Brakvalg eller rettssak?

Det har vært en dørgende kjedelig valgkamp her i USA. Etter dramatikken i sommer, hvor Trump nesten ble skutt og Biden trakk seg fra valget, fulgte ekstatiske landsmøter både hos demokrater og republikanere. Siden da har lite nytt skjedd.

Donald Trump har vært Donald Trump. Like etter at han var en hårsbredd fra døden, var han en seriøs landsfader i et par uker, før han ble den samme gamle bajasen. Han er ute av stand til å moderere seg og prøve å vinne over ubestemte velgere, men i stedet arrangerer han store valgmøter hvor de som møter opp allerede er ihuga fans.

Slike stunts klarer ikke Harris.

Det er nok like greit. Republikanernes kjernevelgere er i større grad blitt hvite og lavt utdannede, en gruppe med lav valgdeltagelse. Det viktigste Trump kan gjøre er å sørge for at de blir så motiverte at de faktisk stemmer.

For demokratene, derimot, er den beste strategien å vinne over de ubestemte. Det har Kamala Harris fokusert på, for de demokratiske kjernevelgerne får all den motivasjonen de trenger av at alternativet til en demokratisk seier, er Donald Trump.

Men dessverre er det slik i USA at mange fremdeles må overbevises om at en minoritetskvinne kan fronte landet utad. Derfor har Harris måttet fremstille seg som voksen og seriøs. Det har hun klart med glans, men fordi hun har måttet holde seg seriøs, har Trump fått monopol som politisk entertainer.

Medielandskapet har forandret seg. Dagens sosiale media vil ha ekthet, mindre sminke, mindre polish (de norske, overstylede influenserne er litt passé, sett herfra). Der vinner Trump, for slik har han alltid vært.

En stund etter at hun ble demokratenes kandidat, nøt Harris godt av en horde influenser- og kjendisstøtte, men det har roet seg ned. Det er Trump som klarte å ankomme et valgmøte i søppelbil etter at Biden, overlagt eller som følge av hans generelle mangel på diksjon, hadde kalt Trump sine støttespillere for trash.

Slike stunts klarer ikke Harris.

Ideen om at verken Putin eller Hamas hadde gått til angrep på sine naboer dersom Trump hadde vært president, står sterkt.

Det mer grunnleggende problemet for Harris denne valgkampen, er at demokratene ikke har klart å overbevise folk om at de er best der det gjelds. Det som betyr noe for amerikanere flest, er fremdeles økonomi og sikkerhetspolitikk, nå også med innvandring lagt til. På alle de områdene stoler de mer på Donald Trump enn Kamala Harris.

Som enhver økonomistudent vet, er det en garantert måte å sette ned lønningene på, og det er inflasjon. Det har vi nå hatt mye av, og en del av den inflasjonen er utvilsomt på grunn av Joe Biden sine enorme budsjettpakker.

De kom først for å stimulere økonomien når den allerede var på rakettfart ut av pandemien, deretter for å subsidiere det grønne skiftet og andre demokratiske prioriteter. Det tapet i kjøpekraft som inflasjonen medførte, er fremdeles noe folk merker og husker meget godt, selv om inflasjonen nå ser ut til å være under kontroll og lønnsveksten teoretisk sett har tatt igjen prisstigningen.

Folk vil ha sikker jobb og nok penger til et behagelig liv.

Ideen om at verken Putin eller Hamas hadde gått til angrep på sine naboer dersom Trump hadde vært president, står sterkt. Og selv om Trump var den som torpederte en fersk tverrpolitisk plan om å reformere innvandringsvesenet i USA fordi han ikke ville at demokratene skulle kunne ta æren, er det han som står frem som sterkest på innvandring.

Han er en mester til å virke som han taler arbeiderklassens sak når han vil øke tariffene på utenlandske varer, selv om det vil bli arbeiderklassen som til slutt selv vil måtte betale en god del av disse tariffene.

Mer komplisert trenger man ikke gjøre historien bak Donald Trump sin suksess. Folk vil ha sikker jobb og nok penger til et behagelig liv. Klima og abort, demokratiske prioriteter, er nok viktig, men først må man ha brød på bordet. Og amerikanere vil ikke bli fortalt hva de skal gjøre. Jo flere nobelprisvinnere som skriver under opprop mot Trump, jo mer støtte virker det som om han får hos sine egne.

Trump er ikke organisert nok til å være diktator.

Det som er nytt, er at begge sider frykter enden på det amerikanske demokratiet dersom motstanderne vinner. Republikanerne mener at demokratene er alt for glade i å bruke det føderale statsapparatet til å kjøre gjennom miljø, nærings- og utdanningspolitikk. De mener det er udemokratisk, fordi slike valg hører hjemme i Kongressen.

Demokratene, på sin side, mener Trumperne er fascister.

Det er nok litt overdrevet. Jeg tror fascistanklagene mot Trump irriterer flere velgere enn det overbeviser. Trump er ikke organisert nok til å være diktator. I beste fall er han og hans støttespillere anarkister, de prøver å forpurre så mye av statens virksomhet som mulig, i alle fall der den ikke tjener det som Trump til enhver tid mener er god politikk.

