«Dagen da demokratiet døde»

Onsdag formiddag satt 93 år gamle dronning Elizabeth II på sitt slott i Balmoral og kastet Storbritannia ut i sin dypeste politiske krise på gud vet hvor lenge. Gud hjelpe dronningen, som de sier der borte. Hun hadde strengt tatt ikke noe valg. Men øyeblikket der hun tok imot en delegasjon på tre parlamentsledere, inkludert leder av Overhuset baronesse Evans av Bowes Park, som ba henne stenge parlamentet midt i parlamentets mest avgjørende uker på svært lenge, blir nok en strålende scene i Netflix’ The Crown en gang i framtida.

Her er et forsøk på å forklare den siste, hittil mest dramatiske utviklingen i en uendelig rekke forviklinger i sagaen om Storbritannias utmelding av EU:

Onsdag morgen sendte statsminister Boris Johnson en forespørsel til dronningen om å stenge parlamentet i fem uker, fra andre uka i september til 14. oktober. Dette kalles «prorogation» (prorogasjon), og er egentlig en normal prosedyre i det politiske systemet i Storbritannia. Det er statsministeren som bestemmer når en parlamentssesjon skal ta slutt. Vanligvis skjer dette hvert år: Statsministeren erklærer opphør, alle pågående saker avvikles i parlamentet, det blir en pause på en uke eller to, og en ny sesjon begynner med trontale og påfølgende trontaledebatt.

Nå har ikke parlamentet hatt en slik formell pause på tre år. Det er nesten 400 år siden parlamentet holdt det gående så lenge uten pause og ny trontale. Derfor er det på høy tid med et avbrekk og en anledning til å legge fram den nye regjeringens program, forklarte Johnson i et høflig og hyggelig formulert brev til britiske parlamentarikere onsdag formiddag.

For nesten alle andre enn Johnson handler dette nettopp om Brexit.

Pausen trengs så regjeringen kan få mulighet til å legge fram sine ambisiøse planer for landet, skrev statsministeren. Helsevesenet skal rustes opp, voldelig kriminalitet skal bekjempes og det skal bygges nye veier. Jo, også er det noe med Brexit som må gås opp, men «det bør ikke være en unnskyldning for å mangle ambisjoner!»

For nesten alle andre enn Johnson handler dette nettopp om Brexit. Grepet blir av alle andre enn Johnson og hans mest ihuga tilhengere oppfattet som et åpenlyst forsøk på å parkere parlamentet de neste ukene. Målet er å hindre parlamentet i å hindre Storbritannia fra å gå ut av EU 31. oktober, med eller uten en avtale.

31. oktober er den siste, og gjeldende, tidsfristen for utmelding. To uker før denne datoen holder EU toppmøte. Der må EU-lederne vedta en eventuelt ny avtale med britene. Hvis ikke, går Storbritannia ut uten noen avtale.

De siste dagene har det vært intense møter mellom Labour og de andre opposisjonspartiene for å lage en plan som unngår dette. Labour-leder Jeremy Corbyn forsøkte først å samle et flertall for å kaste Johnson og innsette seg selv som midlertidig statsminister, fram mot et nyvalg. Da måtte han få med seg flere medlemmer av Johnsons parti, men det lyktes han ikke med.

Neste plan var da å samle flertall for en lov som pålegger Johnson å be EU om en forlenget frist dersom han ikke klarte å forhandle fram en ny avtale med EU. Etter et to timer langt møte tirsdag, klarte Corbyn å få med seg alle de fem andre opposisjonspartiene på dette.

Neste morgen tok Boris Johnson alle på senga, inkludert sin egen regjering, ved å gi beskjed til dronningen om at parlamentet skal stenges i fem uker.

Onsdag var «dagen da demokratiet døde», erklærte Skottlands statsminister Nicola Sturgeon.

Dermed har opposisjonen bare én uke på seg til å foreslå, debattere og vedta loven som legger føringer på Johnson før han reiser til toppmøtet i Brussel 17. oktober. Så stenges de ute. Det skal sies at parlamentarikerne uansett skulle hatt fri tre uker fra midten av september for å holde landsmøter. Men når det er vanlig landsmøtepause, kan parlamentarikerne selv bestemme om de vil vende tilbake til Underhuset for å avholde møter og avstemninger. Med prorogasjonen mister de den muligheten. Nå må de holde seg borte, helt til 14. oktober.

Reaksjonene har vært voldsomme. Onsdag var «dagen da demokratiet døde», erklærte Skottlands statsminister Nicola Sturgeon. Opposisjonen bruker liknende ord. Men også enkelte av Johnsons partifeller er kritiske. John Bercow, som kommer fra Johnsons konservative parti, og nå er speaker (omtrent tilsvarende stortingspresidenten) i Underhuset, kaller det «constitutional outrage». For noen uker siden, da muligheten for prorogasjon ble diskutert hypotetisk, mente også flere av de nåværende regjeringsmedlemmer at å stenge parlamentet midt i Brexit-innspurten ville være uhørt. Nå er det stille fra alle.

Tirsdag kommer parlamentarikerne tilbake fra sommerferie. Speaker Bercow får da en avgjørende rolle. Han kan tillate å hastebehandle loven opposisjonen nå forsøker å få gjennom, slik at Johnson må reise til Brussel med pålegg om å be om utsettelse dersom han ikke får til en avtale. Men det er gitt at det blir flertall for en slik lov. Det er også usikkert om det er fysisk mulig å få vedtatt en helt ny lov på så få dager. Det heller ikke helt utelukket at det blir mistillitserklæring mot Johnson, dersom noen medlemmer av Johnsons konservative parti nå skifter side og stiller seg bak Jeremy Corbyn.

Alt kan virkelig skje i britisk politikk de neste dagene og ukene.

Hvis opposisjonen ikke klarer å få til noe neste uke, blir neste sammenstøt etter EU-toppmøtet 17. oktober. Kommer Johnson tilbake med en ny avtale, må parlamentet vurdere og vedta den i all hast før 31. oktober. Kommer han hjem uten avtale, har parlamentarikerne én siste mulighet: Å felle Johnson gjennom en ny mistillitserklæring. Men da må de først klare å bli enige om en ny statsminister. Og, skriver Financial Times: Hva om Johnson nekter å gå av? Eller nekter å anbefale dronningen å utpeke en ny statsminister? Da er vi tilbake hos 93 år gamle Elizabeth II igjen.

Alt kan virkelig skje i britisk politikk de neste dagene og ukene. I Skottland og Nord-Irland forsøkes det nå å stoppe suspensjonen av parlamentet gjennom domstolene. Det kan komme flere overraskende vendinger, og det virker som ingen tør spå utfallet.

Men en skal huske dette: Selv om opposisjonen skulle lykkes i å presse gjennom en utsettelse, eller å kaste Johnson, eller presse fram et nyvalg, så står det samme grunnleggende problemet igjen – problemet som har herjet britisk politikk siden 2016: Hvordan skal Storbritannia komme seg ut av EU? Knapt noen i parlamentet er fornøyd med avtalen som ligger på bordet, og få vil ut av EU uten en avtale.

Kanskje kommer Johnson tilbake fra Brussel i oktober med en bedre avtale, og ender opp som redningsmann og helt, i hvert fall blant egne tilhengere. Men det virker ikke veldig sannsynlig, om en skal tro signalene som kommer fra Brussel. Da står parlamentarikerne som nå roper ut om diktatur fast på samme sted som de sto for tre år siden: De har lovet få Storbritannia ut av EU. Men de aner ikke hvordan.