Dagen derpå bankenes rentefest

Tre bra ting kan komme ut av bankenes renteøkning:

1. Den såkalte middelklassen tar innover seg at de også er arbeiderklasse som selger sin arbeidskraft og er avhengige av et arbeidsmarked som vil ha dem. Felles for kontorarbeiderne med fleksitid og helsefagarbeidere i turnus, er at de må bo og spise, og det siste året har livet blitt krevende på tvers. En for alle, alle for en fra nå av.
2. Vi kan begynne å snakke om at vi trenger et samfunn som henger sammen med seg selv. Å skylde på at folk tar for store boliglån, samtidig som at det har vært politisk villet å slippe boligmarkedet ut i fri dressur, og samtidig ønske at folk skal kjøpe og ikke leie, er uærlig politisk ledelse. De fleste som makser lånemulighetene i banken sin gjør det for å ha en leilighet med eget soverom. Ikke for å bo i luksus. Men det finnes mange eksempler på slike paradokser i vår tid, der det gis med en hånd, men tas med den andre. Vi må snakke om helhet og sammenhenger.
3. Fagforeninger og politiske opposisjonspartier begynner å stille viktige spørsmål i møte med Norges pengepolitikk, og utfordrer en logikk som tilsier at økonomien har kontroll over oss og ikke motsatt. Ifølge LOs sjeføkonom Roger Bjørnstad er det de svakeste som må bære byrdene av den «aggressive rentepolitikken». Det er det. Og er vi som samfunn ok med det?

Men dette er det halvfulle glasset. Noe bra kan til slutt komme ut av det som rammer oss. Det halvtomme glasset derimot, er mer dystert, men også verdt å ta innover seg.

Dyrtid og renteøkninger kan komme til å koste oss som individer og samfunn dyrt, selv om prisveksten som resultat går ned på sikt.

Nå som det er politisk bestemt at inflasjonen skal ned ved øke renten på folks boliglån, da er det også politisk bestemt at det er ok at de økonomiske ulikhetene mellom folk skal øke. For det er det som skjer i praksis.

Dyrtid og renteøkninger kan komme til å koste oss som individer og samfunn dyrt, selv om prisveksten som resultat går ned på sikt. Det finnes mange typer regnskap vi burde ta i et samfunn, og spørsmålet nå er om vi tenker altfor snevert og økonomifaglig konservativt.

Vi som kommer fra en feministisk tradisjon har i alle år forsøkt å få alt arbeid som ikke kan omsettes i monetær kapital, til også å telle i et regnskap. Det betyr at omsorgsarbeidet, husarbeidet, og det ulønnende arbeid i de millioner av hjem, må inkluderes når man skal sette verdi på ting, eller om man ønsker å forstå kapitalismen slik amerikanske Nancy Fraser forstår den: Der også det ulønnende og reproduktive arbeidet må regnes som en del av kapitalismen. Denne måten å tenke på utvider horisonten for et samfunnsregnskap, eller et statsbudsjett, og det kan vi godt la oss inspirere av nå.

Å utvide vår forståelse av hva et regnskap er, og hvordan samfunn henger sammen, burde inn på bordet til regjeringen og Norges Bank umiddelbart. For det som skjer i praksis nå er at den globale ulikheten mellom folk som økte før pandemien og som tok enda mer av under pandemien, nå fortsetter i full fart nå under dyrtiden.

Hvorfor skjer dette med meg?

Ulikhet har vært populært innen akademia og forskning i mange år, og derfor vet vi mye om kostnadene av at ulikhet finnes og forsterkes. Vi, og det inkluderer politikerne og rådgiverkorpset deres, er klar over at fattigdom betyr økt stress, økning i hjerte- og karsykdommer, men vi vet også at ulikhet i seg selv kan bidra til dette, sammen med potensial for mer vold i samfunnet, og sosial uro når folk ikke forstår hvorfor de som alltid har jobbet så hardt, likevel ikke har råd til et vanlig liv.

Selv om samfunnsvitenskapen, medisinen, og psykologien etter hvert kan forklare hvorfor hver og en av oss plages av økonomisk urettferdighet og bekymring, kan veien til konspirasjonsteorier eller synkende tillit til politikken likevel være kort for den som rammes. Professor i psykologi Keith Payne skriver i Følelsen av forskjell at hjernen vår alltid begynner å lete etter mønstre for å forstå verden rundt oss når den virker uforståelig:

Hvorfor skjer dette med meg?

