Nok brudd på samers rettigheter

Forrige torsdag, på dagen 500 dager siden Høyesteretts domsavsigelse i Fosen-saken, gikk en gruppe ungdommer fra ungdomsorganisasjonen til Norske Samers Riksforbund, NSR Nourat, sammen med Natur og ungdom inn i lokalene til Olje- og energidepartementet (OED).

De satt i gang de største aksjonene for samiske rettigheter vi har sett i Norge siden Alta-kampen for over 40 år siden, som fortsatt pågår i skrivende stund. Ungdommene krever at regjeringen umiddelbart river vindturbinene på Fosen, og restaurerer naturen rundt Storheia og Roan slik at den sørsamiske reindrifta kan få vinterbeitene sine tilbake.

Vi skriver 2023, men kampen for land, vann og samiske rettigheter står like mye i dag som den gjorde for 43 år siden. Scenene i Oslo har vært som å se fortsettelsen av Ellos Eatnu – La elva leve, spillefilmen om Alta-aksjonene som kom ut for bare en måneds tid siden. Ikke bare fordi noen av ansiktene er de samme, men fordi scenene med unge mennesker som bæres bort av politiet mens de skriker slagord for full hals, viser hvor kort vi er kommet siden 80-tallet. Tross lovgiving, opprettelsen av Sametinget, konsultasjonsplikt og uendelige sider med utredninger og rapporter, klarer ikke den norske staten å ivareta samiske rettigheter i dag.

Hvis ikke en høyesterettsdom skal få konsekvenser, hvor er da rettsikkerheten for samene, og for oss alle?

Her er det verdt å nevne at Fosen-saken er den mest betente, men langt fra den eneste, saken der staten på ulike måter svikter eller er i konflikt med det samiske samfunnet. I 2021 var det store aksjoner i Repparfjord mot den planlagte gruvedriften som vil skade både reindrift og sjøsamisk fjordfiske i Vest-Finnmark, og en rekke andre vindkraft og gruvesaker over hele Sápmi legger press på reindrift og annen samisk utmarksbruk. I tillegg brøt Sametinget nylig samtalene med Støre-regjeringen om et forslag til ny opplæringslov, fordi de mener regjeringen gjør alt for lite for samisk språkopplæring.

En lang og seig kamp

Selve Fosen-saken strekker seg nærmere to tiår tilbake i tid, til tidlig 2000-tall da vindkraft på land i Norge fortsatt var lite kjent og mange var bekymret for at det grønne skiftet gikk alt for sakte. Konsesjonen for vindkraft på Fosen ble først gitt i 2010, og gikk noen runder med klager og klagevedtak i OED før den ble opprettholdt i 2013, da Ola Borten Moe fra Senterpartiet var olje- og energiminister (dette er  den samme Borten Moe som er medstifter av oljeselskapet OKEA, som nå skal få strøm fra Fosen-anleggene for å elektrifisere egen petroleumsproduksjonen).

Siden da er det regjeringer ledet av Høyre og FrP som har hatt ansvar for saksbehandling og tillatelse til at anleggsarbeidet kunne settes i gang (forhåndstiltredelse) før saken var rettslig avgjort. Også FNs rasediskrimineringskomité har vært påkoblet og ba i 2018 Norge om at byggingen ble stanset mens de selv behandlet en klage fra reindrifta. Sist gang OED selv vurderte hvorvidt folkeretten kunne være brutt, var i 2013.

Mange spør seg hvordan forsoning kan finne sted når fornorskingen fortsatt pågår

Men dommen fra Høyesterett kommer til en annen konklusjon enn departementet gjorde i 2013. Den enstemmige dommen slår fast at vindturbinene på Storheia og Roan er til hinder for kulturutøvelsen til de sørsamiske reinbeitedistrikene i Fovsen-Njaarke, og dermed bryter med artikkel 27 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter. Dommen sier også at konsesjonen som ble gitt av OED derfor er ugyldig.

