Norgesrekord i antall milliardærer og eksplosjon i ulikhet

«I år er listen mer dramatisk enn noen gang. Vi snakker om gigantiske verdier tapt, men også enorme verdier skapt».  Kapital-redaktør Vibeke Holth hadde spent spenningsbuen høyt i forkant av årets publisering av den sagnomsuste lista magasinet gir ut årlig. Her takseres de virkelige formuene til de landets rikeste, basert på reell markedsverdi, ikke bare det som fremgår av likningene. Formuesverdiene Kapital beregner er hele fire ganger så høyt som det man får om man leser skattelistene.

 Noen har mistet mye. Men andre har blitt enormt mye rikere

Holth hadde rett. I listens 30 år lange historie har det aldri vært notert større formuesfall enn i år. Noen har mistet mye. Men andre har blitt enormt mye rikere. Til tross for gigantiske tap innen bransjer som reiseliv og olje- og energi, har formuen landets 400 rikeste rår over totalt sett bare falt med 0,52 prosent. Midt i det som omtales som den verste nedturen siden krigen har nemlig bransjer som eiendom, finans og handel gjort det bra. Den norske Kypros-beboeren John Fredriksen, som topper lista, er verdt mer enn regjeringens korona-krisepakker. Plass nummer to og tre på lista er kapret av noen som utvilsomt har høstet fordeler av korona, nemlig Odd Reitan og Johan Johannson, som er eiere av henholdsvis Rema 1000 og dagligvare-kjempen NorgesGruppen.  Også Orkla-eier Stein Erik Hagen er blitt betraktelig rikere siden i fjor.

Andre studier bekrefter bildet. Forskjellene i formue blant nordmenn er enorm. Den norske formuesulikheten er på høyde med land vi ikke akkurat liker å sammenligne oss med på dette området, som for eksempel Storbritannia.

Til tross for gigantiske tap i mange bransjer, har formuen landets 400 rikeste rår over totalt sett bare falt med 0,52 prosent

Kapitals liste var ikke den eneste nyheten torsdag 24.september bragte. Samtidig ble nemlig en svært viktig, omfattende og grundig studie av økonomiske forskjeller i Norge, gjennomført av SSB-forskerne Rolf Aaberge, Jørgen Modalsli og Ola Vestad publisert, publisert.

Studien går, som Kapitals liste, bak det offisiell statistikk viser oss. Mens vi ofte slår oss på brystet og brisker oss over et bilde av oss nordmenn som likemenn, i et samfunn preget av små inntektsforskjeller, viser denne studien et helt annet bilde. Slik jeg har beskrevet i kommentaren «En blindsone i ulikhetstallene» skyldes det mangelfulle bildet offisiell statistikk gir oss blant annet flere omlegginger av skattesystemet, og påfølgende tilpasninger norske bedriftseiere har gjort til disse. I dag er det derfor slik at store deler av manges inntekter ikke inngår i beregningsgrunnlaget.  Aaberge, Modalsli og Vestad supplerer i sin ferske studie offisiell statistikk med mer omfattende data, der individers skatterapporterte inntekter kombineres med selskaps- og eierskapsdata.

Forklaringen var da som nå at personer med tilgang til kapital oppnådde en eventyrlig økning i både inntekt og formue

Resultatet er både hårreisende og oppsiktsvekkende: Mens offisiell statistikk viser en økning i ulikhet de siste 20 årene på 9 prosent, viser denne studien at økningen faktisk har vært på hele 35 prosent, mer enn tre ganger så høy. Studien viser også at den rikeste prosenten i Norge mottar en femtedel av all inntekt, ikke en tiendedel slik offisiell statistikk viser. De rikeste 370 menneskene i Norge tjener 6 prosent av all inntekt.

Med andre ord: Norske eiere er blitt rikere, uten at det synes i statistikken. I de fem årene som gikk mellom 2002 og2007, økte dramatisk. Vi må helt tilbake til jobbetiden, med vill aksjespekulasjon under første verdenskrig, for å finne en tilsvarende økning i ulikhet.

«Forklaringen var da som nå at personer med tilgang til kapital oppnådde en eventyrlig økning i både inntekt og formue», skriver rapportforfatterne.

Hvorfor er slike lister og studier så viktige? Jo, fordi det selvsagt har enorm betydning for analysene våre av hvor stor ulikheten i landet faktisk er – og ikke minst for bildet vi danner oss av hvem som betaler hva i skatt. Både Kapitals liste og SSBs studie viser oss at store deler av de rikes inntekter i dag ikke blir beskattet. Det er slike bilder som må legges til grunn når vi avgjør hvordan skattesystemet skal se ut.

Økningen i ulikhet i Norge faktisk har vært på hele 35 prosent de siste 20 åra, mer enn tre ganger så mye som statistikken viser

Ulikheten i både formue og inntekt er med andre ord langt større enn offisiell statistikk gir inntrykk av. Det er problematisk i seg selv, og gir konsekvenser for maktfordelingen i samfunnet. Det fører dessuten til både dårligere økonomiske vekstvilkår og et mer urettferdig samfunn der fellesskapsfølelse og gjensidig tillit utfordres og brytes ned. Men de langt større forskjellene i inntekt og formue vi har enn det vi tror, indikerer også at forskjellene, både i formue og inntekt, vil øke raskere enn vi tror i tida som kommer.

Det er fordi slike forskjeller gir en selvforsterkende effekt. Stor formue gir også stor løpende avkastning (inntekt), som igjen gir større formue. Det er en ond sirkel – eller om du vil en snøball som ruller slik raskere og raskere. Og den blir vanskeligere og vanskeligere å stoppe.

