En forsnakkelse viser verden vei.
Arendalsuka 2023 er over. Etter utallige analyser og spådommer gjennom utrolige 2000 debatter og arrangementer om vår felles vei videre, gjennom jungelen av kunstig intelligens, energiutfordringer og det grønne skiftet, er det en forsnakkelse om krigen − eller aller mest freden − i Ukraina som står igjen.
Det er utsikter til en krig uten ende.
Torsdag kom Jens Stoltenberg til den lille, fredfulle sørlandsbyen. Ti år etter at han var her som en helt vanlig statsminister i Norge før stortingsvalget i 2013. Året etter nølte han seg fram til å akseptere jobben som generalsekretær i Nato. Resten er historie og en snart ti år lang krig mot Putins Russland. Det er ikke mange ledere i moderne historie som har ledet lenger i krig enn vår Jens.
Det har vært et høyst uvanlig tiår der krigen, den med stor K, ikke lenger er den andre verdenskrigen, men den i øst. Vår krig. Vi snakker nå om den i bestemt form. Krigen vi aldri trodde at skulle komme til Europa igjen. Men som overskygger alt annet i vår del av verden. Nå er alles øyne rettet mot Jens Stoltenberg for svar på vår tids største spørsmål: Hva slags fred kan bli inngått med Putins regime?
For det er ikke til å komme unna at sommeren med Jens har vært skuffende. Han innledet jo sesongen så strålende i Oslo tidlig i juni, med foredrag og Nato-møte i den norske hovedstaden. Han slo fast Natos kompromissløse støtte til Ukraina, og vi ventet på den forløsende offensiven som skulle skylle de russiske orkene ut av de okkuperte områdene. Slik at normaliteten igjen kunne senke seg som et bedøvende slør over vår tilværelse.
I kakofonien av ord og uro er det krystallklart at vi står og svaier på kanten av en ny tid.
Når vi − Norge og Jens − møttes igjen på seinsommeren her i Arendal, er det med mindre optimisme. Den militære offensiven har ikke gått så bra som det var håpet. Russerne har fått tid til grave seg ned, legge ut miner og sikre et solid fraspark i møtet med de fremadstormende ukrainske styrkene. I praksis er ikke frontlinjen endret stort siden november i fjor. Det anses som urealistisk at russerne skal kunne rykke fram, mens også sjansene for et ukrainsk gjennombrudd virker små.
Fronten fryser til. To slitne kamphaner henger på hverandre i krigens boksering. Det er utsikter til en krig uten ende.
Krigen kan gå inn i en fase der vår vestlige, kollektive tålmodighet vil testes. Hvor lenge varer vår vilje og våre krefter til å støtte Ukraina? Det er et spørsmål som er banalt enkelt å svare på i dag: Ja, så lenge det tar! Men som om to år, kan gi et helt annet svar. Verden har knapt vært mer uforutsigbar enn den er nå.
Stoltenbergs tilstedeværelse krymper alle andre dignitærer som har sveipet innom Arendal denne uka. Fordi han representerer den saken som overskygger alle andre: Den som handler om krig i verden og vår nasjonale sikkerhet og beredskap. For hvis vi mislykkes med å skape og bevare fred, kan vi glemme å løse alle de andre utfordringene som egentlig krever vår samlede kollektive styrke alene. Vi vil ikke evne å gjennomføre det grønne skiftet og bygge ut nok elektrisk kraft slik at vi får tvunget ned det drepende forbruket av fossilt brennstoff. Det vil ikke være krefter eller oppmerksomhet til det hvis verden skulle ta fyr. Kanskje vil vi heller ikke klare å få grep om dyrtida så lenge vi har en stor væpnet konflikt i Europa.
Ekspresident Trump skaper kaos og uforutsigbarhet.
Den røde tråden i min Arendalsuke har vært krig og konflikt med programposter som «Krigen i Ukraina: Veien ut av krisen?», «Hvordan skal vi forholde oss til Russland?», «Krig i Europa: Er det norske totalforsvaret beredt?» og «Hvis krigen kommer til Norge». Det er gedigne krefter som nå virker på oss. I kakofonien av ord og uro er det krystallklart at vi står og svaier på kanten av en ny tid. Av et nytt, svimlende alvor.
Verken forsvarssjef, politisjef eller leder for vår sivile beredskap kunne si at de er godt nok forberedt på det som truer. To kommisjoner har denne våren levert sine analyser. Totalberedskapskommisjonen og Forsvarskommisjonen forteller oss at vi har mye arbeid, mange prioriteringer å gjøre som samfunn de neste årene. Det er ikke nok med milliarder. Å være godt nok forberedt vil kreve helt grunnleggende endringer i nasjonal mentalitet. Det vil kreve mye av politikerne våre som må utvikle en altovergripende nasjonal sikkerhetsstrategi. Krigsforskeren Cecilie Hellestveit sa det treffende: Denne samtalen må begynne i går.
Lenge før Stoltenberg kom til byen, hadde hans høyre hånd Stian Jenssen rukket å delta i ordskiftet. Han høstet storm da han i debatt sa «en løsning kan være at Ukraina gir opp territorium, og får et Nato-medlemskap i retur». Det ble bråk, for denne avgjørelsen er det bare Ukraina selv som kan fatte. Jenssen gikk tilbake på sitt budskap, men scenarioet han beskriver er helt åpenbart et det snakkes mye om på maktas bakrom. Jenssen beskrev jo et meget sannsynlig utfall. Det var ingen forsnakkelse. Det kan bare ikke sies.
Målet er å tvinge russerne til forhandlingsbordet.
For USA kan nemlig ikke krigen ta slutt fort nok, og etter en skuffende sommeroffensiv truer nå en utmattelseskrig der USA til nå har bidratt med 70 prosent av det militære bidraget. Det anses ikke som bærekraftig ressursmessig eller politisk, og geopolitisk er det Kina som bekymrer Washington mest. Hjemlig amerikansk politikk tilsier at det er risikabelt at krigen fortsetter utover i valgåret 2024. Ekspresident Trump skaper kaos og uforutsigbarhet.
Få liker tanken på et comeback for han som øverstkommanderende i krig. Fredag kom det signaler fra USA om at Ukraina vil få tilført moderne F-16 jagerfly. Det vil øke trykket langs fronten, men vil bli møtt med forsterket russisk motstand. Og så sent som i slutten av juli ble det igjen truet med atomvåpen fra Moskva.
Målet er å tvinge russerne til forhandlingsbordet, der Jenssens forsnakkelse fort kan bli ordlyden i en avtale. En fred der Ukraina er tryggere enn nå som fullt medlem av Nato og kan vende seg vestover politisk og økonomisk, og med et isolert, demonisert og høyst uforutsigbart Russland på utsiden som må se mot Kina. Og med en ny iskald krig med opprustning og mistillit som global tilstand for oss alle.
Kommentarer