Hans siste idé er å la Elon Musk kutte ned det føderale byråkratiet, et spetakkel vi alle i så fall vil kunne følge minutt for minutt på Twitter-X. Folkene rundt Trump er ikke spesielt kompetente. De republikanerne som hadde fartstid i statsapparatet, har i stor grad gitt seg, og de er erstattet med en merkelig samling Trump-lojalister.

Det ble en del av grunnen til at Trump fremdeles sier at han vant det forrige valget.

Trump sine rådgivere kommer til å måtte bryne seg på det de som de kaller The Deep State, men for en gangs skyld er konspirasjonsteorien deres korrekt. USA har et statsapparat fullt av ansvarlige byråkrater som kommer til å stikke kjepper i hjulene når Trump prøver å bryte loven eller ta snarveier rundt regelverket.

Det vil være grenser for hva hans klovnemenasjeri får utført på fire år. Jeg er ikke redd for at USA går under dersom Trump vinner valget.

For alt vi vet, kan valget være over allerede. Mer enn 30% av stemmene er allerede avgitt. Under det forrige valget, gikk disse stemmene til demokratene. Når stadig flere forhåndsstemmer ble talt opp til fordel for demokratene, dukket det fort opp konspirasjonsteorier på høyresiden om at dette var juks.

Det ble en del av grunnen til at Trump fremdeles sier at han vant det forrige valget. I år er forhåndsstemmene jevnere fordelt, noe som forhåpentlig vil bidra til mindre kontroverser.

Dersom det er en lik systemisk feil i målingene denne gangen, kan det bli brakvalg for Trump eller Harris.

Fordi meningsmålingene viser dødt løp mellom kandidatene, vet vi ikke noe om hvem som leder. Riktignok er målingene sannsynligvis av høyere kvalitet i år enn før. Det er færre målinger, men utført av bedre organisasjoner enn første gang Trump, høyst overraskende, kanskje mest for ham selv, ble valgt.

Den gangen bommet målingene fordi de la for lite vekt på hvite velgere med lav utdanning.

Dersom det er en lik systemisk feil i målingene denne gangen, kan det bli brakvalg for Trump eller Harris, fordi det vil slå lik vei i alle vippestatene. Men det som er annerledes denne gangen, er at valget ikke bare står om vippestater, men om vippekommuner.

Fordi politikken er blitt så splittet, er det færre og færre valgdistrikter som gjør at valgresultatet er usikkert. Disse distriktene vil bestemme hvilken retning vippestatene går, og det avgjør hvem som vinner presidentvalget.

Uansett hva som skjer, er det heldigvis denne gangen Kamala Harris som skal telle stemmene i januar.

Det betyr at politikken blir enda mer lokal. Palestinasaken er blitt viktig for Harris selv om det er relativt få arabiske eller muslimske amerikanere. Det er fordi det bor mange av dem i ubestemte distrikt i Michigan, en av de store vippestatene.

Oljeboring er blitt viktig for begge kandidatene selv om få amerikanere arbeider i oljeindustrien lenger, fordi Pennsylvania er den viktigste av svingstatene, og der er olje viktig.

Disse valgdistriktene er så viktige fordi det er et begrenset antall realistiske kombinasjoner som kan lede til seier for Trump eller Harris. For eksempel er det mange flere veier til seier for Trump dersom han vinner Pennsylvania enn dersom han ikke vinner den ene staten. Harris bør vinne Michigan og Wisconsin.

Dersom Trump vinner Georgia og North Carolina, må Harris vinne Pennsylvania. Og så videre.

Fordi det er begrenset med kombinasjoner av stater som gjør at Trump eller Harris kan vinne, og fordi vippestatene bestemmes av noen få valgdistrikt, kan vi vite tidlig på tirsdag hvem som vinner.

I så fall kan det ta uker før vi får et valgresultat.

Eller ikke: Dersom det ikke er en systematisk feil i meningsmålingene og valget blir så tett som det ser ut til, kan det hende at hvem som blir president avgjøres i rettssalen. Da kommer republikanerne til å hevde at forhåndsstemmer er ugyldige og at prosedyrene ikke har blitt fulgt i forskjellige valglokaler.

Jobben til valgarbeidere skal være å sørge for at reglene følges, nå ser det ut til at republikanerne har rekruttert valgarbeidere som først og fremst har som oppgave å finne feil. I de statene hvor republikanerne kontrollerer valgstyrene kan det hende det blir demokratene som må gå til sak for å få telt opp stemmer. I så fall kan det ta uker før vi får et valgresultat.

Uansett hva som skjer, er det heldigvis denne gangen Kamala Harris som skal telle stemmene i januar, og forhåpentlig slipper vi dramatikken fra fire år siden, når det store spørsmålet var om visepresident Mike Pence kom til å gjøre sin plikt å sertifisere valget. Slik får hun, ved å bevise at USA fremdeles kan ha fredelige valg, spille en historisk rolle uansett hvem som skal innsettes som president i 2025.