For det må vi. Stoppe den. Et samfunn som gir folk like muligheter uansett hos hvem man er eller hvor man vokser opp, er ingen naturgitt tilstand ved det norske samfunnet, slik noen later til å tro. Tvert imot. Slik blant annet Thomas Piketty viser, var det arbeiderbevegelsens kamp og klokskap kombinert med politikere som var villige til å innføre grep som sørget for fordeling av godene i etterkant av andre verdenskrig, som gjorde Norge til det egalitære samfunnet vi lenge var. Nå er vi på vei i en annen retning. Dessverre godt hjulpet av en regjering som smører hjulene for dårligere fordeling.

Den viktigste årsaken til de økte forskjellene vi ser, er at de rikeste sitter igjen med stadig mer av vår felles verdiskaping.

De voksende forskjellene i Norge har selvsagt mange årsaker. Det betyr at det trengs en bred innsats for å løse problemet. Utdanning, slik høyresiden i politikken ofte faller ned på som viktigste tiltak for å begrense økte forskjeller, er viktig. Å sørge for en sterk fagbevegelse som bidrar til små lønnsforskjeller og en rettferdig fordeling av verdiskapingen mellom arbeid og kapital, er også avgjørende. Det holder imidlertid ikke. Regjeringens egne ulikhetsmelding fra i fjor slår fast at den viktigste årsaken til de økte forskjellene vi ser, er raskt økende toppinntektsandeler – altså at de rikeste sitter igjen med stadig mer av vår felles verdiskaping. Da er skattesystemet vårt viktigste verktøy.

Mens både politikere og økonomiske miljøer over hele verden i økende grad opptas av hvordan godene skal fordeles mer rettferdig, har vi i Norge en regjering som har kuttet skattene med nesten 25 milliarder kroner. De rikeste har fått over 100 ganger så store skattekutt som de med minst å rutte med. Og mens vi nå står midt i en pandemi som for alvor har vist hvor enormt viktig vårt felles spleiselag er, velger statsministerens parti i forkant av neste års Stortingsvalg å stramme inn tidligere formuleringer om formuesskatten. Der partiet tidligere nøyet seg med å si at skatten skal fjernes på sikt, har de nå slått fast at de skal fjerne den. Punktum.

Da er skattesystemet vårt viktigste verktøy.

En vaklende finanspolitisk talsperson for Høyre, Mudassar Kapur, kunne på politisk kvarter noen dager etter ikke svare på hvor mange nullskatteytere det vil gi. Svaret er over 25.000. Kapur lovet i likhet med det hans egen statsminister tidligere har sagt, at de ville finne fram til løsninger før skatten fjernes. Jeg kan hjelpe Kapur: den løsningen finnes ikke.

Selvsagt har formuesskatten potensielt noen skadeeffekter for økonomien, særlig om den blir urimelig høy. Men det er jo akkurat det samme som gjelder alle skatter. Når vi skal lage et skattesystem må vi velge de skattene som kombinerer omfordeling og effektivitet på best mulig vis, og velge brede grunnlag og lave satser. Å ha en godt innrettet formuesskatt vil bidra til å holde andre, mer skadelige skatter, lavere, og er dessuten den mest omfordelende skatten vi har, per krone.

Jeg kan hjelpe Kapur: den løsningen finnes ikke.

Eksemplene høyresiden kommer drassende med, om bedrifter som tappes for å betjene formuesskatt, viser seg å aldri stemme. Det som skjer er selvsagt at bedriftseierne sitter igjen med litt mindre penger fordi de må betale skatt. Vel, det gjør jeg også. Og hele den norske befolkning. Men vi får så mye igjen for det at det er verdt det.

Norge er et av få land uten arveavgift og vi har en svært begrenset eiendomsbeskatning. Fjernes formuesskatten, blir skattebelastningen enda skjevere. Istedenfor å kutte de verktøyene vi faktisk har i skattekista, bør vi finne flere. Totalt sett skatter Norge eiendom, altså formue, med om lag halvparten av det andre OECD-land gjør.

Siden slutten av 1800-tallet har det vært et avgjørende prinsipp ved det norske skattesystemet at vi bidrar etter evne. Det bør det fortsatt være. Å sørge for en skattereform med siktemål om et langt mer progressivt, rettferdig og bærekraftig system for framtida, bør være en av de viktigste oppgavene for norske politikere i årene som kommer.

Av partiene i sentrum-venstre av politikken bør dette løftes høyt fram i den kommende valgkampen. Et annet regjeringsalternativ til venstre for dagens, må være krystallklare på at de vil sørge for politikk som snur utviklingen vi har sett de siste årene. Her kan de fleste bli mer offensive enn de er i dag. Selvsagt er Arbeiderpartiet særlig viktige. Om ikke partiets programkomité åpner for en diskusjon om skatt på arv og eiendom når de denne uka legger fram programforslaget sitt, bør landsmøtet til våren sørge for det.

Om ikke Aps programkomité åpner for en diskusjon om skatt på arv og eiendom, bør landsmøtet til våren sørge for det

Resultatet av finanskrisen i 2008 ble et samfunn med større forskjeller. Det kan ikke bli fasit etter korona. Den store krisen vi står midt oppi har rammet de med minst, mest. Nå trengs modige politikere som viser at det samfunnet som venter oss post-korona er et samfunn med lyse utsikter for det brede lag av befolkningen, og spesielt de som har tatt de største tapene det siste halvåret.