Budsjettets bakside

Et statsbudsjett får enormt med oppmerksomhet. Små endringer i store budsjetter får enorme konsekvenser for mektige aktører. De som treffes av endringer i skattenivåer eller støtteordninger, har enorme gevinster å hente hvis endringene går i deres favør.

Går endringene motsatt vei, får de en regning å betale. Det er derfor rasjonelt for de som er i en slik situasjon å bruke voldsomme ressurser på å påvirke innholdet i statsbudsjettet.

De som har størst grunn til å rope høyt, er ofte de samme som ikke blir hørt.

Og det er voldsomme ressurser som blir brukt. Fryktelig mange penger og fryktelig mange arbeidstimer utført av fryktelig flinke folk går med til å prøve å redusere utgiftene og å øke inntektene til de som har store interesser i hvordan norsk økonomi styres fra Finansdepartementet. Klarer du samle noen få, store, godt organiserte virksomheter med store interesser og muskler, kan du mobilisere en helt enorm kraft.

Men hvem mobiliserer for de mange, små, ukoordinerte med små muskler? De som hver for seg er avhengige av det som er småpenger for fellesskapet, men som til sammen utgjør formidable summer? De som ikke leier inn byråer for å tale sin sak?

Forfatteren Edouard Louis, som var i Norge i helga, snakker for dem. I sin bok «Hvem drepte faren min», viser han fram den andre enden av statsbudsjettet i all sin voldsomhet. Konsekvensene av «budsjettinndekning», «soldering», «insentiver» eller «skattelette», er ord på papir som blir helt konkrete for den lille kvinne og mann.

Det betyr å gå med gamle briller med feil styrke. Det betyr å måtte pendle to timer til en dårlig betalt jobb, det betyr et liv i smerte fordi du ikke har råd til smertestillende medisiner.

Jeg kan ikke forstå hva en regjering skal være godt for hvis den ikke kan hjelpe de svake.

Vi skriver ikke slik om politikere i Norge. Kanskje gjorde de ikke det i Frankrike før heller. Kanskje var det derfor «Hvem drepte faren min» ble en slik sensasjon. Det er mye som er fint ved å ikke henge enkeltskjebner på en finansminister eller statsminister. De har jobber som krever vanskelige valg og prioriteringer. Det er alltid mulig å gjøre mer og det er alltid noen som er utenfor rekkevidde.

Desto viktigere er det at vi minner oss sjøl om at vi har et system som er slik at de som er aller mest avhengige av det, ikke er de samme folka som har den største evnen til å påvirke det. De som har størst grunn til å rope høyt, er ofte de samme som ikke blir hørt.

Norsk politikk er i stor grad redelig. Våre politikere vil både næringsliv og borgere vel. Alle sammen. Enhver skatteøkning medfører reelle utfordringer for noen og det skal vi ikke ta lett på. Det gjør vi da heller ikke. Når de aller største og sterkeste setter i gang påvirkningsmaskineriet sitt, skal de som styrer selvsagt lytte til dem. Også. Men ikke bare til dem.

For som den danske trubaduren Kim Larsen sa:

«Jeg kan ikke forstå hva en regjering skal være godt for hvis den ikke kan hjelpe de svake».

(Teksten ble først publisert i Dagsavisen, 21. november 2022.)