De unge bør være bitre

I dagens Norge ser vi en jevn strøm av kapital fra de unge til deres foreldre og besteforeldre. De unge finansierer de eldres boligformue når de betjener sin gjeld eller betaler husleie på boliger eid av folk over 50. Bare en liten del av dette gis tilbake gjennom «foreldrebanken» i form av gaver og forskudd på arv til egenkapital.

Lånet tar dermed et grådig jafs av inntekten hver måned.

Det stemmer at mange foreldre hjelper sine barn inn i boligmarkedet. Over halvparten av unge i 20-årene får hjelp, og i svindyre Oslo gjelder dette rundt to tredjedeler av de unge. I rundt 60 prosent av tilfellene består hjelpen av kausjon.

Dette får oss til å tro at foreldrene er gavmilde, og at de unge bør være dypt takknemlige. Men de eneste blant de unge som står i takknemlighetsgjeld, er de som får en hel, gjeldsfri bolig i gave. Alle andre belemres med tung pengegjeld, og bør føle seg snytt.

Ser vi bort fra kausjonering, som stort sett ikke koster foreldrene penger, består deres bidrag ofte av forskudd på arv som dekker egenkapitalkravet på ti prosent, og gjerne litt til, hvis fem ganger podens inntekt i lån ikke er nok til å finansiere den boligen man ønsker seg.

Dagens unge har derfor god grunn til å være bitre. Og bitrere vil de bli når de ser det neste regnestykket.

Det vil si at de fleste som benytter seg av foreldrebanken fortsatt må betjene et lån med høy rente i 25–30 år. Lånet tar dermed et grådig jafs av inntekten hver måned, et mye mer smertefullt jafs enn de godt voksne ble utsatt for i starten av sin boligkarriere.

Hvis du kjøpte bolig i 1976, betalte du 2,5–3,5 årslønner for en standard enebolig eller romslig leilighet på landsbasis. Hvis du startet boligkarrieren mer beskjedent med en 50-kvadratmeters leilighet, kostet den 1,3 årslønn.

I dag kreves rundt sju årslønner for å kjøpe en gjennomsnittsbolig, basert på en årslønn på 600 000–650 000 og en boligpris på 4,4 millioner. I Oslo må man ofte opp i ni årslønner for en gjennomsnittsbolig.

Dagens unge har derfor god grunn til å være bitre. Og bitrere vil de bli når de ser det neste regnestykket.

Den samlede boligverdien i Norge er rundt 10 000 milliarder kroner i dagens priser, basert på SSB-tall. De over 50 år sitter på anslagsvis 70–75 prosent av netto boligformue. Og da snakker vi altså om verdien etter at gjelden er trukket fra.

Hvis vi bruker en samlet boligverdi på 10 000 milliarder, og legger inn en nøktern nominell prisstigning på fire prosent, øker verdien med 400 milliarder i året. Trekker vi fra 2,5 prosent inflasjon og rundt 60 milliarder i nettoinvesteringer i egen bolig, sitter vi igjen med rundt 90 milliarder kroner i reell verdiøkning.

Dette er supert for de unge som har foreldre med god økonomi.

Og fordi boligformuen i hovedsak eies av de godt voksne, kan disse generasjonene sitte rolig og nyte en verdiøkning på anslagsvis 60–70 milliarder i året.

Denne utviklingen er i stor grad en følge av samfunnsutviklingen rundt boligene, ikke at eierne har jobbet mer enn før.

Men heldigvis gir man disse pengene videre til de unge gjennom foreldrebanken, gjør man ikke?

Nope. De samlede årlige overføringene, inkludert all arv, gaver og eiendom, er beregnet til 10–25 milliarder, og ligger trolig nærmere den lave enden. Ser vi bare på den direkte kontantstøtten til førstegangskjøpere, ligger den på 2–3 milliarder. Bare en brøkdel av de godt voksnes rene formuesøkning går altså tilbake til de unge (resten av arven kommer 30–40 år for sent til å lindre etableringskrisen).

Dette er supert for de unge som har foreldre med god økonomi. Og mindre supert for den halvparten som må finansiere veien inn i boligmarkedet på egen hånd. Disse blir værende lenger i leiemarkedet, der de betaler så høy husleie at det er svært vanskelig å spare til egenkapital, og da hjelper det ikke at du har fått fast jobb.

De unge må betale for at boligprisene har steget mye mer enn lønningene gjennom flere tiår.

Som en ekstra bitter pynt på denne gjeldskaka, kan vi tilføye at sekundærboligene og sokkelleilighetene som de unge leier, i stor grad eies av de godt voksne med lav gjeld.

Den åpenbare konklusjonen på dette triste regnestykket er at de yngre sponser «de eldre». De yngre må ta opp store lån for å finansiere en feit nasjonal boligformue som øker med flere hundre milliarder i året.

Man kan innvende at dette skyldes befolkningsøkning, urbanisering, økt reallønn, gunstig boligbeskatning og mange år med lav rente. Men utviklingen har gått sin skjeve gang på de eldres vakt.

De unge må betale for at boligprisene har steget mye mer enn lønningene gjennom flere tiår. De har ikke vært med på denne lukrative reisen, men må pantsette en stor del av sin framtidige arbeidsinntekt for at de eldre generasjonenes formue skal fortsette å dra ifra.