Hva koster en uvanlig fødsel?

Konspirasjonsteorier handler om makt og mistillit, skriver han, der grupper med følelse av avmakt ofte synes konspirasjonsteorier er mer troverdige. Det handler ikke om intelligens, forklarer Payne, men om situasjonen folk befinner seg i. Ulikhet gjør noe med oss som mennesker, sosial sammenligning er umulig å unngå og menneskeverdet settes på prøve, når vi verdsettes så ulikt økonomisk. Når de rike blir rikere, føler alle seg fattigere, mener Payne. I tillegg: Når penger konsentreres på toppen, konsentreres også makt og demokratiet settes i spill.

Er alt dette en risiko det norske samfunnet er villig til å ta, når vi nå fører en politikk, som samme hvordan man vrir og vender på det, medfører økende økonomisk ulikhet?

Et samfunn koster. Noen ting er ganske lette å måle. Hva koster det å få et barn gjennom norsk skole? Hva koster en vanlig fødsel? Den slags.

Er dette verdt det, det vi driver med nå?

Så er det alt det andre som også koster, som ikke er så lett å måle, men som samfunnsøkonomer og politikere må ta hensyn til når de regner på oss. Hva koster det skolen og helsevesen hvis skoleeleven lever med vold i hjemmet og utagerer eller sliter mentalt? Hva koster en uvanlig fødsel?

Hva om vi klarte å skape et regnskap som viste at (dette er eksempler, fordi det faktisk ikke finnes tall på dette) en 0.5 prosent renteøkning kunne bety en 7 % økning av vold i hjemmet, grunnet stress over økonomisk uro? Eller, at nå ville 12 % flere av skolebarna møte opp uten å ha spist frokost, som konsekvens av tynnere lommebok i familien?

Tenk om noen sa: Vi vet at økonomisk uro øker stress som øker faren for hjertesykdom og utbrenthet, og derfor må vi regne med at en renteøkning, sammen med andre utgifter for vanlige folk, kan komme til å belaste helsevesenet og NAV med samlet 28.5 % de neste 3 årene, minst.

Hvis dette er diagnosen, er da medisinen fra Norges Bank korrekt?

Da kunne man spørre: Er dette verdt det, det vi driver med nå? Ikke bare menneskelig, men også samfunnsøkonomisk?

Kunne det finnes en annen pengepolitisk løsning enn den vi alltid har brukt, fordi inflasjonen i dag ikke har samme årsak som inflasjonen i går?

Hva om det er slik som helt ulike aktører som Rødts Marie Sneve Martinussen og Oljefondets leder Nicolai Tangen hevder, at inflasjonen faktisk er en «grådighetsinflasjon», altså at man i en tid med prisstigning og renteøkning benytter det at folk blir relativt fartsblinde på priser og renter som øker, til å jekke opp prisene enda litt mer?

Tilsynelatende skjer det med myndighetenes velsignelse, sa Martinussen i Stortinget 12. juni. Der minnet hun også om at «I mai i år kunne SSB rapportere at bankenes rentemargin i første kvartal i år var den høyeste målt i første kvartal noensinne, og at DnB økte sitt resultat før skatt i første kvartal med nesten 40 pst. fra i fjor til i år. Dette er grådighet satt i system.»

Hvis dette er diagnosen, er da medisinen fra Norges Bank korrekt?

Det er lov å nekte å forstå kursen som settes.

Det fortsetter å være provoserende når Ida Wolden Bache og Norges bank forrige uke sa under pressekonferansen:

«En høyere rente, sammen med en rekke andre varer og tjenester, vil bidra til at mange får en strammere økonomi. Og en del vil måtte redusere forbruket, og det vil være krevende».

Men dette med redusert forbruk kan fort bli ønsketenkning og ikke ekte empati. Man kan ikke slutte å rope det ut: De som ikke berøres av denne renteøkningen i det hele tatt fortsetter å forbruke som før! De som allerede forbrukte minst, må begynne å spare på livets essenser, som et sted å bo eller en middag som gjør deg mett.

Det er lov å nekte å forstå kursen som settes. Det er lov å stille vanskelige spørsmål rundt økonomisk vanetenkning og kreve at politikere utvider horisonten for hva pengepolitikk skal være.