse eller praksis innen offentlig helse.

Storbritannia bør styrke offentlig sektor, ikke sette flere tjenester ut til private tilbydere

Kronisk mangel på offentlige investeringer har resultert i en helsekrise som er langt verre enn det den ellers ville ha vært. Storbritannia bør styrke offentlig sektor, ikke sette flere tjenester ut til private tilbydere. Johnson har blikket rettet mot sin egen finger, men «måneoppskytingen» går i feil retning. Britene fortjener et styrket helsesystem. Det er «månen» vi bør sikte mot. Hvis vi skal få til en trygg landing til rett tid, trenger vi nedenfra-og-opp innovasjon på tvers av ulike sektorer og effektiv koordinering fra sentralt hold.

 

Oversatt av Marius Gustavson.

Copyright: Project Syndicate, 2020.