Vinneren av Nobels fredspris for 2025 jubler over folkerettsbrudd og gir prisen videre til Trump. Nobels fredspris er i krise.
Tanken har vokst hver gang jeg har søkt på bilder av María Corina Machado i fotoarkivet til NTB: Hva er det egentlig Nobelkomiteen har vært med på når de ga Machado fredsprisen i fjor? Der står en skikkelse ved siden av henne på en rekke av bildene som viser Machado i Oslos gater. På et av bildene går skikkelsen arm i arm med henne der hun vinker til publikum.
Skikkelsen er Asle Toje, mannen som de siste ukene har vært i vinden, for ikke å si stormen, for sine skriverier om at Norge og Europa står foran avgrunnen. «Vil Norge overleve det som kommer?», var tittelen på teksten hans som satte i gang en lang debatt. Tekstene til Toje er preget av undergangsretorikk og en tone som oppleves som anakronistisk. Kritikere har angrepet ham for å lene seg på fascistiske tenkere.
Med fasit i hånd er det vanskelig å kalle utdelingen av fredsprisen til Machado noe annet enn en skandale.
På bildene med Machado ser Toje stolt ut. Det er selvsagt ingenting mistenkelig med det, men jeg klarer likevel ikke la være å lese en slags triumferende mine inn i bildene. Følelsen av at dette er Tojes fredspris kryper seg på.
Den følelsen forsterker seg når Machado først dedikerte prisen sin til Donald Trump, og siden oppfordret USA til å angripe hjemlandet Venezuela for å bli kvitt den autoritære Nicolás Maduro og hans regime. Når hun hyller Trump for å angripe hovedstaden Caracas og beint fram kidnappe Maduro og kona. Og når en hel verden ble vitne til Machados siste framstøt torsdag, da hun rett og slett ga Donald Trump fredsprisen sin. «Til Donald Trump. I takknemlig for ditt ekstraordinære lederskap for å bringe fred gjennom styrke, for å fremme diplomati og beskytte frihet og velstand», står det på det forseggjorte diplomet Machado ga til Trump. Midt i diplomet: Selve fredsprismedaljen.
Spørsmålet trenger seg på igjen: Hva er det egentlig Nobelkomiteen har gjort her?
Det meste har gått galt rundt fjorårets fredsprisvinner i etterkant av utdelingen.
Med fasit i hånd er det vanskelig å kalle utdelingen av fredsprisen til Machado noe annet enn en skandale. Nobelkomiteen må gjerne understreke så ofte den vil at prisen ikke kan gis videre. Faktum er at Donald Trump nå har fått den fredsprisen som skulle gå til en demokratiforkjemper i Venezuela. Etter at han har angrepet landet i et soleklart brudd på folkeretten. Etter uker med trusler om annektering av Grønland. Den samme uka som Trumps ICE-patruljer har terrorisert gatene i den demokratisk styrte delstaten Minnesota og tok livet av en trebarnsmor med tre skudd på kloss hold.
Mange var kritiske da Machado fikk Nobels fredspris. Ytterst få begrunnet kritikken med kjærlighet til Maduro-regimet i Venezuela, men mange av dem pekte på Machados Trump-entusiasme og hennes krigerske oppfordringer i hjemlandet. I sin tale under utdelingen gikk Nobelkomiteens leder Jørgen Watne Frydnes til hardt angrep på kritikerne. At flere pekte på at Machado åpent hadde oppfordret Trump til å invadere landet sitt, var ifølge Frydnes å gå på desinformasjonslimpinnen. «Alarmklokker bør ringe når synspunkter vi uttrykker er identiske med dem spredt av en av verdens mest manipulatoriske desinformasjonssystemer», sa han.
Nobels fredspris står midt i en krise.
Det ser ganske nakent ut nå i ettertid, når vi vet at de mest kritiske stemmene faktisk fikk rett. Trump invaderte og Machado takket ham. Det meste har gått galt rundt fjorårets fredsprisvinner i etterkant av utdelingen.
Machado fikk aldri en rolle i det nye regimet USA har satt inn etter Maduro heller. Maduro ble fjernet – og erstattet av sin visepresident. Den notoriske Diosdado Cabello, Maduro-regimets mest fryktede mann, beholder foreløpig sin rolle som innenriksminister, og den paramilitære, Stasi-lignende politistyrken Los Colectivos beholder sin innflytelse. Machado, som tross alt har kjempet mot Maduro i årevis, til store kostnader og med fare for sitt eget liv, ble tygget og spyttet ut av Trump. Ifølge enkelte kilder fordi hun fikk og aksepterte fredsprisen som Trump mente var hans.
I den konteksten er det ikke vanskelig å forstå at Machado gjør alt hun kan for å smiske for Trump. Det er faktisk veldig enkelt å skjønne. Så enkelt at det blir naturlig å spørre: Var ikke mye av dette et så plausibelt scenario at Nobelkomiteen burde ha tatt det med i vurderingen? Rødts Bjørnar Moxnes kaller det som har skjedd de siste ukene og dagene en «forutsigbar følge av Nobelkomiteens beslutning». Det har han mye rett i.
Det er kanskje urettferdig, men bildene av Asle Toje arm i arm med Machado framstår som en perfekt illustrasjon på situasjonen.
Komitéleder Frydnes’ angrep på motstanderne av tildelingen tyder på at komiteen ikke hadde sett for seg dette. Det setter komiteens arbeid i et dårlig lys. Og konsekvensen er dramatisk: Nobels fredspris står midt i en krise.
Det er kanskje urettferdig, men bildene av Asle Toje arm i arm med Machado framstår som en perfekt illustrasjon på situasjonen. Toje er Fremskrittspartiets mann i komiteen, men viktigere er at han er en outsider-figur i norsk offentlighet. Ikke i betydningen at han er marginalisert, for Toje er en tydelig stemme med gjennomslagskraft, men som i at han representerer standpunkter langt utenfor den nasjonale konsensus. Det er ingenting galt i det. Men det er ikke gitt at disse synspunktene skal være representert i Nobelkomiteen.
Vi vet ikke hvordan komiteen kom fram til Machado. Vi vet ikke hva Civita-leder og tidligere Høyre-statsråd Kristin Clemet mente, eller Gry Larsen og Jørgen Frydnes, begge med Ap-bakgrunn, eller tidligere Sp-leder og statsråd Anne Enger. Eller hva Asle Toje har ment og argumentert for, for den saks skyld. Den langvarige dragkampen om Venezuela mellom høyre- og venstresiden i norsk offentlighet peker likevel mot at det er høyresidens representanter som med størst entusiasme omfavnet Machados kandidatur.
Ingen har vunnet fredsprisen to ganger på rad. Det høres ut som noe Donald Trump kan drømme om.
Og det er vanskelig å fri seg for tanken om at Asle Toje var en viktig stemme til hennes fordel. Bildet av de to, side ved side, arm i arm, som illustrerer denne teksten gjør den mistanken enda litt sterkere.
Det var kanskje ikke galt å gi prisen til Machado. Alt det som har skjedd i ettertid, har uansett satt utdelingen i et ekstremt dårlig lys. Nobelkomiteen må komme på banen og forklare seg. Den kan ikke skjule seg bak sedvane, for ingenting av det som har skjedd rundt fredsprisutdelingen, er vanlig og normalt. Bråket kommer til å fortsette, også nå som Trump endelig har fått sin pris – langs omveier og trolig bare anerkjent av ham selv.
Kommentarer