Selve dommen sier ikke noe om hva som skal skje med turbinene, og regjeringen har forgjeves prøvd å konstruere et grunnlag for en ny konsekvensutredning som vil la turbinene stå uten å bryte menneskerettighetene. Både reindrifta selv og Sametinget har avvist at en slik løsning er mulig.

Der har saken blitt stående. Samiske aktører og organisasjoner har selvsagt krevd fortgang i saken, og både SV og Rødt har presset regjeringen med skriftlige og muntlige spørsmål i Stortinget. Likevel har det skjedd lite, og uten aksjonene i Oslo hadde nok det samme vært realiteten enda.

Hva skjedde med rettsikkerheten?

Nå er det vanskelig å se for seg at denne saken skal ta slutt eller vokse seg mindre. Etter at politiet fjernet aksjonistene under direktesendt strømming, har saken eksplodert i nasjonale og internasjonale medier.

Det blir stadig flere som slutter seg til aksjonistene i Oslo, og støttemarkeringer har blitt arrangert over hele landet. Internasjonal presse har dekket saken, Greta Thunberg er båret bort av politiet, og statsråd Terje Aasland ble kraftig refset av aksjonistene da han forsøkte seg på dialog utenfor departementet sitt. Nå vil de bare snakke med statsminister Jonas Gahr Støre, som etter 500 dager omsider har blitt tvunget til å si noe om saken i media.

Da Alta-dommen gikk i favør av staten i 1982, sa landets politiske ledere raskt at alle parter måtte respektere dommen fra landets øverste domstol. Da Jovsset Ánte Sara tapte mot staten i 2017, fikk også han beskjed om at nå måtte dommen respekteres og reintallet reduseres umiddelbart. Han fikk attpåtil en klekkelig mengde dagbøter, som truet med å knekke ham økonomisk midt i den rettslige prosessen han stod i. I Fosen-saken, hvor staten ble den tapende part, har 500 dager passert uten at verken driften av turbinene eller menneskerettsbruddet er stanset.

Det er her tillitsbruddet både ovenfor samene og samfunnet som helhet ligger: hvis ikke en høyesterettsdom skal få konsekvenser, hvor er da rettsikkerheten for samene, og for oss alle? Når selv fremtredende jurister går ut for å fortelle regjeringen at de feiltolker både dommen og dens konsekvenser, er det vanskelig å se hvordan tillit skal kunne bygges opp igjen med det aller første.

Må legge grunnlag for forsoning

Men det haster å rydde opp i tillitsbruddet. Om bare tre små måneder skal Sannhets- og forsoningskommisjonen legge frem sin rapport, som har gransket fornorskingen av samer, kvener og norskfinner. Den skal legge et grunnlag for forsoning og komme med anbefalinger til hvordan uretten som er begått kan rettes opp i.

Slik lederen for Norske Samer Riksforbund og en rekke andre har sagt de siste dagene, er det vanskelig å se for seg hvordan det skal være mulig med en forsoning når Fosen-saken fortsatt pågår. Den er et stort, åpent sår i tilliten til rettsstaten og i tilliten mellom staten og samene. Mange spør seg hvordan forsoning kan finne sted når fornorskingen fortsatt pågår, slik den gjør når  samer blir nektet muligheten til å utøve sin kultur fordi vindkraftverk står i veien.

På bergensk har vi et uttrykk som heter å belite seg. Det betyr å innrømme at du har tatt feil, eller har tapt, og ta konsekvensene av det. Det er akkurat det Aasland og Støre bør gjøre nå: Først komme med en uforbeholden unnskyldning til reindriftsutøverne på Fosen, og så en plan for hvordan de raskest mulig skal i gang med handling – som innebærer demontering og revegetering av anleggsområdene på Storheia og Roan.

Dyrt blir det, ja visst, men det var en risiko både OED og utbygger tok da de tillot og satte i gang anleggsarbeid før saken var ferdig i domstolene. Deretter må både departementet og lovverket legge opp til at man lytter bedre, og tidligere, til rettighetshavere, slik at nye Fosen-saker unngås før de får vokse seg store.

Da kan dette bli et nytt vendepunkt for samiske rettigheter og et grunnlag for forsoning – men det krever altså at regjeringen rydder opp først.