Byfolk bør slå tilbake

Vi har de siste månedene hatt en energisk og utmattende debatt om hvor dyrt det er å fylle tanken. Det har dannet seg en fortelling om at folk i distriktene sliter mer med økte utgifter enn byfolk, siden de kjører bil over lange avstander og ofte ikke har råd til elbil.

Som byboer i tjukkeste Oslo stusser jeg over dette. Jeg mener, hvis vi skal konkurrere om hva som skaper mest pinsel i pengepungen, så må vi også snakke om boliglånet. Jeg har nemlig en nagende følelse av at smerten ved pumpa er mindre enn smerten ved renta.

Og da snakker jeg ikke om småbedrifter med høye dieselutgifter og syltynne marginer, men om folk flest. Så la oss regne på det.

Si hei til familien By og familien Bygd.

Hvor mye har renta steget? Jeg kunne vært sleip og tatt utgangspunkt i 2021, da styringsrenta var null, men det er mer redelig å bruke gjennomsnittet fra tiåret før pandemien. Da får vi en boligrente på rundt 3,2 prosent.

Si hei til familien By og familien Bygd. Den første bor i en storby som Oslo eller Bergen, den andre i en liten distriktskommune (henholdsvis «sentralitet» 1 og 6 på SSB-språk).

De er begge svært gjennomsnittlige. Familien By har en leilighet eller rekkehus de kjøpte for 6,5 mill., mens familien Bygd betalte 3,2 mill. for en stor enebolig. Jepp, sånn er det, folk på landet har større hus og lavere lån enn byboerne.

Begge familiene har 80 prosent belåning. By klarer seg med én elbil (som vi utelater fra regnestykket), mens Bygd har to godt brukte fossilbiler som til sammen kjører 20 000 km per år.

Det følgende regnestykket er forenklet og ser på nye boliglån, ikke på dem som har nedbetalt en del av lånet de siste 10–15 årene. Advarsel: Det blir en del tall.

Det koster nå 2 200 kroner mer i måneden å være familien By.

Med en rente på 3,2 prosent hadde familien By før pandemien en månedlig rentekostnad på 10 800 kroner etter rentefradrag, og brukte null kroner på drivstoff.

Familien Bygd betalte 5 330 kroner i renter på eneboligen, og 1 660 kroner for drivstoff (20 000 kilometer i året og 0,7 liter per mil gir 1 400 liter i året til 14,20 kroner per liter, gjennomsnittsprisen på bensin i tiåret før pandemien).

Med en boligrente i dag på 5,3 prosent (før den siste renteøkningen i september), blir byfamiliens rentekostnad 17 900 i måneden, 7 100 mer enn før pandemien.

Bygdefamilien må betale 8 800 kroner, som er en økning på 3 470. Byfamilien har fått renteutgiftene økt med 3 630 kroner mer enn bygdefamilien.

Og en gjennomsnittlig bensinpris på 26,50 kroner gir 3 090 kroner per måned, som er 1 440 kroner mer enn før pandemien.

Familien Bygds utgifter til renter og drivstoff har altså økt med 4 900 kroner, mens deres gode venner i storbyen har fått en økt renteutgift på 7 100. Det koster nå 2 200 kroner mer i måneden å være familien By. Deres utgifter har økt med 45 prosent mer enn bygdefamiliens.

For familien Bygd er renteøkningen 2,4 ganger større enn økningen i drivstoffutgiftene.

Det er like tvungent eller frivillig å bo et sted med store kjøreavstander som det er å bo i en by med høye boligpriser.

Ser vi isolert på bygdefamiliens økte bensinkostnad, så utgjør den en femtedel av byfamiliens økte rentekostnader.

En innvending mot hele dette regnestykket er at byfolk bygger opp større boligformue fordi prisene stiger raskere. Men denne papirformuen gir ingen ekstra rikdom når alle boligene rundt deg er like dyre. Og når boligen går i arv, bor som regel barna i samme by.

Boligformuen blir først viktig når du flytter ut av byen, noe de færreste gjør hvis de ikke må. Og de som må, er gjerne i gang med å etablere familie, har lite formue og tvinges ut av byen for å ha råd til å kjøpe.

Et annet argument brukt for å senke drivstoffavgiftene, er at de fungerer som en ekstra skatt på folk i distriktene som man ikke slipper unna. Men det er like tvungent eller frivillig å bo et sted med store kjøreavstander som det er å bo i en by med høye boligpriser.

Det beste er trolig å roe ned debatten om smerten ved pumpa.

I distriktene krever man fjerning av avgifter på drivstoff. Skal da byfolk kreve kompensasjon for økte renteutgifter? I så fall har vi kastrert Norges Bank, som prøver å kjøle ned økonomien med sine renteøkninger.

Det beste er trolig å roe ned debatten om smerten ved pumpa. I all beskjedenhet, som bortskjemt byboer, mener jeg at alle plikter å se nøkternt på tallene som viser hvordan prisvekst og rentenivå har rammet by og bygd.